Kan Shada-saken bli Støres fall?

Noen saker handler ikke først og fremst om juss.
De handler om tillit.
Om maktens forhold til sannhet.
Om statens moralske ansvar når den tar omsorgen for et barn.

Shada-saken er i ferd med å bli en slik sak.

Et barn dør i statens omsorg. Myndighetenes konklusjon er selvmord. Likevel har det i årevis eksistert alvorlige spørsmål rundt saken – spørsmål reist av pårørende, fagpersoner og samfunnsengasjerte – uten at disse er blitt møtt med det demokratiet krever i slike situasjoner: åpenhet, etterprøvbarhet og uavhengig gransking.

Det er nettopp dette som gjør saken politisk farlig for regjeringen.

Spørsmålene som ikke forsvinner

I offentligheten reises blant annet spørsmål som:

• Hvordan kan selvmordskonklusjonen være så sikker når flere har pekt på forhold de mener ikke stemmer med et slikt hendelsesforløp?
• Hvorfor opplever enkelte at det ikke ble gjennomført tilstrekkelig uavhengig rettsmedisinsk etterprøving av alle forhold det ble reist spørsmål ved?
• Hvorfor hevdes det at dokumentasjonen rundt dødsfallet inneholder uklarheter, uten at dette er blitt møtt med full offentlig gjennomgang?
• Hvorfor sirkulerer det opplysninger om intern uenighet i påtalemyndigheten om behovet for videre etterforskning, uten at dette er blitt belyst åpent?

Disse påstandene kan være riktige eller uriktige.
Det avgjørende problemet er noe annet:

De er aldri blitt møtt med en uavhengig, offentlig granskning.

Og når staten selv har hatt omsorgen for barnet, holder det ikke at staten selv konkluderer med at alt er i orden. Da krever demokratiet noe mer.

Når makten svarer uten å svare

Da saken nylig ble løftet inn i Stortingets spørretime, kunne regjeringen ha valgt en annen linje. Den kunne ha møtt saken med åpenhet, konkretitet og vilje til å rydde all tvil av veien.

Det skjedde ikke.

Barne- og familieministeren svarte uten én eneste gang å bruke navnet på saken. I stedet ble det gitt generelle formuleringer om «barn i statens omsorg» og «rutiner i barnevernet».

Formelt korrekt, kanskje.
Politisk og menneskelig dypt utilstrekkelig.

For når en konkret sak har skapt alvorlig uro, når pårørende kjemper for å bli hørt, når saken når nasjonalforsamlingen – da forventer folk et konkret svar på den konkrete saken.

Når makten i stedet velger generelle formuleringer, oppleves det ikke som ansvar.
Det oppleves som unnvikelse.

Og unnvikelse er gift for tillit.

Dette handler ikke bare om Shada

Shada-saken er ikke lenger bare én sak. Den er i ferd med å bli et symbol.

Et symbol på:

lukkethet i forvaltningen

makt som undersøker seg selv

et system som prioriterer selvbeskyttelse fremfor full åpenhet

pårørende som opplever seg overkjørt av systemet

Det er nettopp slike saker som over tid undergraver tilliten mellom folk og stat.

Og historien viser oss dette:
Statsministre faller sjelden fordi de har brutt loven.
De faller fordi folk slutter å tro på dem.

Støres tillitsproblem

Jonas Gahr Støre har gjort tillit til en bærebjelke i sitt lederskap. Men tillit bygges ikke gjennom kommunikasjon. Den bygges gjennom handling – særlig når det er ubehagelig.

I en sak som denne finnes det én politisk klok løsning:
Å åpne for en uavhengig, ekstern gransking som én gang for alle kan rydde tvil av veien.

Alt annet vil forsterke mistilliten.
Alt annet vil gi næring til spekulasjoner.
Alt annet vil oppleves som at systemet beskytter seg selv.

Når staten tar omsorgen for et barn, tar staten også det fulle moralske ansvaret.
Da må staten også tåle fullt innsyn når noe går galt.

Hvis ikke – da er det ikke bare barnevernet som mister tillit.
Da er det hele den politiske ledelsen.

Og det er slike tillitsbrudd statsministre før har falt på.