Jeg kjenner en økende uro. En uro over at Norge ikke lenger er det landet jeg vokste opp i. Verre enn det – jeg kjenner på en dyp bekymring for hvilket samfunn mine barn og barnebarn skal vokse opp i. For vi er på vei et sted jeg ikke ønsker at de skal være.
Her er seks utviklingstrekk som burde vekke alvoret i oss alle:
1. Vi gir fra oss makten
Norge overfører stadig mer suverenitet til overnasjonale organisasjoner som FN, WHO og EU-lignende strukturer. Disse styres i stor grad av land som selv ikke er demokratier, og hvor ytringsfrihet og rettssikkerhet er fraværende. Hva skjer når Norge må rette seg etter flertall som ikke deler våre verdier?
2. Kristendommen forlates
Kristendommen har vært det moralske og kulturelle fundamentet for Norge i over tusen år. Nå er den i ferd med å forsvinne – ikke av naturlig utvikling, men av aktivt press. Vi lærer våre barn at det ikke finnes noen absolutt sannhet, og vi kutter røttene som har båret vårt folk.
3. Ytringsfriheten innskrenkes
Det snakkes varmt om ytringsfrihet – men bare så lenge du sier det «rette». Politisk ukorrekte meninger stigmatiseres, sanksjoneres og sensureres. Mediene fungerer i stadig større grad som voktere av konsensus i stedet for sannhetssøkere.
4. Familien undergraves
Familien – mor, far og barn – har vært samfunnets grunncelle. Nå undergraves denne modellen gjennom politikk og ideologi som gir alle andre livsformer forrang. Resultatet? Oppløsning, rotløshet og barn som mister stabilitet.
5. Kjønnsforvirringen
I stedet for å beskytte barn og unge i en sårbar utviklingsfase, serverer vi dem ideen om at kjønn er et valg – og at det finnes et uendelig antall alternativer. Dette er ideologisk eksperimentering med barnas identitet som innsats.
6. Det grønne skiftet – uten regning
Vi kastes inn i et «grønt skifte» uten å vite hvor vi ender – eller hva det vil koste. Politikken er styrt av slagord, ikke realisme. Konsekvensene kan bli enorme for både velferd, industri og frihet.
Dette er ikke en tilfeldighet. Det er resultatet av tiår med politisk konsensus mellom **de store partiene på Stortinget**. Alle har vært med på dette – enten de har sittet i posisjon eller ropt litt i opposisjon. De har fulgt det samme sporet, med små nyanser og store ord.
Hvis vi virkelig ønsker endring, holder det ikke å klage. Da må vi **slutte å stemme på de partiene som har ført oss hit**. Vi må våge å gi plass til nye stemmer, nye partier – og til et politisk skifte som setter folk, frihet og framtid først.
For vi skylder våre barn et samfunn med røtter, retning og ryggrad.
Derfor stemmer jeg Konservativt!