Av Bjørn Normann
I juli 1976 kapret palestinske og tyske terrorister et Air France-fly med 248 passasjerer. Flyet ble omdirigert til Entebbe i Uganda, der diktatoren Idi Amin ønsket dem velkommen. Gislene ble sortert: Ikke-jøder fikk reise hjem. De jødiske passasjerene ble holdt tilbake. Det var ren antisemittisme.
Hva gjorde Israel? De fløy 4000 kilometer, drepte kaprerne, reddet 102 gisler – og mistet én soldat: Yonatan Netanyahu, broren til nåværende statsminister. En av historiens mest dristige redningsaksjoner var et faktum.
Likevel ble Israel **kritisert**.
Verdenspressen fokuserte på at aksjonen var «et brudd på Ugandas suverenitet». At Israel «eskalerte volden». Og noen mente Idi Amin var «ydmyket», som om det var viktigere enn de jødiske livene han var villig til å ofre.
Høres det kjent ut?
Nesten 50 år senere står vi i en lignende situasjon. Hamas myrder, voldtar og tar sivile israelske barn som gisler. Israel svarer – og kritiseres. Av FN, av pressen og, ja – **av Norge**. Regjeringen viser mer empati for angriperne enn for ofrene.
Det finnes et mønster: Når jøder blir drept, roper man på ro. Når Israel forsvarer seg, roper man på sanksjoner. Hva slags moral er dette?
Hvor sto Norge i 1976?
Norge var ikke blant de verste – men heller ikke tydelig på rett side. Vi fordømte ikke Idi Amin. Vi sa ikke klart og tydelig at dette var terrorisme. Det samme gjelder i dag. Regjeringen Støre mumler om «proporsjonalitet» mens raketter regner over Israel.
Hvordan havnet vi der? Hvordan kan vi, et land som liker å fremstå som moralsk kompass, ende opp med å relativisere terror?
Entebbe viser oss én ting:
Når ingen andre gjør noe, gjør Israel det som må til. De setter handling bak ordene: Ingen jøder skal sorteres ut og drepes uten konsekvens. Ikke i 1976. Ikke i 2024. Ikke noensinne.
Det burde vært noe Norge beundret – ikke fordømte.