Av Bjørn Normann
I disse dager får vi vite at britiske myndigheter har gjennomført en omfattende, hemmelig redningsoperasjon for tusenvis av afghanere – etter at følsomme persondata ble lekket. Over 16 000 mennesker er allerede hentet ut. Grunnen? En e-post med vedlegg som inneholdt navn, kontaktinfo og annen sensitiv informasjon om afghanere som hadde samarbeidet med britene under krigen. Britene tok ansvar.
Det er verdt å stille spørsmålet: Hva gjorde Norge da vi havnet i en lignende – om ikke langt verre – situasjon i Myanmar?
Norge og Telenor satt på farlige data
I Myanmar, tidligere Burma, drev Telenor i årevis mobiltelefoni for millioner av mennesker. Telenor er som kjent majoritetseid av den norske stat. Og som i alle moderne teleselskap, lagret Telenor enorme mengder metadata – hvem ringte hvem, når og hvorfra. Dette er informasjon som, i feil hender, kan avsløre hvem som organiserer demonstrasjoner, hvem som kommuniserer med utenlandske journalister, eller hvem som støtter demokratibevegelsen.
Da militærkuppet inntraff i 2021, visste Telenor og den norske regjering godt hva som sto på spill. Juntaen hadde tidligere brukt slike data til å spore, arrestere og drepe dissidenter. Likevel fikk Telenor lov til å selge hele virksomheten til et mellomledd som senere overførte den til juntaen selv – inkludert datalagringssystemer og potensielt flere år med sensitiv brukerinformasjon.
Viktige tall fra Myanmar
Arrestasjoner og fengslinger
-
Ifølge AAPP (Assistance Association for Political Prisoners) var over 28 000 personer arrestert på politiske anklager siden kuppet, og rundt 21 500 satt fortsatt i fangenskap ved starten av 2025
-
FN-rapporten peker på at nærmere 27 400 personer totalt er blitt pågrepet, inkludert mange barn .
Dødsfall og henrettelser
-
Over 6 100 sivile er drept av regimet siden kuppet ifølge AAPP.
-
En FN-rapport registrerer 5 350 sivile drept og minst 1 853 dødsfall i varetekt.
-
Myanmar har gjeninnført dødsstraff for første gang på flere tiår: I juli 2022 ble fire demokratiaktivister henrettet, og det er over 160 mennesker dømt til døden etter kuppet .
Det britiske motstykket: ansvar
Kontrasten til det som nå har skjedd i Storbritannia, kunne ikke vært større. Der førte en utilsiktet datalekkasje til at regjeringen satte i gang en hemmelig evakueringsoperasjon. En såkalt *superinjunction* ble utstedt for å hindre presseomtale og dermed hindre Taliban i å finne personene på listene. Over 400 millioner pund er brukt på operasjonen så langt, og flere tusen gjenstår å hente ut.
I Norge derimot, ble det hverken superinjunction eller evakuering. Det ble stillhet. Ingen ansvarlige. Ingen gransking. Ingen skikkelig offentlig debatt.
Hva er egentlig et menneskeliv verdt i norsk utenrikspolitikk?
Britene valgte å ta ansvar for mennesker de en gang samarbeidet med. Norge valgte å ta avstand fra mennesker som en gang trodde på oss. I ettertid har både FN-eksperter og menneskerettighetsorganisasjoner slått fast at Telenor og Norge burde ha gjort mer for å beskytte brukerne sine. Det skjedde ikke.
Dette reiser alvorlige spørsmål: Har vi i det hele tatt et etisk rammeverk for statlige selskaper i autoritære regimer? Eller lar vi profitt, ro og diplomatisk bekvemmelighet trumfe liv og sikkerhet?
Tausheten er vårt største svik
Det mest foruroligende i denne saken er ikke hva vi gjorde – men hva vi *ikke* gjorde. Ingen beklagelse fra Telenor. Ingen ansvarliggjøring av regjeringen. Ingen bred offentlig samtale i Stortinget. Det var som om vi kollektivt lukket øynene og håpet ingen ville merke det.
Nå som Storbritannia viser hva det betyr å ta ansvar, står Norges passivitet i grell kontrast. Det burde gjøre vondt – for de som fortsatt tror Norge er en moralsk stormakt.
Vi sier vi bryr oss om menneskerettigheter. Vi sier vi støtter demokrati. Men når det virkelig gjelder, velger vi å selge – og glemme.