Av: Bjørn Normann
Nedleggelsen av gruvedriften på Svalbard markeres av mange som et økonomisk steg inn i fremtiden. I virkeligheten er det en geopolitisk tilbaketrekning – en stille retrett fra Norges nordligste utpost. Det er nå vi burde rope varsko: Svalbard er ikke sikret. Og verden ser på.
En svekket norsk tilstedeværelse
I over 100 år har norsk gruvedrift vært selve grunnsteinen i vår tilstedeværelse på Svalbard. Ikke bare økonomisk – men strategisk. Da vi fikk suverenitet over øygruppen i 1920 gjennom Svalbardtraktaten, var det på betingelse av **aktiv, ikke bare formell tilstedeværelse**. Nå er det ikke mye igjen.
Når Store Norske Spitsbergen Kulkompani legges ned, mister vi det som har vært den mest stabile, norske forankringen i regionen. Turisme og forskning erstatter ikke dette. De bygger ikke samfunn. De beskytter ikke suverenitet.
Russland ruster opp i nord
Samtidig som Norge pakker sammen, investerer Russland i Arktis. I Barentsburg – et steinkast fra Longyearbyen – opprettholdes russisk bosetning. Det er ikke bare symbolsk. Det er strategi.
Russland vet at Arktis er fremtidens sjakkbrett. De utvider militær aktivitet i Barentshavet og Norskehavet, de utvikler isbrytere, de styrker atomubåtbasene på Kolahalvøya. Og hva gjør Norge? Vi **melder oss ut – og håper på det beste.**
USA ser faren – og rigger seg til på Grønland
I 2019 foreslo Donald Trump å kjøpe Grønland. Mange lo. De burde ikke ha gjort det. For USA visste hva som var i ferd med å skje: Russland og Kina posisjonerte seg i Arktis. Norge svekket sitt grep om Svalbard. Og USA visste at de måtte **sikre et fotfeste i nord – før det var for sent.**
Når Norge nå avslutter sin tyngste aktivitet på Svalbard, er det ikke rart om amerikanerne tenker: «Grønland må vi holde – for Norge svikter».
En naiv tilbaketrekning
Når vår utenriksminister er mer opptatt av egen fremtid og bruker Gaza som springbrett får Svalbard mindre fokus, bare nordmenn er opptatt av folket på Svalbard.
Regjeringens linje har vært at gruvedriften er ulønnsom og miljømessig utdatert. Det er mulig. Men dette handler ikke om kull. Det handler om **nasjonal tilstedeværelse, suverenitet og sikkerhet**.
Norges suverenitet i Arktis må ikke hvile på håp og forskning, men på **konkret aktivitet og kontinuerlig nærvær**. I stedet trekker vi oss ut og lar infrastrukturen forfalle – mens Russland bygger.
Er vi klare til å tape Svalbard – sakte og stille?
Dette er ikke et rop om krig. Det er et rop om **våkent politisk lederskap**. Norge må forstå at geopolitikk ikke alltid skjer med eksplosjoner. Den skjer i form av **fravær, naivitet og feig tilbaketrekning.**
Vi trenger ikke bare isbjørner og cruisebåter i nord. Vi trenger **arbeidsplasser, infrastruktur og strategisk tenkning.** Hvis ikke kan det godt hende at Svalbard fortsatt ligger i Norge – på kartet. Men i virkeligheten har vi **allerede begynt å miste det.**