Av Bjørn Normann
Publisert på zc.no
Regjeringen har nylig foreslått at Norge skal kutte klimagassutslippene med **75 prosent innen 2035**. Nok en gang trekkes det opp visjoner som ser imponerende ut på papiret, men som mangler enhver forankring i virkeligheten. Dette er ikke politikk – det er grønn ønsketenkning.
Det finnes nemlig et gap – et stadig voksende – mellom hva politikerne sier i klimaforhandlinger, og hva det norske folk faktisk er villige til å akseptere. For mens klimamålene blir stadig mer ambisiøse, er virkemidlene enten vage, økonomisk urealistiske, eller direkte usosiale.
Velferden som skal ofres
Klimapolitikk har lenge vært drevet av faglige råd og globale ambisjoner. Men det virker som om ingen stiller det mest grunnleggende spørsmålet: **Hva skjer når regningen for “det grønne skiftet” må betales av vanlige folk?**
For å kutte 75 prosent av Norges utslipp må det tas grep som **vil ramme hele velferdsmodellen**. Vi snakker om:
* Økte avgifter på drivstoff og transport
* Høyere strømpriser
* Tvangselektrifisering av sokkelen
* Stenging av verdiskapende industri
* Og etter hvert kutt i offentlige ytelser, fordi statsbudsjettet tappes for oljeinntekter
Det norske folk har vist gang på gang at de ikke stiller seg bak slike radikale inngrep. Bompengemotstanden, strømprisopprøret og protestene i distriktene burde være klare varselsignaler.
Kutt på papiret – ikke i virkeligheten
Regjeringens løsning? **Kvotehandel og klimabistand.** Det betyr at vi i stedet for å kutte egne utslipp, betaler for at andre land skal kutte sine. Enkelt forklart: Norge kjøper seg grønn samvittighet i stedet for å gjøre reelle endringer her hjemme.
Skogen brukes også som grønnvasking. Regjeringen viser til at norske skoger binder enorme mengder CO₂ – men dette har de gjort i tiår allerede. Å føre dette som «nytt kutt» er like meningsløst som å betale regninger med penger du allerede har brukt.
Politisk feighet
Hvorfor presenteres slike urealistiske mål? Svaret er enkelt: **Det gir applaus i internasjonale fora.** Det imponerer FN og EU. Det gir inntrykk av handlekraft. Men på hjemmebane er det politisk selvmord å faktisk gjennomføre tiltakene.
Resultatet er at man velger symbolpolitikk og regnskapsknep fremfor å ha en ærlig debatt om hva som er mulig – og hva det vil koste. Samtidig får norske velgere stadig mer mistillit til hele klimaprosjektet, nettopp fordi det aldri kommer med et regnestykke.
En ny æra for klimapolitikken?
Hvis politikere ønsker å gjennomføre klimakutt med støtte i folket, må de begynne med én ting: **Ærlighet.** Si hva det vil koste. Si hvem som må betale. Og si hva vi må gi avkall på. Inntil det skjer, vil klimamålene forbli det de er i dag –
Papirøvelser uten bakkekontakt.
For Norge handler dette ikke bare om klima. Det handler om demokrati, ærlighet – og om vi fortsatt skal ha et velferdssamfunn som folk kjenner seg igjen i.