Av Bjørn Normann
I natt slo Israel til mot iranske mål. Presist. Kontrollert. Effektivt. Det var ikke et utfall av impulsiv hevn, men et signal: nok er nok.
For alle som har fulgt Midtøsten i mer enn fem minutter, er bildet krystallklart: Iran er selve motoren bak ustabiliteten i regionen. Hamas i Gaza? Iransk finansiering. Hizbollah i Libanon? Iransk kommando. Houthi-militsen i Jemen? Iranske droner. Sjia-militser i Syria og Irak? Iransk innflytelse. Og når vestlige medier kaller dette en «konflikt mellom Israel og palestinerne», er det en øvelse i forenkling og fordreining.
Iran: Revolusjonens eksportmaskin
Helt siden 1979 har presteregimet i Teheran vært åpen om sitt mål: å spre den islamske revolusjon. Ikke bare religiøst, men geopolitisk. Ikke bare i nabolaget, men globalt. De snakker åpent om å utslette Israel. De truer amerikanske baser. De fører krig via stedfortredere, og bruker terror som diplomatisk verktøy.
Og vesten? Den forhandler. Appellerer. Advarer. Mens Israel forsvarer seg.
Et nattlig angrep som forandrer spillet
Det israelske angrepet i natt kan vise seg å bli et vendepunkt. Ikke fordi det var størst. Men fordi det viser at Israel ikke lenger vil akseptere at Iran opererer ustraffet. At droner og missiler regner ned fra iranskstøttede grupper uten konsekvens. Angrepet traff, og Iran svarte ikke i samme skala. Hvorfor? Fordi Teheran er redd.
Redd for at neste gang rammes noe viktigere enn et kommandosenter. Kanskje oljefelter. Kanskje selve revolusjonsgarden. For første gang på lenge har Israel vist at det har åpen dør mot kjernen i problemet.
Norge i naivitetens lys
Mens USA, Storbritannia og selv arabiske naboer nå ser alvoret, virker Norge fortsatt å leve i en annen virkelighet. Vi gir økonomisk støtte til Gaza, indirekte til Hamas. Vi fordømmer Israels «overreaksjon». Vi snakker om «balanse» mellom en terrorgruppe og en demokratisk stat i forsvar.
Det er ikke bare uansvarlig. Det er historieløst.
Kanskje veien til fred starter med frykt
Fred kommer ikke alltid fra dialog. I Midtøsten kommer fred ofte når frykten balanserer makten. Egypt inngikk fred med Israel etter at de tapte militært. Jordan gjorde det samme. Kanskje må Iran nå erfare det samme.
Et svekket Iran betyr et svekket Hamas. Et svekket Hizbollah. En reell sjanse for fred mellom Israel og araberstatene. Kanskje til og med palestinerne får ekte ledere når Teheran ikke lenger trekker i trådene.
Konklusjon: Stå med Israel. Stopp Iran.
Verden vet hvem som destabiliserer Midtøsten. Spørsmålet er bare hvem som har ryggrad til å si det. Israel har det. USA begynner å våkne. Norge? Vi sover videre.
Det som skjedde i natt var kanskje ikke en åpning til krig. Det var kanskje begynnelsen på noe langt viktigere:
Freden som først blir mulig når det ondes sentrum blir svakt nok til å stanse.