Bildet viser Sigurd Jorsalfare, som fikk sitt tilnavn på grunn av sin deltakelse i det første korstoget til Jerusalem. Han hjalp kong Balduin med å erobre borgen Sidon.
I gatene i England ser vi igjen St. Georgs flagg – det røde korset på hvit bunn. Et symbol som en gang fulgte korsfarerne i kamp mot slaveri og undertrykkelse, og som senere ble Englands nasjonale merke.
At flagget nå dukker opp igjen i protester mot innvandring, globalisering og kulturell oppløsning, er ikke tilfeldig. Det peker tilbake på noe dypt: kristendommens rolle som selve fundamentet for Europas identitet og velstand.
Korset som samlende symbol
Da korsflaggene ble heist i middelalderen – i England, Danmark, Norge og Sverige – markerte de mer enn bare en militær allianse. Korset symboliserte en ny tid:
- Enhet under kristendommen.
- Slutt på slaveri og hedensk brutalitet (Norge-Danmark og England var de første).
- Et fellesskap bygget på verdier om rettferdighet, nestekjærlighet og menneskets verdi.
Det er disse verdiene som, gjennom århundrer, la grunnlaget for Europas velferd og frihet. Kristendommen formet lovverk, kultur og moral. Uten dette hadde vi ikke hatt det samfunn vi i dag tar for gitt.
Når røttene glemmes
I dag opplever mange briter – og europeere for øvrig – at disse røttene er i ferd med å bli visket bort. Globaliseringens løfter om «fri flyt» har i praksis ført til:
- Massiv innvandring uten integrering.
- Kulturell oppløsning der gamle symboler latterliggjøres og svekkes.
- En nedbygging av nasjonal identitet til fordel for en løs, rotløs verdensborger.
Derfor tar folk tilbake flagget. Derfor reises korset på nytt – ikke som et angrep, men som et rop om å bevare det som bygget Europa.
Kristendommen skapte velstanden
Det er viktig å minne om: velstanden vi i dag deler i Vesten, springer ikke ut av ingenting. Den vokste fram av en kristen kultur som satte mennesket høyere enn makten, som gjorde slutt på slaveriet, og som skapte et fundament av moral, arbeidsetikk og fellesskap.
Når andre kulturer nå dominerer i deler av Europa, ser vi hvordan dette fundamentet utfordres:
- Parallelle samfunn vokser frem.
- Friheten svekkes.
- Velferden uthules.
- Et flagg som advarsel
At St. Georgs flagg nå vaier igjen, er derfor en påminnelse:
Hvis Europa river opp sine røtter, mister vi også den velstanden, friheten og tryggheten som kristendommen har gitt oss.
Korset var en gang et tegn på samling mot undertrykkelse. Nå er det et symbol på protest mot en ny form for oppløsning – globaliseringens og identitetsløshetens.
Spørsmålet er: Skal vi tie, eller våge å løfte korset igjen – ikke bare på flaggstenger, men i verdigrunnlaget for våre nasjoner?
Eller skal vi la pride-flagget ta plassen til det norske?
Maken til svulstig og klisjeaktig tekst som romantiserer kristendommens historie og betydning utelukkende i positive vendinger kan vel bare forfattes av fantacy filmskapere og deg. Arven etter Romerriket er like viktig for Europa sin organisering med lovgivning, språk, arkitektur og bykultur som grunnlaget for den verdensdel vi lever i dag. Romerene skapte Europas lengste fredstid «Pax Romania» i 200 år (27BC – 180 AC), mens Europa i større grad ble bundet av kirkens dogmer etter at kristendommen ble statsreligion i år 313, og Romerriket gikk i oppløsning ca 150 år senere.
Den muslimske verdens gullalder – fra Bagdad til Córdoba – hadde sin blomstringstid mellom 800- og 1200-tallet med overlegenhet i kunst, kultur, arkitektur, matematikk, astronomi, filosofi, algebra for å nevne noen. Innen legevitenskap var muslimene ledende og lærebøker av Ibn Sina (Avicenna) og Al-Razi ble brukt i Europa i århundrer opp til opplysningstiden. Arabiske lærde hadde bevarte og videreutviklet gresk og romerske kunnskaper, og løftet disse til nye høyder, mens den katolske kirken fra 1095 til 1291 gjennomførte sine blodige korstog i Midtøsten som du i din tekst romantiserer som rene søndagsutflukter. Den katolske kirkens forfølgelse av «sarasenerne» (de frafalne muslimer) beregnes å ha kostet mellom 1 og 2 millioner mennesker livet i den del av verden som omfattet området for det tidligere romerriket til ca 100 mill mennesker.
Din hyllest til kong Sigurd Jorsalfar (1107-1130) bør nok justeres nor. I sagaene fremstilles han som en heltekonge, men moderne historikere understreker brutaliteten: hans reise var i praksis et plyndringstokt under korsfarerflagg, preget av massakrer og tvungen kristning.
Tidlig på 1200-tallet fortsatte kirken med korstog mot sine egne i Albigenserkorstogene mot Kararene i Sør-Frankrike der oppunder 1 mill mennesker omkom i brutale myrderier som endte med at mellom 10 og 20.000 mennesker ble brent levende i sine kirker i Bézier i 1209. Den pavelig legaten Arnaud Amalric skal ha sagt: “Drep dem alle, Herren vil kjenne sine egne.” Denne kristne menigheten ble totalt utryddet, og kirken etablerte inkvisisjonen som redskap for å «holde orden» på sine egne gjennom konstant forfølgelse, tortur og henrettelser helt frem til begynnelsen på 1800-tallet da den ble avskaffet.
Korstogene, like blodige, fortsatte helt frem til Konstantinopels fall i 1453 mot bl.a. Baltikum og de muslimske områdene i Tyrkia. Etter Luthers reformasjon på begynnelsen av 1500-tallet kjemper de kristne retningene mot hverandre i religionskrigene der bunnpunktet vel kan betegnes i 30-årskrigen (1618-1648) hvor områdene i Sentraleuropa nesten får halvert folketallet etter kirkens nedslakting av sivilbefolkning og hærstyrker med beregnede tap av 4-8 mill menneskeliv.
Kirken ga oss konger og keisere «av Guds nåde» som både uopplyst og opplyst styrte eneveldig og undertrykkende med kirkens velsignelse og støtte i nærmere 1000 år frem til opplysningstidens oppvåkning fra middelalderens mørke, og vitenskap og toleranse får sin renessanse fra romertidens ideer og den muslimske gullalders arv.
Klart har vi også positive sider fra den kristne kulturarv som står på skuldrene av tidligere kulturers bidrag, men teksten din er ikke bare banal, naiv og barnslig, men direkte historieforfalskning i religiøs forførelse av de som ikke er like dreven i historie, som i dag dessverre preges mer av Hollywoods forførende «Fantasy» enn fakta.
Den kristne arv du i slutten av ditt innlegg fortsatt forfekter, lenge etter at de fleste kirker i Europa har gitt tolerant etter, er fremdeles undertrykkelsen av «regnbuekulturen» som i 2025 har massiv støtte i det norske samfunnet.
Jan, jeg orker ikke svare på alle svakhetene i ditt innlegg, men Romerriket er av interesse for mage, så jeg tar for meg det.
1. Romerne og jødene
Jødene hadde lenge levd under romersk overherredømme i Judea og Samaria.
Etter flere opprør (særlig det store jødiske opprøret 66–70 e.Kr. og Bar Kokhba-opprøret 132–135 e.Kr.) svarte Romerriket brutalt:
Tempelet i Jerusalem ble ødelagt i år 70.
Hundretusener av jøder ble drept, solgt som slaver eller drevet på flukt.
Keiser Hadrian forbød jødene å bo i Jerusalem og kalte området “Syria Palaestina” for å viske ut jødisk tilknytning.
Dette la grunnlaget for diasporaen, altså den jødiske spredningen over hele verden, og kan sees som startpunktet for den langvarige Midtøsten-konflikten. Og, det var romerne som døpte om Judea til Syria-Palestina i år 70.
2. Konsekvens for Romerriket
Romerne vant militært, men undertrykkelsen av jødene skapte varig uro i regionen.
Samtidig begynte kristendommen å vokse fram fra de samme områdene, med røtter i jødisk tradisjon.
Mens jødedommen ble presset ut, ble kristendommen etter hvert en statlig anerkjent og så dominerende religion.
3. Kristendommens gjennomslag
Konstantin den store (313: Milan-ediktet) – kristendommen ble lovlig.
Theodosius I (380) – kristendommen ble statsreligion, hedenske kulter forbudt.
Det som startet som en jødisk sekt i Judea, ble til slutt det romerske imperiets bærende ideologi. Så vi kan si at kristendommen var årsaken til Romerrikets store fremgang, og det var Romerriket som startet den evigvarende konflikten i Midtøsten.
4. Romerrikets fall og arv
Vestromerriket falt i 476, men kristendommen ble stående som arv etter riket.
Den katolske kirke ble bindeleddet mellom antikken og middelalderen.
Dermed kan man si:
Romerne jaget jødene ut av Judea → la grunnlag for den evige jødiske diasporaen.
Samtidig tok de til seg kristendommen → som ble det eneste som overlevde Romerrikets fall og formet Europa.
Da ser vi også at Romerriket skapte konflikten Øst – Vest ved at Østromerriket skapte den ortodokse kristendommen.
Oppsummering
Romerne undertrykte jødene brutalt, ødela Jerusalem og spredte folket.
Dette var starten på den uløste Midtøsten-konflikten.
Samtidig vokste kristendommen – med jødiske røtter – fram til å bli Romerrikets statsreligion.
Da riket falt, levde kristendommen videre som Romerrikets egentlige arv til verden.