Ved hytta mi i de svenske skogene går det en eldgammel sti. Det er en pilegrimsled som i århundrer ledet vandrere tvers over grensen mot Nidarosdomen og graven til Olav den hellige. Den stien vitner om en sivilisasjonskraft som Arbeiderpartiet nå gjør alt for å viske ut.
Olav Haraldsson var ingen lokal småkonge. I middelalderen ble det reist hundrevis av kirker viet til ham over hele den kjente verden – fra katedralen i Tallinn, som i sin tid var verdens høyeste byggverk, til kirker i Novgorod, York og London, og over hele Sverige og Danmark. Olav knyttet Norden til Europa og forvandlet et brutalt ættesamfunn til en rettsstat.
Likevel er Arbeiderpartiet og dets statsfinansierte kulturbyråkrati nå i full gang med å sekularisere selve Olavsarven foran det forestående 1000-årsjubileet.
Den planlagte avkristningen
Dette er ikke en tilfeldig utvikling; det er kulminasjonen av Arbeiderpartiets overordnede ideologiske prosjekt gjennom nesten hundre år. Helt siden Gerhardsens dager har Aps strategi vært entydig: Samfunnet skulle renses for religiøs autoritet. Først ved å gjøre kirken om til et tamt, partistyrt serviceorgan der staten utnevnte biskopene. Deretter ved å kaste katekismen og kristendomsundervisningen ut av skolen. Ap trodde oppriktig at hvis man bare fjernet kristendommen, ville menneskene oppstå som rasjonelle, lojale sosialdemokrater hvis eneste kompass var partiprogrammet og velferdsstaten.
Nå ser vi det siste, groteske steget i dette prosjektet: De er i ferd med å ta fra Olav den hellige hans hellighet.
I hendene på dagens kulturledelse og jubileumskomiteer reduseres Norges helgenkonge til en nøytral «Olav». Olavsfestdagene og markeringene tømmes systematisk for teologisk og historisk substans, og omdannes til en tannløs festival for «dialog» og «mangfold».
I styrende organer og referansegrupper inviteres representanter fra andre trossamfunn, ikke minst muslimske miljøer, inn for å omdefinere premissene for feiringen. Mens andre trossamfunn naturlig nok opptrer bevisst og aktivt på vegne av sine verdier, møtes de av et norsk vertskap som fullstendig mangler ryggrad. Arbeiderpartiets åndelige arvtakere skammer seg over sin egen dåpsattest, og gir fra seg definisjonsmakten for ikke å støte noen. Resultatet er ren historisk selvutslettelse.
Hva kristenretten faktisk ga oss
I sin iver etter å avkristne historien, nekter Ap å vedkjenne seg hva Olavsarven og kristenretten på Moster i 1024 faktisk brakte med seg:
Menneskeverdet: Før Olav var det lovfestet rett for bonden å sette uønskede eller funksjonshemmede spedbarn ut i skogen for å dø. Kristendommen forbød dette fordi ethvert menneske hadde en uendelig verdi, skapt i Guds bilde.
Slavenes frigjøring: Det norrøne samfunnet var et brutalt slavesamfunn drevet av vold og menneskehandel. Kirken tvang gjennom frigivelsen av trellene og ga dem sjel og rettsvern.
Likhet for loven: Før Olav rådet blodhevn og ættemakt. Drepte du en mektig manns sønn, måtte du bøte med livet; drepte du en trell, betalte du en bagatell. Kristenretten innførte prinsippet om at drap var drap, og at kongen var underlagt den samme loven som allmuen.
Vern av kvinner: Tvangsekteskap ble forbudt; ekteskapet krevde kvinnens formelle samtykke, og flerkoneri ble avskaffet.
Dette var ikke et teologisk mørke; det var norgeshistoriens største moralske og rettslige moderniseringsprosjekt. Uten Olav og kristenretten ville vi aldri hatt fundamentet for den rettsstaten vi tar for gitt i dag.
Årsaken til Aps fall
Kommentatorene klør seg i hodet over hvorfor Arbeiderpartiet kollapser på meningsmålingene. De forklarer det med strømpriser, inflasjon og lederdebatter. Men krisen er langt dypere: Den er eksistensiell.
Velferdsstaten kan gi borgerne trygd og sykehjemsplass, men den kan aldri gi et folk røtter, mening eller en felles sjel.
Arbeiderpartiets historiske velgere – arbeidsfolk i distriktene og industrien – var aldri kulturradikale ateister. De bar med seg en dyp respekt for tradisjoner, slekters gang og landets historie. Når dagens Ap-elite opptrer som fanebærere for en rotløs identitetspolitikk og aktivt bidrar til å avkristne våre fremste historiske symboler, forstår velgerne at partiet har brutt med selve folkesjelen.
Pilegrimsleden bak hytta mi vitner om et folk som visste hvem de var og hvor de kom fra. Et samfunn som kapper sine egne røtter for å tekkes tidsånden, mister evnen til å navigere i fremtiden. Arbeiderpartiet har ført an i avkristningen – og nå er regningen i ferd med å forfalle.
