Jeg har ikke tillit til norske «eksperter» i krig og sikkerhet

– og historien gir meg dessverre rett

Når jeg kritiserer Jonas Gahr Støre og regjeringens håndtering av krig, geopolitikk og sikkerhet, kommer det alltid samme reaksjon:

«Hvem er du til å mene noe om dette?»

Mitt svar er enkelt:

• Fordi jeg har fulgt med.
• Fordi jeg husker hva de samme miljøene sa før.
• Og fordi de tok grundig feil – gang på gang.

Ukraina: Ekspertene undervurderte krigen – menneskene betaler prisen

Da krigen i Ukraina startet, var norske kommentatorer og militære «eksperter» raske til å forklare oss at Russland var svakere enn antatt. At dette kom til å gå raskt. At Ukraina ville vinne. At mer våpen var løsningen.  Natosjef Stoltenberg uttalte: «Vi kan ikke la Russland vinne!» Akkurat da ble Nato en part i krigen.

Jeg skrev noe helt annet:

• At norsk støtte bare førte til flere døde soldater
• At krigen ville bli lang.
• At eskalering ville koste enorme menneskeliv.
• At unge menn kom til å dø i titusenvis.
• At barn kom til å miste fedre.
• At Europa kom til å bidra til å forlenge tragedien.
• Dessverre fikk jeg rett.

I dag snakker vi ikke lenger om tusener døde.
Vi snakker om hundretusener.
En hel generasjon ukrainske menn er ødelagt.
Et helt land ligger i ruiner.

Og hvor er selvransakelsen fra ekspertene?
Hvor er beklagelsen?
Hvor er erkjennelsen av feil?

Den finnes ikke.

Dårlige rådgivere erkjenner ikke sitt ansvar, men fortsetter å si at «vi kan ikke la Putin vinne».

De samme stemmene fortsetter med samme selvsikkerhet – som om ingenting har skjedd.

Afghanistan: Et dokumentert nederlag – likevel ingen ansvarlige

Afghanistan burde ha vært et vendepunkt.

Norge deltok i nesten 20 år.
Ti norske soldater døde.
Over 20 milliarder kroner ble brukt.
Og til slutt kollapset hele prosjektet på noen få dager.

Ikke min vurdering.
Ikke alternativ medias vurdering.
Men vurderingen til Afghanistanutvalget, ledet av tidligere statsråd Bjørn Tore Godal:

«Utviklingen har gått fra vondt til verre.»

Og dette var ikke første gang. Allerede i 2016 slo det første utvalget fast at Norge hadde fått lite igjen for innsatsen.

Likevel fortsatte vi.
År etter år.
Uten strategi.
Uten ærlighet.
Uten ansvar.

Resultatet?
Totalt nederlag.

Dette er ikke enkeltfeil – det er et mønster

Ukraina.
Afghanistan.
Libya.
Irak.

Det samme mønsteret går igjen:

• Overdreven tro på egen moralsk rolle
• Undervurdering av kompleksitet og maktspill
• Overoptimisme i starten
• Stillhet når det går galt
• Ingen ansvarlige
• Nye feil – presentert med samme selvtillit

Likevel blir kritiske stemmer hånet, marginalisert og stemplet.

Det er absurd.

Hvem betaler prisen når ekspertene tar feil?

Ikke ekspertene selv.
Ikke politikerne.
Ikke kommentatorene.

Det er:
– soldatene
– sivile
– unge menn
– fedre
– barn
– hele nasjoner

De som betaler prisen for feilene, har aldri vært til stede i studio.

Likevel er det vi – som stiller spørsmål – som kalles uansvarlige.

Det er virkelighetsfornektelse.

Realisme er ikke kynisme – det er medmenneskelighet

Når jeg sier at krig må forstås realistisk.
Når jeg sier at eskalering koster liv.
Når jeg sier at moralsk posering i geopolitikk dreper mennesker.

… så er det ikke mangel på empati.
Det er empati.

Det er respekt for at hvert eneste dødsfall er et menneske – ikke et geopolitisk poeng.

Jeg stoler mer på historien enn på autoritet

Jeg har lært én ting:
Blind tillit til autoritet i sikkerhetspolitikk er farlig.

Historien viser det.
Rapportene viser det.
Resultatene viser det.

Derfor nekter jeg å bøye meg for «ekspertveldet» når erfaringene deres gang på gang viser sviktende dømmekraft.

Ikke fordi jeg er ufeilbarlig.
Men fordi jeg er villig til å lære av det som faktisk har skjedd.

Det egentlige problemet

Problemet er ikke at noen tar feil.
Alle kan ta feil.

Problemet er dette:
– De tar feil
– De innrømmer det ikke
– De fortsetter som før
– Og de nekter andre retten til å stille spørsmål

Det er ikke demokrati.
Det er maktarroganse.

Hvis dette gjør noen ukomfortable, så er det helt greit.
For realiteten er ubehagelig.

Men alternativet – å fortsette å late som om de samme miljøene alltid vet best, til tross for historisk dokumenterte feil – er langt farligere.

Jeg velger realisme.
Jeg velger ærlighet.
Jeg velger å stille spørsmål.
Og jeg velger å si ifra når liv settes på spill av politisk selvbedrag.

Det burde flere gjøre.

Og til slutt: Det er dette Trump påpeker når han snakker om Grønland og europeiske ledere.