Norske politikere elsker å love mer enn de kan levere. Derfor har de bundet Norge til klimamål som ikke lar seg oppfylle: 50 % utslippskutt innen 2030, 70–75 % innen 2035 og over 90 % innen 2050. Siden 1990 har vi klart rundt 9 %. Resten er luft og symbolpolitikk.
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) fortsetter å snakke om «det grønne skiftet» som om det var et resultat av plan og realisme. Det er det ikke. Klimapolitikken deres består i å overlate vanskelige beslutninger til EU, som i praksis styrer Norges klimapolitikk gjennom sitt kvotesystem og klimarammeverk.
Når Støre og Vedum ikke vet hvordan de skal levere utslippskutt, outsourcer de ansvaret til Brussel. Det betyr at Norge må kjøpe klimakvoter fra EU-land som klarer seg bedre enn oss. Norske skattepenger sendes ut av landet for å dekke løfter våre egne politikere aldri hadde evne til å holde.
Tidligere klimaministre som Sveinung Rotevatn (V) og Espen Barth Eide (Ap) har vært med på å bygge denne politikken, der det viktigste er å fremstå som “grønne” i internasjonale møter, mens industrien hjemme tappes for strøm og konkurransekraft. Og tidligere MDG-leder Une Bastholm har vært selve frontfiguren for en klimapolitikk løsrevet fra realitetene – der symboler teller mer enn resultater.
Elektrifisering av sokkelen er selve monumentet over denne galskapen.
Alle vet at den ikke reduserer verdens utslipp – den bare flytter dem. Gassen som før ble brukt til drift, sendes nå til Europa for å brennes der, mens Norge bruker elektrisitet – ofte importert kullkraft – til å pumpe den ut. Det er et energipolitisk rundlureri forkledd som klimaansvar.
Klimapolitikken har blitt et prestisjeprosjekt for politikere som ikke tør å stå for realisme. I stedet for å sikre kraft, industri og velferd, binder de landet til avtaler de ikke forstår rekkevidden av. Når politikere ikke tør å styre, blir vi styrt av andre. Og i dag styres norsk klimapolitikk fra Brussel, ikke fra Oslo.
Hvis Norge virkelig vil bidra til et bedre klima, må vi slutte å føre symbolpolitikk på andres premisser. Ellers ender vi som en grønn utgave av Hellas – moralsk opphøyet, men økonomisk knekt.
Keep up the great work!