Av Bjørn Normann
I EUs og Norges iver etter å «regulere internett» står vi nå foran et dramatisk systemskifte. Digital Services Act (DSA) selges inn som et vern mot desinformasjon, hatprat og skade for barn. Men under det teknokratiske språket ligger en ny og snikende form for maktutøvelse – det Dennis Meadows har kalt et «smart dictatorship». Du vet han som er rådgiver for WEF og står bak forskningsrapporten «The limits to growth».
Et autoritært system med demokratisk språkdrakt
DSA tvinger store digitale plattformer til å overvåke, rapportere og endre sine algoritmer for å beskytte «samfunnsdebatten», «offentligheten» og «brukernes trygghet». Det høres bra ut. Men spør deg selv:
– Hvem definerer hva som er skadelig?
– Hvem får bestemme hva som skal fjernes?
– Hva skjer med det som ikke passer inn?
Trusted flaggers – systemgodkjente angivere
DSA innfører en ny og urovekkende rolle: de såkalte «trusted flaggers».
Disse aktørene – godkjent av staten eller EU – får prioritert makt til å rapportere inn og få fjernet innhold fra digitale plattformer. Det kan være offentlige etater, NGO-er eller ideologisk drevne grupper.
Men hva er egentlig forskjellen mellom en «trusted flagger» og en angiver i et totalitært regime?
Begge rapporterer meninger og ytringer som strider med systemets verdier
Begge opererer uten offentlig innsyn eller krav til åpenhet
Begge utøver makt – uten å stå til ansvar overfor velgere
Forskjellen er bare at den moderne angiveren er digitalisert, legitimert og pakket inn i ansvarsetikk.
Men, politikere går fri!
Politikere lyver hele tiden. Som Aleksandr Solzjenitsyn sa:
«Vi vet at de lyver.
De vet at de lyver.
De vet at vi vet at de lyver.
Vi vet at de vet at vi vet at de lyver.
Og likevel lyver de.»
Det frie ordets algoritmiske død
DSA forbyr ikke meninger – den skygger dem ut. Den krever «risikovurdering» av innhold, noe som fører til:
automatisert skjuling av visse temaer
usynlig blokkering av stemmer
kontosletting uten dom eller rettssikkerhet
Ytringsfriheten dør ikke med et smell – men med et stillestående klikk.
Norge som lydig lydstat
Norge har ikke engang forsøkt å vurdere om dette strider mot Grunnloven.
Lovforslaget ble sendt på høring i juli 2025, med mål om ikrafttredelse i 2026. Ingen politisk debatt. Ingen kritiske spørsmål. Bare stilltiende aksept.
Dennis Meadows sa det rett ut
Dennis Meadows, kjent som medforfatter av The Limits to Growth, sa det rett ut i et intervju:
«Demokratiet er for tregt til å håndtere klimakrisen. Det vi trenger er et smart diktatur.»
Og her er vi.
DSA er det smart diktaturet i praksis:
– sensur uten sensurlover
– kontroll uten politi
– angivere uten uniform
– og folkelig aksept, fordi alt skjer i trygghetens navn
Konklusjon:
DSA er ikke et fremskritt for demokratiet – det er en infrastruktur for digital lydighet.
Hvis vi ikke sier nei nå, kan vi ikke klage senere – når bare de riktige meningene får eksistere.
Det frie ordet tåler motstand. Men det overlever ikke når staten får angivere som styrer hva du får lese.
Dette burde vært lagt på pensum i skoleverket. Her skal vi i dagens skole lære elevene om demokrati og ytringsfrihet. Hva er det? Når en del av oss vet at det vi underviser mangler dybde og sannhet, fordi vi har fått retningslinjer som strider med sunn fornuft. Takk for denne artikkelen, håper jeg kan bruke den der jeg jobber.
Ja, bruk alt du leser her på zc.no hvor du ønsker. Du kan legge til at det arbeides aktivt f.eks. i World Ecconomic Forum for et «smart diktatur». I et intervju med kinesisk statlig kringkasting uttalte Schwab:
«China is a model for many nations.»
Han roste Kinas betydelige modernisering de siste 40 årene, men la til:
“We should be very careful in imposing systems. But the Chinese model is certainly a very attractive model for quite a number of countries.”
Som du vet er WEF et forbilde for mange norske politikere.