Det er ikke Andøya vi skal rakke ned på. Tvert imot trenger Europa Andøya. Men når SpaceX sender opp raketter nesten som rutefly, mens Europa fortsatt arbeider for å få nye raketter i bane, bør vi våge å stille et ubehagelig spørsmål: Har vi organisert oss for å lykkes – eller for å administrere utviklingen?
For noen kvelder siden ropte min kone meg ut mens jeg satt og så fotball. På himmelen kom en lang rekke lysende punkter, ett etter ett fra vest mot øst. Omtrent 20 objekter med få sekunders mellomrom.
Min første tanke var, halvt på spøk: UFO – eller krig?
Forklaringen var mer jordnær, men egentlig langt mer oppsiktsvekkende.
Vi så etter all sannsynlighet en gruppe Starlink-satellitter som SpaceX hadde skutt opp fra California bare tre dager tidligere. Den 22. august sendte en Falcon 9-rakett 27 nye Starlink-satellitter ut i lav jordbane fra Vandenberg Space Force Base. Det var årets 99. Falcon 9-oppskytning og, med en Falcon Heavy tidligere på året, den 100. Falcon-oppskytningen for SpaceX i 2026.
Tre dager senere, 25. august, gjennomførte SpaceX sin 100. Falcon 9-oppskytning bare i år. Førstetrinnet som ble brukt på denne ferden, fløy for 37. gang og landet igjen på et droneskip etter oppdraget.
Stans ved de tallene et øyeblikk.
Hundre Falcon 9-oppskytninger før august er over.
En rakettmotorseksjon som har reist til verdensrommet og tilbake 37 ganger.
Dette er ikke lenger eksperimentell romfart. Det er industri.
Så ser vi mot Andøya
På Andøya bygger vi Europas kanskje mest interessante nye romhavn. Der skal det tyske selskapet Isar Aerospace skyte opp Spectrum, en 28 meter høy rakett konstruert for å plassere opptil rundt ett tonn nyttelast i lav jordbane.
Jeg ønsker at de skal lykkes.
Norge og Europa trenger evnen til å sende satellitter i bane fra eget territorium. I en tid der kommunikasjon, navigasjon, etterretning, værdata og forsvar er avhengig av rombasert infrastruktur, er dette også et spørsmål om sikkerhet og suverenitet.
Men nettopp derfor må vi tørre å være krevende.
Spectrums første prøveoppskytning fant sted fra Andøya 30. mars 2025. Raketten lettet, men etter omtrent 30 sekunder ble flygingen avsluttet. Undersøkelsen fant blant annet en utilsiktet åpning av en ventil og tap av kontroll over rakettens orientering.
Det var en testflyging, og testflyginger kan mislykkes. Det er ikke skandaløst. Tvert imot: Skal man utvikle raketter, må man være villig til å mislykkes. Det som bekymrer meg mer, er hvordan vi i Europa omtaler slike hendelser.
Isar Aerospace beskrev flygingen som en stor suksess fordi raketten lettet, sikkerhetssystemet virket og man fikk verdifulle data. Teknisk sett kan det være riktig. Men vi må passe oss for et europeisk fenomen jeg mener vi ser altfor ofte:
Vi blir flinke til å definere delmål som suksesser, mens konkurrentene er opptatt av sluttresultatet.
Raketten nådde ikke bane. Det bør også sies høyt.
Andre forsøk står fortsatt på bakken
Den andre Spectrum-raketten skulle gjennomføre en kvalifiseringsflyging fra Andøya i juni i år. 15. juni ble forsøket avbrutt fordi man fortsatt registrerte unormal oppførsel i rakettens væskesystem. Per slutten av august har Spectrum derfor ennå ikke gjennomført sin første flyging til bane. Igjen: Det er ingen grunn til å gjøre narr av dette. Rakettutvikling er ekstremt vanskelig.
Men kontrasten er brutal.
Mens europeiske ingeniører analyserer hvordan de skal få en ny rakett trygt i bane første gang, sender SpaceX opp Falcon 9 flere ganger i uken, lander førstetrinnene og sender dem opp igjen. Problemet er kanskje ikke at europeiske ingeniører er dårligere enn amerikanske. Jeg tror problemet ligger et annet sted.
Europa mangler ikke penger
ESA har vedtatt European Launcher Challenge nettopp for å få fram nye kommersielle europeiske rakettselskaper.
Programmet har en ramme på over 900 millioner euro, og selskaper som Isar Aerospace, MaiaSpace, PLD Space og Rocket Factory Augsburg konkurrerer om støtte og framtidige oppskytingskontrakter. Målet er blant annet at de skal demonstrere en vellykket orbital oppskytning senest i 2027.
- Europa mangler altså ikke kapital.
- Vi mangler heller ikke ingeniører.
- Vi mangler ikke universiteter.
- Vi mangler ikke industri.
Og vi mangler definitivt ikke komiteer, programmer, støtteordninger og strategidokumenter. Det vi bør spørre oss om, er om vi mangler tempo.
SpaceX’ største oppfinnelse er kanskje ikke raketten
Elon Musk får mye oppmerksomhet, både positiv og negativ. Men man trenger ikke mene noe som helst om Musk som person for å lære av SpaceX.
Det viktigste SpaceX har gjort er etter min mening ikke Falcon 9. Det er arbeidsmåten.
- Bygg.
- Test.
- Fly.
- Finn feilen.
- Rett den.
- Fly igjen.
Og når noe virker: produser mange av dem.
Denne læringssløyfen går ekstremt raskt.
Europa har tradisjonelt gjort det motsatte. Vi analyserer lenge, utvikler omfattende krav, fordeler arbeid mellom land og selskaper, finansierer programmer, reduserer risiko og forsøker å gjøre raketten mest mulig ferdig før den flyr.
Det gir sikkerhet. Men det gir også tid. Og i moderne teknologi er tid en konkurransefaktor.
Hvis konkurrenten lærer ti ganger mens du lærer én gang, hjelper det lite om dine ingeniører er like dyktige.
Ariane 6 viser både problemet og håpet
Europa står ikke stille.
Ariane 6 har nå fått opp tempoet. I juni satte Ariane 6 europeisk rekord ved å sende 36 Amazon Leo-satellitter i bane, og den 27. august er årets fjerde Ariane 6-oppskytning planlagt.
Det er bra. Men samme måned passerte SpaceX 100 Falcon 9-oppskytninger. Det er størrelsesforholdet Europa må forholde seg til. Ikke hvordan vi ligger an sammenlignet med vår egen plan fra for fem år siden. Men hvordan vi ligger an sammenlignet med dem vi faktisk konkurrerer med.
Andøya er ikke problemet
Den norske staten eier 90 prosent av Andøya Space. Stortinget har gitt tilsagn om opptil 282,6 millioner kroner i egenkapital og 83 millioner kroner i regionalstøtte til etableringen av Andøya Spaceport.
Det er betydelige penger. Men det ville være for enkelt å kalle dette sløsing.
Andøya Space er langt mer enn Spectrum. Selskapet driver også testing, forskning og forsvarsrelatert virksomhet, og i 2025 hadde konsernet driftsinntekter på 412 millioner kroner og et driftsresultat på 79,3 millioner. Staten begrunner eierskapet blant annet med behovet for nasjonal kontroll over oppskytingsinfrastruktur og testfasiliteter for Forsvaret og norsk forsvarsindustri.
Jeg mener faktisk at Norge bør satse på Andøya. Men da bør vi samtidig stille tøffe krav. Ikke bare til Andøya, men til hele den europeiske modellen rundt romfart.
Hvor raskt kan neste rakett stå på rampen? Hvor mange kan produseres? Hva koster én oppskyting? Hva gjør vi for å få kostnaden ned? Hvor raskt lærer vi av en feil? Hvorfor er systemet bygget slik det er?
Og kanskje viktigst:
Hva ville vi gjort annerledes dersom vi visste at vi måtte konkurrere med SpaceX uten offentlig beskyttelse?
Kritikk er ikke det motsatte av støtte
I Norge blir kritiske spørsmål til store teknologiprosjekter altfor lett oppfattet som motstand. Det mener jeg er en feil. Jeg ønsker ikke at Spectrum skal mislykkes. Jeg ønsker å se den stige fra Andøya, passere atmosfæren og plassere satellitter i bane.
Jeg ønsker at det skal stå norske og europeiske ingeniører i kontrollrommet som vet at Europa igjen har en selvstendig vei til verdensrommet. Men nettopp fordi jeg ønsker det, synes jeg vi bør slutte å applaudere hvert delmål ukritisk.
En rakett som flyr i 30 sekunder er et viktig eksperiment. Men den er ikke en operativ romtransporttjeneste. En romhavn er imponerende infrastruktur. Men verdien realiseres først når raketter faktisk flyr derfra regelmessig.
Og en europeisk romstrategi er ikke vellykket fordi den har fått finansiering. Den er vellykket når Europa kan levere.
Se opp på himmelen
Den kvelden jeg sto ute og så de rundt 20 lyspunktene gli lydløst over himmelen, ble forskjellen plutselig veldig konkret.
- De var ikke en PowerPoint-presentasjon.
- De var ikke et forskningsprogram.
- De var ikke et budsjettvedtak.
- De var satellitter.
- Bygget, skutt opp og satt i bane.
Tre dager tidligere befant de seg på bakken i California. Nå fløy de over Norge i rundt 27 000 kilometer i timen. Det er den virkeligheten Europas romindustri konkurrerer med.
Derfor bør vi heie på Andøya. Men kanskje bør vi heie litt mindre – og kreve litt mer.
