Av og til er norsk utenrikspolitikk preget av en merkelig dobbelthet. På den ene siden sier regjeringen at Norges sikkerhet hviler på samarbeidet med USA. På den andre siden opptrer den samme regjeringen stadig oftere som om Norge har råd til å distansere seg fra Washington i noen av de mest alvorlige sikkerhetspolitiske spørsmålene i vår tid.
Dette er et høyt spill.
Statsminister Jonas Gahr Støre har selv understreket at samarbeidet med United States er avgjørende for sikkerheten i nordområdene. Likevel sender norsk politikk stadig signaler som peker i en annen retning.
Et eksempel er møtet i Oslo nylig hvor nordiske land og Canada diskuterte utviklingen i nordområdene – uten at USA var invitert. Det er vanskelig å forstå hva Norge ønsker å oppnå med slike signaler. For et lite land som er fullstendig avhengig av amerikansk sikkerhetsgaranti gjennom NATO, er det ikke klokt å skape tvil om hvor vi står.
Et annet eksempel er regjeringens raske kritikk av amerikanske og israelske militære operasjoner i Midtøsten. Når utenriksminister Espen Barth Eide stiller seg i første rekke for å kritisere Washington i en av verdens mest eksplosive konflikter, kan man spørre: Hva tjener Norge på dette?
Tror virkelig regjeringen at prestestyret i Iran lar seg påvirke av norske uttalelser? Historien gir liten grunn til optimisme. Autoritære regimer endrer sjelden kurs fordi små land i Europa oppfordrer til dialog.
Det er nettopp her kjernen i problemet ligger. Norsk utenrikspolitikk hviler fortsatt på forestillingen om at dialog alene kan løse dyptgående konflikter. Men dialog virker bare når begge parter ønsker kompromiss. Når man står overfor ideologiske regimer som definerer sin egen legitimitet gjennom konfrontasjon med Vesten, er dette en farlig illusjon.
Historien burde ha lært oss dette.
På 1930-tallet trodde mange europeiske ledere at samtaler kunne temme aggressive regimer. Resultatet kjenner vi. Det betyr ikke at diplomati er meningsløst – men det betyr at diplomati uten makt bak ordene ofte blir ignorert.
Derfor er det også et strategisk spørsmål for Norge: Hva er viktigst for vår egen sikkerhet? Å markere moralsk avstand til USA, eller å styrke forholdet til den eneste allierte som faktisk kan forsvare Europa militært?
Regjeringen forsøker å gjøre begge deler samtidig. Problemet er at denne balansen stadig blir mindre troverdig.
Norge er ikke en stormakt. Vi er et lite land i utkanten av Europa, med en lang grense mot Russia og en sikkerhetspolitikk som i praksis hviler på amerikansk militær tilstedeværelse.
Da er det grunn til å spørre om regjeringen fullt ut forstår hva slags spill den spiller.
For små land er det sjelden klokt å gjøre seg interessante ved å gjøre seg vanskelige for sine viktigste venner.
Norges sikkerhet ligger ikke i store ord om dialog og folkerett alene. Den ligger i sterke allianser – først og fremst med USA.
Å sette dette forholdet i spill for å markere politisk avstand i internasjonale konflikter kan vise seg å være en dyr symbolpolitikk.
Spørsmålet er om regjeringen er villig til å ta den risikoen – på vegne av hele Norge.
Norge er et lite land i en urolig verden. Vår sikkerhet hviler ikke på gode intensjoner eller sterke ord i internasjonale fora. Den hviler på allianser – og først og fremst på forholdet til USA.
Når regjeringen stadig velger å markere politisk avstand til vår viktigste sikkerhetsgarantist, er det derfor grunn til å stille et enkelt spørsmål: Hvem tjener dette egentlig?
For Norge fremstår gevinsten høyst uklar.
Men for en utenriksminister med tydelige ambisjoner i internasjonal politikk kan hyppige markeringer i globale konflikter gi oppmerksomhet og synlighet på en større scene.
Problemet oppstår når slike markeringer begynner å ligne mer på personlig posisjonering enn på nøktern ivaretakelse av norske sikkerhetsinteresser.
Små land har ikke råd til en utenrikspolitikk der symboler og internasjonal profilering veier tyngre enn strategisk realisme.
For Norges del er spørsmålet derfor ikke bare hva Støre og Eide mener om konfliktene i verden. Spørsmålet er om de fullt ut forstår hva slags spill de spiller – og hvem som i siste instans må betale prisen dersom forholdet til vår viktigste allierte svekkes.
