I møte med de store verdenskonfliktene i vår tid, burde Norge ha stått sammen med de demokratiske og frihetselskende landene i verden. I stedet ser vi med økende forundring at vår utenrikspolitiske linje beveger seg i samme retning som Russland, Kina, Iran og Tyrkia – autoritære regimer med blod på hendene og en felles forakt for Vesten, ytringsfrihet og demokratiske verdier.
Hvordan havnet vi her?
Vår statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide har valgt å kritisere Israel for det som må kunne beskrives som en militær bragd: Et lite demokrati, omringet av fiender, har med kirurgisk presisjon nøytralisert deler av Irans militære trussel – og det uten store sivile tap. De fleste som er rammet er medlemmer av Irans beryktede Revolusjonsgarde – en organisasjon som i praksis driver med terror, undertrykkelse og destabilisering langt utenfor Irans grenser.
Og likevel er det Israel som får refs – fra Norge.
Samtidig stiller Tysklands forbundskansler og NATOs nye generalsekretær, Mark Rutte, seg bak Israels rett til å forsvare seg. De erkjenner realitetene: Iran har i årevis bevæpnet Hizbollah, Hamas og Houthiene. Iran har erklært at Israel ikke har noen rett til å eksistere, og vil utslette landet og alle jøder. Da kan vi ikke late som om dette er et «likt» forhold mellom to stater. Dette er angrep og selvforsvar.
Så hvorfor velger Norge å ta avstand fra Israel – igjen?
Er det ideologisk naivitet? Er det ønsket om å være “den snille” diplomaten i rommet? Eller er det noe langt mørkere, noe vi ikke liker å snakke om: En vedvarende og uforløst skepsis til jødenes rett til selvforsvar? Når vi stiller spørsmål ved Israels rett til å forsvare seg – men aldri stiller spørsmål ved Irans rett til å true, provosere og eksportere vold – da er det på tide å spørre: Hvor dypt sitter dette?
Israel burde berømmes, ikke fordømmes. Ikke fordi de er perfekte – ingen krig er det – men fordi de viser en vilje og evne til å beskytte sitt folk, med målrettede, militære midler. De kunne valgt massiv hevn. De kunne valgt full invasjon. I stedet velger de det presise, det målrettede – og det nødvendige.
Det er på høy tid at Norge finner veien hjem igjen. Hjem til Vesten. Hjem til demokratiet. Hjem til realismen.
For akkurat nå står vi på feil side av historien.