Av K. Limaskepsis
Den offentlige klimadebatten bæres i dag av en påstand som sjelden utfordres: at vi vet med sikkerhet hvor mye temperaturen på jorden har steget, og at denne økningen skyldes menneskelig aktivitet. Begge deler er diskutabelt. Ikke fordi klimaet ikke endrer seg, men fordi grunnlaget for mange av konklusjonene er langt mer usikkert enn vi får inntrykk av.
Et spørsmål vår nobelprisvinner stilte
Vår eneste norske nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, har vært krystallklar: Han stilte seg åpent spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å definere og måle klodens gjennomsnittstemperatur på en vitenskapelig meningsfull måte. Hvordan skal man måle en gjennomsnittstemperatur av Arktis, Sahara, havdjup, tropisk skog og bysentra? Med hvilke instrumenter? Hvilket snitt skal være representativt for klimaet?
Dette spørsmålet står fortsatt ubesvart. Likevel bruker politikere, medier og aktivister påstanden om 1,1 eller 1,5 graders oppvarming som om den er eksakt og absolutt.
Historiske målinger og moderne justeringer
Sannheten er at før 1900-tallet var temperaturmålinger:
– spredt og manuelle
– utført med termometre av varierende kvalitet
– ofte i ustandardiserte omgivelser
Dessuten er det dokumentert at tusenvis av måledata er «justert» i ettertid for å ta høyde for byoppvarming (urbane varmeøyer), endringer i omgivelser (f.eks. asfalt, bygninger), eller flytting av målestasjoner. Disse korreksjonene gjøres etter statistiske modeller, ikke direkte observasjon.
Et startpunkt med fordel
Når klimakurvene starter på 1850- eller 1880-tallet, må man huske: Dette var slutten på den lille istid. En av de kaldeste periodene i moderne tid.
Temperaturstigningen som kommer etter er derfor ikke nødvendigvis alarmerende – den kan i stor grad være en naturlig retur mot normaltilstand. Den samme naturlige variasjonen vi har sett i varmeperioden i vikingtiden, romersk tid og middelalderen.
Antarktis: Kontinentet vi ikke målte
Frem til år 2000 hadde vi bare 12 målestasjoner i Antarktis. Et kontinent større enn Europa ble i praksis utelatt fra gjennomsnittstemperaturer, og når det ble inkludert, skjedde det basert på modellert ekstrapolering.
Det samme gjelder havet: Over 70 % av jordens overflate er dekket av vann, men både temperatur og strømmer har vært ekstremt dårlig kartlagt frem til helt nylig.
1970-tallet: Da vi fryktet ny istid
Det glemmes ofte at ledende forskere på 1970-tallet fryktet at vi sto overfor en global nedkjøling. Artikler i anerkjente tidsskrifter beskrev snarlig istid som mulig scenario. Hvordan kunne de ta så feil hvis dataene var så tydelige?
Konklusjon: Data er ikke dogme
Klimaet er i endring. Det har det alltid vært. Det kan godt hende at menneskelige faktorer spiller en rolle. Men skal vi bygge en total omstilling av samfunnet, næringslivet og velferdsmodellen på dette grunnlaget, bør vi kunne stille spørsmålet: Hva vet vi egentlig? Hva tror vi? Og hva later vi som vi vet?
Vi trenger en ærlig klimadebatt som skiller mellom observasjon, modell og politikk. Slik at vi ikke ender med å tro mer på modellene enn på virkeligheten.