ZC-nytt støtter Konservativt

Norge, Familie, to kjønn, Ytringsfrihet, Kristendom, Klimarealisme
Home Blog

Hvor ble det av ryggraden?

bjornno11
-
0
Hvor ble det av ryggraden?

Det finnes øyeblikk i historien som ikke handler om makt, men om karakter. Ett slikt øyeblikk fant sted 8. mai 1965, da Dwight D. Eisenhower – gammel, syk og merket av livets siste etappe – trosset legenes råd og reiste til Boston for å delta på grunnsteinsnedleggelsen av Kennedy-biblioteket. Det var mer enn en seremoni. Det var et vitnesbyrd.

Eisenhower var republikaner. Kennedy var demokrat. De hadde vært politiske rivaler, formet av ulike generasjoner, ulike temperamenter og ulike tider. Likevel sto Eisenhower der, ved siden av Jacqueline Kennedy, og fortalte offentlig om en kvalitet hos John F. Kennedy som i dag nesten virker fremmed i politikken: motet til å si “jeg vet ikke”, og visdommen til å søke råd.

Han fortalte også noe annet – noe som i dag nesten føles ubegripelig. Han hadde tatt vare på alle brevene Kennedy hadde skrevet til ham. Bundet dem sammen. Bevart dem. Ikke som politisk kapital, ikke som dokumentasjon for egen storhet, men som et privat vitnesbyrd om respekt og tillit. Han kalte samlingen “Brev fra en ung løve”.

Og da Jacqueline Kennedy hvisket til ham at hennes mann hadde kalt Eisenhower sin “nordstjerne”, svarte Eisenhower – med brutt stemme – at han aldri hadde sluttet å tro på ham.

Dette var ikke politikk som teater. Dette var tjeneste.

Et moralsk sammenbrudd forkledd som politikk

Når man setter dette opp mot dagens politiske landskap, melder spørsmålet seg uunngåelig:
Hvor har det blitt av moralen? Hvor har det blitt av ryggraden?

I dag belønnes ikke lenger ydmykhet, men skråsikkerhet. Ikke viljen til å lytte, men evnen til å dominere ordskiftet. Politikere straffes ikke for å ta feil – de straffes for å innrømme det. Å søke råd oppfattes som svakhet. Å vise respekt for en politisk motstander tolkes som svik.

Der Eisenhower og Kennedy kunne være uenige om politikk, men enige om ansvar, ser vi i dag et politisk klima der motstanderen ikke bare er feil – men ond, illegitim eller farlig. Det er ikke lenger rom for menneskelighet, bare for posisjonering.

Dette er ikke en tilfeldighet. Det er et resultat av et politisk system der kortsiktig gevinst, mediedramaturgi og sosial-medial oppmerksomhet har erstattet karakter som målestokk.

Når politikken mister sjelen

Politikk uten moral er ikke nøytral. Den blir kynisk. Og kynisme er smittsom. Når ledere viser at alt er taktikk, lærer borgerne at ingenting er sant. Når alt reduseres til spill, mister samfunnet tillit – ikke bare til politikerne, men til hverandre.

Eisenhower og Kennedy representerte en generasjon som forsto at makt ikke bare gir rettigheter, men forpliktelser. At det finnes noe som er viktigere enn seier: ansvar for helheten, respekt for institusjonene og erkjennelsen av egen begrensning.

I dag virker mange politikere mer opptatt av å være moralsk overlegne enn å være moralsk ansvarlige. Moralen brukes som våpen, ikke som kompass. Ryggraden bøyes etter meningsmålinger og stemningsskifter.

Et nødvendig spørsmål

Dette handler ikke om å romantisere fortiden. Også Kennedy og Eisenhower levde i en ufullkommen verden. Men de hadde noe vi i dag ser for lite av: evnen til å skille mellom politisk kamp og personlig anstendighet.

Derfor er spørsmålet vi må stille dagens politikere ikke hvilket parti de tilhører, eller hvilke slagord de bruker – men dette:

Hvem er du når kameraene er slått av?
Hvem respekterer du når det ikke gir gevinst?
Og har du mot til å si “jeg vet ikke” – før du gjør uopprettelig skade?

Historien husker ikke bare dem som vant maktkamper. Den husker dem som viste karakter da det kostet noe.

Eisenhower reiste den dagen fordi han mente at historien måtte vite at politikk ikke hadde delt dem der det betydde mest. Det sier mer om moral enn tusen programerklæringer.

Spørsmålet er om dagens politikere forstår hva som står på spill.

Trygve Bratteli og John F. Kennedy representerte noe som i dag nesten er borte fra politikken:
en alvorlig forståelse av ansvar, begrensning og menneskelig tyngde.

Bratteli var ingen retorisk entertainer. Han var ikke “glatt”. Han bar nederlag, tvil og skyld – og skjulte det ikke. Nettopp derfor ble han troverdig. Han forsto at makt ikke er et privilegium, men en byrde. I dagens Arbeiderparti er den holdningen nærmest utenkelig. Nå handler det mer om kommunikasjon enn karakter, mer om prosjekt enn plikt.

Og Kennedy – til tross for alle menneskelige feil – hadde ryggrad der det virkelig gjaldt. Under Cubakrisen valgte han tilbakeholdenhet fremfor eskalering. Han lyttet. Han tok ansvar for konsekvenser han visste han selv ville bli dømt for. Det er langt fra dagens demokratiske parti, der moralsk språk ofte brukes til å dekke over maktpolitikk og indre forfall.

Det er verdt å merke seg én ting:

Både Bratteli og Kennedy var villige til å tape ansikt for å gjøre det rette.

Norge som Europas energibuffer – uten stemmerett, uten strategi

bjornno11
-
0
Norge som Europas energibuffer – uten stemmerett, uten strategi

Et globalt maktskifte er i gang. Ikke fordi én leder vil det, men fordi verden endrer seg raskere enn de politiske systemene som skal styre den.

I møte med denne virkeligheten har Norge valgt en oppsiktsvekkende passiv rolle: Vi binder oss tettere til et stadig mer fragmentert Europa, distanserer oss retorisk fra USA – vår viktigste sikkerhetsgarantist – og kaller det hele ansvarlig politikk.

Det er det ikke. Det er risikabelt.

EU er ikke en samlet aktør – men Norge later som

I norsk offentlighet snakkes det ofte om “Europa” som om det var én politisk vilje, én strategi, én ledelse. I virkeligheten er EU dypt splittet:
– mellom nord og sør
– mellom øst og vest
– mellom industri og klima
– mellom nasjonalstat og overnasjonal styring

Tyskland sliter med energimangel og industrifall. Frankrike kjemper for strategisk autonomi, men mangler økonomisk kraft. Øst-Europa prioriterer sikkerhet og nasjonal kontroll. Sør-Europa strever med gjeld og stagnasjon. Likevel har norske politikere bestemt seg for at “mer EU-tilpasning” er svaret på alt – uten at Norge har stemmerett, vetorett eller reell innflytelse.

Dette er ikke partnerskap. Det er underordning.

Det grønne skiftet – som eksport av norsk selvskading

Ingen steder er dette tydeligere enn i det såkalte grønne skiftet. I teorien handler det om bærekraft. I praksis har det i Norge blitt en politikk som:

  • presser opp strømprisene for husholdninger og industri
  • svekker konkurransekraften til kraftkrevende næringer
  • binder norsk energipolitikk til kontinentale kriser vi ikke rår over

Norge sitter på stabil, regulerbar energi. Europa mangler det. Resultatet burde vært å bruke dette strategisk til å bygge norsk industri, foredling og arbeidsplasser. I stedet har vi gjort oss til Europas energibuffer, der norsk vannkraft brukes til å dekke konsekvensene av et kontinentalt energieksperiment – mens norske velgere får regningen.

Dette er ikke grønn politikk. Det er politisk ansvarsfraskrivelse forkledd som moral.

Distansering fra USA – uten plan B

Samtidig ser vi en tydelig tendens i norsk utenrikspolitikk: Man snakker stadig varmere om “europeisk samarbeid” og stadig kjøligere om USA. Amerikansk politikk omtales som uforutsigbar, mens europeiske ledere fremstilles som stabile og verdibaserte.

Virkeligheten er motsatt.

USA – uansett president – er fortsatt den eneste reelle sikkerhetsgarantisten for Europa. NATO uten USA er en papirtiger. Likevel velger norske politikere å signalisere avstand til Washington, som om USA var et problem man må håndtere, ikke en alliert man må forholde seg realistisk til.

Det mest bemerkelsesverdige er at dette skjer uten at Europa selv er enig om veien videre. Norske politikere søker vennskap med “Europas ledere”, men hvilke ledere? De som er uenige om energi, migrasjon, forsvar, Russland og økonomi – og som i praksis trekker i hver sin retning?

Å distansere seg fra USA for å knytte seg tettere til et splittet Europa, er ikke strategisk klokskap. Det er geopolitisk ønsketenkning.

Maktskiftet belønner realisme – ikke moralsk selvforståelse

Historiske maktskifter belønner ikke de mest velmenende, men de mest realistiske. De statene som overlever og styrker sin posisjon, er de som:

  • sikrer egen energi
  • beskytter egen industri
  • opprettholder militær troverdighet
  • forstår hvem som faktisk kan levere sikkerhet

Norge gjør i dag det motsatte. Vi binder vår energi, vår økonomi og vår reguleringsmakt til et EU i omstilling og krise – samtidig som vi svekker båndene til den eneste makten som faktisk har evne og vilje til å forsvare den vestlige verden.

Et nødvendig veivalg

Dette handler ikke om å “forlate Europa”. Det handler om å slutte å late som om Europa er et stabilt alternativ til amerikansk sikkerhet og global realpolitikk. Norge må føre en politikk basert på egeninteresse, ikke på symbolsk dyd.

Det betyr:

  • å ta tilbake politisk kontroll over energien
  • å stoppe ukritisk regelimport
  • å bygge industri i Norge, ikke bare eksportere kraft
  • å føre en edruelig, respektfull og strategisk relasjon til USA

Maktskiftet som nå pågår vil ikke vente på norske konsensusutredninger. Spørsmålet er om Norge vil møte det som en selvstendig aktør – eller som Europas lydige energileverandør uten stemme, uten strategi og uten sikkerhetsgaranti.

Historien er nådeløs mot de som velger komfort fremfor klarhet.

Folkeretten – fra rettsorden til moralsk rekvisitt

bjornno11
-
1
Folkeretten – fra rettsorden til moralsk rekvisitt

Folkeretten omtales ofte som verdenssamfunnets høyeste moralske autoritet. Et regelverk som skal beskytte små stater mot sterke, sivile mot militærmakt og rett mot vilkårlighet. I praksis har den utviklet seg til noe annet: et språk for maktpolitikk, brukt selektivt, håndhevet ujevnt og tøyd når det passer de sterkeste aktørene.

Dette er ikke en påstand. Det er et mønster. Og mønsteret blir tydelig når man ser på fire sentrale intervensjoner de siste tiårene: Kosovo, Bin Laden-operasjonen, Libya – og nå Venezuela.

Kosovo: «Ulovlig, men legitim»

I 1999 bombet NATO Serbia under Kosovo-krigen – uten mandat fra FNs sikkerhetsråd. Det var ingen autorisasjon etter FN-paktens kapittel VII. Folkerettslig var dette et brudd på maktforbudet.

Likevel ble krigen av mange vestlige jurister og politikere beskrevet som «legitim, men ikke legal». Altså: ulovlig, men moralsk riktig. Det var et ærlig utsagn – men også et skjebnesvangert ett. For hvis maktbruk kan legitimeres moralsk uten rettslig hjemmel, da er ikke folkeretten lenger en grense. Den er et argument.

Kosovo etablerte dermed et farlig prinsipp: Når Sikkerhetsrådet er politisk uenig, kan man handle først – og diskutere retten etterpå.

Bin Laden: Presedensen som aldri ble lukket

Da USA i 2011 drepte Osama bin Laden i Pakistan, skjedde det også uten vertsstatens samtykke og uten FN-mandat. USA begrunnet operasjonen med utvidet selvforsvar og doktrinen om at Pakistan var «unable or unwilling» til å handle.

Folkerettslig var dette høyst omstridt. Likevel ble operasjonen bredt akseptert politisk i Vesten – ikke fordi den var rettslig holdbar, men fordi den var forståelig. Terroristen bak 11. september ble drept.

Men igjen: Normbruddet fikk ingen konsekvenser. Ingen rettslig oppklaring. Ingen klar avgrensning. Dermed ble også dette et bidrag til en praksis der makt trumfer rett – så lenge utfallet oppleves som moralsk tilfredsstillende.

Libya: Når mandatet ble et skalkeskjul

I 2011 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1973 om Libya. Mandatet var tydelig formulert: «all necessary measures» for å beskytte sivile og sivilt befolkede områder. Det inkluderte ikke regimeskifte. Det inkluderte ikke likvidasjon av statsoverhodet.

Likevel endte intervensjonen med at Muammar Gaddafi ble drept, og staten Libya kollapset. NATO – inkludert Norge – gikk langt utover mandatets intensjon. Resultatet var ikke beskyttelse av sivile, men varig kaos, borgerkrig, slavehandel og regional destabilisering.

Her ble folkeretten ikke brutt åpent, men misbrukt. Mandatet fungerte som juridisk alibi for en politisk ønsket utvikling. Og igjen: Ingen reelle konsekvenser. Ingen rettslig etterprøving. Ingen lærdom.

Venezuela: Bruddet i fullt dagslys

USAs nylige militære operasjon i Venezuela, med pågripelse av sittende makthaver og signaler om midlertidig amerikansk kontroll, er derfor ikke et sjokk. Det er kulminasjonen.

Her finnes verken Sikkerhetsrådsmandat eller troverdig selvforsvar. Venezuela har ikke gjennomført et væpnet angrep på USA. Dette er et direkte inngrep i en stats politiske uavhengighet – akkurat det FN-pakten skulle forhindre.

Reaksjonene er forutsigbare: fordømmelser, erklæringer om folkerettsbrudd – og så stillhet. Ingen håndheving. Ingen sanksjoner. Ingen reversering.

Folkerettens reelle funksjon

Disse fire sakene viser det samme: Folkeretten fungerer ikke som en absolutt domstol. Den fungerer som et fleksibelt normsett, der:

  • Små stater holdes strengt ansvarlige
  • Store stater opererer i gråsoner
  • Mandater tøyes når de er gitt
  • Brudd tolereres når de er politisk bekvemme

Systemet forsterkes av at diktaturer og demokratier har lik stemmevekt i FN-systemet, og at Sikkerhetsrådet lammes av veto. Resultatet er en rettsorden uten reell likhet for loven.

Et ærlig valg

Dette betyr ikke at folkeretten er uten verdi. Men den er ikke det den utgir seg for å være. Skal den ha fremtidig legitimitet, må Vesten slutte å late som om den er universell, nøytral og konsekvent håndhevet.

Enten må folkeretten reformeres og forankres i demokratiske prinsipper og reell etterlevelse – eller så må vi ærlig erkjenne at den i dag først og fremst er et moralsk språk for makt, ikke et vern mot den.

Venezuela er ikke et unntak.
Kosovo, Bin Laden og Libya viste veien.

Når staten ber barnehagen fokusere på pride

bjornno11
-
0
Når staten ber barnehagen fokusere på pride

La oss begynne med det mest provoserende – ikke tolkninger, men anbefalinger fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir):

  • Offentlig ansatte bør unngå å bruke ordene «gutt» og «jente», og heller bruke kjønnsnøytrale betegnelser.
  • Man bør unngå begrepene «mannlig» og «kvinnelig» kjønnsorgan, og i stedet bruke anatomiske ord uten kjønnsforankring «vulva», «vagina» og «penis».
  • Man skal ikke anta at det bare finnes to kjønn i et rom, selv når det gjelder små barn.
  • Det anbefales å unngå kjønnsdeling, og å bruke synlig inkluderende symbolikk, som for eksempel Pride-flagg.

Dette omtales som «faglige råd». For mange foreldre fremstår det som noe helt annet:
en grunnleggende omdefinering av kjønn, språk og virkelighetsforståelse – innført ovenfra.

Hva betyr dette i praksis?

I praksis betyr dette at barnehagen gradvis beveger seg bort fra det som for de fleste nordmenn har vært selvsagt:

  • at kjønn er biologisk forankret
  • at språk beskriver virkeligheten
  • at barndommen skal være fri for ideologiske eksperimenter

Når staten anbefaler at kjønn tones ned eller relativiseres allerede i barnehagen, flyttes grensene for hva som anses som «nøytralt». Det som tidligere var sunn fornuft, blir nå omtalt som «normer som må problematiseres».

Dette er ikke lenger bare et spørsmål om inkludering av sårbare grupper.
Det er normativ politikk: staten definerer hva barn bør lære å tenke – før foreldrene får si sitt.

Dette er ikke verdinøytralt – det er Arbeiderparti-politikk

Bufdir er ikke en uavhengig aktør. Direktoratet opererer under politisk styring og prioriteringer fastsatt av sitt departement og regjeringen.

Linjen Bufdir nå fører, samsvarer tydelig med verdipolitikken til Arbeiderpartiet:

  • aktiv statlig rolle i normdannelse
  • kjønn forstått som identitet, ikke biologi

Pride og kjønnsmangfold som del av offentlig sektor – også der barn er målgruppen

Dette er ikke politikk som har bred konsensus i befolkningen.
Partier som Fremskrittspartiet, Konservativt – og også KrF i senere tid – har vært langt mer skeptiske til at staten skal drive slik verdipåvirkning, særlig overfor barn.

Likevel skjer det nå. Ikke gjennom stortingsvedtak og åpen debatt – men gjennom veiledere, råd og «faglige anbefalinger».

Konsekvensene strekker seg langt utover barnehagen

Når slike føringer først er implementert:

  • utdannes ansatte etter dem
  • læremateriell justeres
  • praksis blir normalisert
  • kritikk stemples som «utdatert» eller «ekskluderende»

Dette handler ikke bare om barnehager.
Det handler om hvordan staten former fremtidens borgere, og hvilken rolle foreldrene skal ha i oppdragelsen.

For et land som Norge – med høy tillit til offentlige institusjoner – er dette spesielt alvorlig. For når tilliten først misbrukes, er det vanskelig å reparere skaden.

Og det er nesten fire år til neste valg

Det mest bekymringsfulle er kanskje dette:
Det er nesten fire år til neste stortingsvalg.

På fire år kan:

  • nye normer sementeres
  • praksis bli «det eneste riktige»
  • motstand marginaliseres
  • reversering bli både politisk og administrativt svært vanskelig

Dette er ikke små justeringer. Det er strukturelle endringer i hvordan staten forholder seg til kjønn, barn og foreldrerett.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva Bufdir anbefaler.
Spørsmålet er om Norge er komfortabelt med at dette skjer – nå – uten bred offentlig debatt.

NRK forteller deg ikke hvor nødhjelpen til Gaza forsvant

bjornno11
-
0
NRK forteller deg ikke hvor nødhjelpen til Gaza forsvant

Hver kveld åpner Dagsrevyen med bilder fra Gaza. Budskapet er entydig:
Hjelpen slipper ikke inn. Israel blokkerer. Sivile sulter.

Det publikum ikke får høre, er hva FNs egne tall sier om hva som skjedde med hjelpen som faktisk kom inn.

For det finnes tall. De er ikke israelske. De er ikke politiske.
De kommer fra FN selv – via UNOPS, som sporer nødhjelp gjennom den såkalte UN 2720-mekanismen.

Tall NRK aldri setter i kontekst

I perioden 19. mai–9. oktober 2025 viser UNOPS’ registreringer at rundt 80 prosent av nødhjelpen som ble hentet på Gaza-siden aldri nådde frem til tiltenkte mottakere.
Den ble klassifisert som “intercepted” – ranet underveis.

Det betyr at fire av fem lastebil-laster forsvant i kaoset inne i Gaza.

Dette er ikke synsing.
Det er FN-data.

Likevel har NRK i månedsvis gitt inntrykk av at hovedproblemet er innslipp, ikke distribusjon. Det er journalistisk misvisende.

Etter våpenhvilen – et avslørende eksperiment

Så skjer det noe interessant. Etter våpenhvilen, fra 10. oktober til 17. desember 2025, nådde 98,5 prosent av nødhjelpen frem. Bare 1,5 prosent ble avskåret.

Samme FN.
Samme organisasjoner.
Samme logistikk.

Plutselig fungerer hjelpen.

Dette ene faktumet burde ha utløst kritiske spørsmål i Dagsrevyen:

  • Hvorfor nådde ikke hjelpen frem før?
  • Hvem kontrollerte gatene?
  • Hvorfor var det umulig å sikre siste-mil-distribusjon tidligere?

Disse spørsmålene stilles ikke.

“Intercepted” – et ord NRK helst unngår å forklare

FN bruker et bevisst vagt begrep: “intercepted”.
Det betyr avskåret av sultne folkemengder eller væpnede aktører.

NRK oversetter dette i praksis til stillhet. For forklarer man dette ærlig, må man også erkjenne at:

  • Gaza før våpenhvilen ikke var et fungerende sivilsamfunn
  • ingen aktør hadde reell kontroll på bakken
  • og at nødhjelp ikke automatisk blir humanitær hjelp bare fordi den krysser en grense

Det er politisk ukomfortabelt. Derfor utelates det.

Når journalistikk blir moralsk teater

NRK liker å kalle seg “fakta først”. Men i Gaza-dekningen er det følelser først, fakta selektivt.

Ved å fortie FNs egne tall bidrar statskanalen til et narrativ der:

  • all skyld plasseres utenfor Gaza
  • all kompleksitet forsvinner
  • og publikum blir fratatt muligheten til å forstå hva som faktisk skjer

Dette er ikke nøytral journalistikk.
Det er redaksjonell filtrering av virkeligheten.

Pressens ansvar – ikke aktivistenes

Journalistikkens oppgave er ikke å beskytte publikum mot ubehagelige fakta.
Den er å formidle dem.

Når NRK velger å ikke informere om at 80 prosent av nødhjelpen forsvant inne i Gaza før våpenhvilen – ifølge FN selv, da svikter de sitt samfunnsoppdrag.

Ikke ved å lyve.
Men ved å tie der det burde forklares.

Venezuela – slik sosialisme ser ut i virkeligheten

bjornno11
-
0
Venezuela – slik sosialisme ser ut i virkeligheten

Venezuela var ikke et fattig land som «mislyktes».
Det var et av verdens rikeste.

Landet var blant verdens største oljeprodusenter, hadde enorme vannkraftressurser og store forekomster av gull og diamanter. Staten var rik. Befolkningen hadde arbeid, mat, strøm og vann – og en voksende middelklasse.

Så kom sosialismen.

Da Hugo Chávez tok makten i 1999, ble sosialismen lansert som løsningen på alle problemer. Staten skulle eie mer. Markedet skulle styres. «Folkets interesser» skulle gå foran profitt. Privat eiendom ble nasjonalisert, priskontroller innført og økonomien politisert.

Dette ble feiret internasjonalt.
Også i Norge.

SV jublet og gratulerte Hugo Chávez. Han ble fremstilt som et forbilde – en modig leder som sto opp mot kapitalismen og USA. Kritiske røster ble avfeid som høyrepropaganda.

I dag er det ingen igjen som jubler.
Bare millioner som flykter.

Sosialismen i Venezuela gjorde ikke de fattige rikere.
Den gjorde alle fattige.

Middelklassen – ryggraden i ethvert fungerende samfunn – ble knust. Private bedrifter forsvant. Skattesystemet kollapset. I dag betaler nesten ingen skatt, fordi nesten ingen har formell jobb. Folk lever på rundt én dollar om dagen.

Mange mangler rent vann, stabil strøm og grunnleggende matvarer. Et helt folk gikk i gjennomsnitt omtrent 7 kilo ned i vekt som følge av sult – et fenomen kjent som «Maduro-dietten».

Når staten tok kontroll over økonomien, sluttet den samtidig å fungere.

I store deler av Caracas tør ikke militæret gå inn. Hele bydeler kontrolleres av kriminelle gjenger og paramilitære grupper. Mange venezuelanere jobber i dag direkte eller indirekte for kriminalitet – ikke fordi de vil, men fordi det er det eneste som gir inntekt.

Dette er ikke et samfunn i krise.
Det er et samfunn som er oppløst.

For 20 år siden fryktet venezuelanere at landet kunne bli «som Cuba».
I dag håper mange at de i det minste kunne få Cubas rasjoner, helsevesen og minimumsstabilitet.

Når Cuba fremstår som et håp – da har du nådd bunnen.

Likevel hører vi i Norge det samme refrenget igjen:
«Men vi skal gjøre det bedre her.»

Rødt og SV tar avstand fra Venezuela – men ikke fra ideologien som skapte katastrofen. De hevder at sosialismen feilet der, men at de kan gjøre det annerledes. Bedre. Snillere. Mer kompetent.

Akkurat det samme har blitt sagt før.
På Cuba. I Sovjetunionen. I Øst-Europa. I Venezuela.

Ingen har lyktes. Ikke én gang.

Ideologien er den samme: mer stat, mindre eiendomsrett, mindre marked og mer politisk styring. Resultatet er alltid det samme – bare tempoet varierer.

Venezuela er derfor ikke et eksotisk skrekkeksempel.
Det er en advarsel.

Når politikere lover rettferdighet gjennom maktkonsentrasjon, når de straffer verdiskaping og demoniserer privat eierskap, da leker de med de samme kreftene som har ødelagt hele nasjoner.

Når staten bryter sammen, står én institusjon igjen: kirken – særlig den katolske. For mange venezuelanere er kirken ikke først og fremst et trosfellesskap, men det siste organiserte rommet for verdighet, hjelp og håp. Gjennom menigheter og Caritas-nettverket gis mat, medisiner og et minimum av sosial orden der staten har forsvunnet.

Det sier alt om Venezuelas tilstand:
Et land med verdens største oljereserver overlever på barmhjertighet og frivillighet.

Og så melder de ubehagelige spørsmålene seg.

  • Hvor er de norske sosialistene nå?
  • Hvor er Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, med sine moralske taler og markeringer?
  • Hvor er demonstrasjonene, kampanjene og solidariteten?

Og helt konkret:
Hvor er Redd Barna – med milliarder på konto – når Venezuelas barn vokser opp i sult, kriminalitet og totalt statssammenbrudd?

Tausheten er ikke tilfeldig.

Venezuela ødelegger fortellingen.
Venezuela viser hva sosialisme faktisk gjør når den gjennomføres.

Dette er ikke et uhell.
Det er et regnskap.

FAKTABOKS – VENEZUELA

Olje:
• Verdens største påviste oljereserver
• Tidligere blant verdens største oljeprodusenter

Flukt:
• 7–8 millioner venezuelanere har forlatt landet
• Den største flyktningkrisen i Latin-Amerikas moderne historie

Inflasjon:
• Hyperinflasjon på millioner av prosent i toppårene
• Valuta i praksis verdiløs

Vektfall:
• Gjennomsnittlig vektnedgang: ca. 7 kg per person
• Kjent som «Maduro-dietten»

Venezuela viser hva sosialisme er når den ikke lenger er en teori, men en virkelighet – og derfor er det nettopp dette landet norske sosialister helst vil tie i hjel.

Europa på vei mot irrelevans

bjornno11
-
0
Europa på vei mot irrelevans

Mens USA forbereder krig og konkurranse, drømmer norske politikere om FN-jobber

USAs nye sikkerhetsstrategi er et iskaldt dokument. Ikke moralsk. Ikke pedagogisk. Bare brutalt realistisk:
Makt avgjør. Økonomi er sikkerhet. Allierte må levere – eller klare seg selv.

I Europa blir dokumentet omtalt, men ikke forstått. I Norge blir det i praksis ignorert. NRK dekker det som bakgrunnsstøy, mens politikerne later som om verden fortsatt styres av resolusjoner, konferanser og høflige erklæringer.

Et kontinent styrt av karriere, ikke konsekvens

Den største svakheten i Europa i dag er ikke Russland, Kina eller BRICS. Det er den europeiske politiske klassen – og dens norske forlengelse.

Altfor mange norske politikere ser ikke på Stortinget som endestasjon, men som springbrett:

  • til EU-kommisjonen
  • til FN-systemet
  • til internasjonale toppjobber

Derfor snakker de aldri sant om konsekvensene av politikken de fører. De må være “spiselige” i Brussel og New York – ikke ærlige overfor velgerne hjemme.

NRK – Europas PR-avdeling

NRK har for lengst sluttet å fungere som kritisk allmennkringkaster i europapolitikken. Kanalen opptrer mer som EU-systemets kommunikasjonsavdeling:

  • Kritikk av EUs grønne politikk stemples som “klimaskepsis”
  • Kritikk av masseinnvandring reduseres til “ytre høyre”
  • Kritikk av NATO-strategi fremstilles som “anti-vestlig”

At USAs egen sikkerhetsstrategi nå bekrefter mange av disse advarslene, nevnes knapt. For NRK er virkeligheten alltid sekundær til fortellingen.

Grønn ideologi som industridrap

Den europeiske grønne politikken er i ferd med å kvele sin egen industri:

  • energi er blitt dyrere og mer ustabil
  • investeringer flyttes til USA og Asia
  • arbeidsplasser forsvinner

Dette er ikke “omstilling”. Det er avindustrialisering kamuflert som moral.

USA subsidierer egen industri. Kina bygger kullkraft og kjernekraft. BRICS-landene sikrer billig energi. Europa skriver direktiver.

Og norske politikere applauderer – fordi de ikke selv skal betale regningen.

Tyskland – Europas varsellampe

Når Tyskland ikke lenger fungerer som Europas økonomiske lokomotiv, burde alarmen gått for lengst. I stedet fortsetter EU-eliten å presse gjennom mer av den samme politikken som brakte landet i kne:

  • energikaos
  • svekket konkurranseevne
  • sosial uro

Når Europas motor stopper, hjelper det lite med grønn lakk.

Migrasjon som sprenger sammenhengen

USA definerer nå masseinnvandring som nasjonal sikkerhet. Europa nekter fortsatt å gjøre det samme – av ideologiske grunner.

Resultatet er:

  • økende interne konflikter
  • svekket tillit
  • politisk fragmentering

Italia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia – og snart Polen – reagerer ikke fordi de er “udemokratiske”, men fordi de lever med konsekvensene. Det gjør ikke EU-kommissærer og norske kommentatorer.

BRICS bygger – Europa tviler

Mens BRICS-landene bygger alternative handels- og maktstrukturer, sitter Europa fast i interne stridigheter. EU mister innflytelse ikke fordi verden er urettferdig, men fordi Europa har valgt bort maktpolitikk.

NATO uten ryggrad?

NATO overlever – men bare hvis Europa tar ansvar. USA har gjort det klart: gratispassasjer-epoken er over.

Problemet er at europeiske ledere vil ha amerikansk sikkerhet, men ikke amerikansk realisme. Det er en kombinasjon som ikke varer.

Europa som transitthall

Fortsetter denne kursen, blir Europa:

  • et marked, ikke en produsent
  • en korridor, ikke et kraftsentrum
  • en moralsk kommentator, ikke en aktør

Kort sagt: en transitthall i verdenspolitikken.

Et siste valg

Europa – og Norge – har fortsatt et valg:
enten fortsetter man å dyrke systemer, karrierer og symbolpolitikk
eller man gjenoppdager sammenhengen mellom energi, industri, sikkerhet og folkestyre

USAs sikkerhetsstrategi er ikke fiendtlig mot Europa. Den er et speil.

Spørsmålet er om europeiske ledere tør å se i det – eller om de foretrekker å se mot Brussel og FN, der neste karrieresteg venter.

Telenor i Myanmar: Arbeiderpartiets kameraderi la grunnlaget – og Norge betalte selv inngangsbilletten

bjornno11
-
0
Telenor i Myanmar: Arbeiderpartiets kameraderi la grunnlaget – og Norge betalte selv inngangsbilletten

NRK avslører nå hvordan Telenor kan ha bidratt til at demokratiforkjempere i Myanmar ble overvåket, arrestert og i noen tilfeller torturert og drept. Det er bra at dette omsider løftes frem. Men den mest ubehagelige delen av historien er fortsatt nesten usynlig:

Arbeiderpartiets politiske kameraderi, og hvordan AP-styrte regjeringer ikke bare åpnet dørene for Telenor – men også betalte inngangsbilletten, fjernet sanksjoner, slettet gjeld og sendte norske tilsyn ned for å hjelpe militærstaten å lage en telelovgivning uten reelt personvern.

Jeg skrev om dette lenge før NRK. Jeg advarte da – ikke bare mot Telenor – men mot hele den politiske kulturen rundt prosjektet. Nå later man som om alt gikk galt først i 2021.
Det gjorde det ikke. Det gikk galt allerede da Norge bestemte seg for at Myanmar skulle bli neste «eventyrland».

Et selskap med staten som eier – og Arbeiderpartiet som husvert

Telenor er ikke et hvilket som helst privat selskap. Den norske staten er største eier. Det betyr at selskapet i praksis er vevd inn i norsk politikk – og i den perioden Myanmar-eventyret ble til, var det Arbeiderpartiet som satt tungt på både regjeringskontorene og eierskapet.

Når staten eier over halvparten, og Arbeiderpartiet har dominert staten i flere tiår, får du en blanding av:

  • partipolitiske nettverk
  • styreutnevnelser med AP-/AUF-bakgrunn
  • toppledere rekruttert fra det samme miljøet

Det er denne blandingen – dette kameraderiet – som gjorde Myanmar-satsingen mulig.

Sigve Brekke – AUF’er, AP-statssekretær og del av Stoltenberg-generasjonen

Da Telenor gikk tungt inn i Myanmar, var det under ledelse av Sigve Brekke. Hans politiske bakgrunn er ikke en fotnote – den er en del av forklaringen:

  • Aktiv i AUF, blant annet i sentralstyret
  • Statssekretær for Arbeiderpartiet på 1990-tallet
  • Del av samme politiske generasjon og miljø som Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Trond Giske

Med andre ord: Et statlig dominert konsern ble ledet av en mann som kom rett ut av Arbeiderpartiets indre krets – samtidig som AP-regjeringen jobbet systematisk for å gjøre Myanmar til en norsk «suksesshistorie».

Det betyr ikke at Brekke gjorde noe ulovlig. Men det betyr at Telenor ikke var et nøytralt, «privat» foretak som tilfeldigvis valgte Myanmar. Det var en del av et større politisk prosjekt.

Vi betalte inngangsbilletten: gjeldsslette, sanksjonslettelser og norsk faglig glans

Før Telenor fikk lisens, gjorde Norge noe helt ekstraordinært:

  • I 2013 besluttet Norge å slette hele Myanmars gjeld til Norge – rundt 3,2 milliarder kroner. Norske myndigheter omtalte det som «historisk» og som et signal om at Myanmar nå var på «vei mot demokrati».
  • Samme periode var Norge pådriver for politisk normalisering og tettere samarbeid. Myanmar fikk på kort tid en bølge av gjeldsslette fra flere land – og vestlig bistand og investeringer begynte å flyte inn.
  • I april 2013 valgte EU å oppheve alle økonomiske sanksjoner mot Myanmar, bortsett fra våpenembargo, «for å oppmuntre til demokratiske reformer».

På samme tid skjedde noe annet, som nesten ingen i norsk offentlighet har lyst til å snakke om:

Den norske Post- og teletilsynet (nå Nkom) reiste to ganger til Myanmar for å hjelpe myndighetene med å utvikle telekomsektoren og regelverk. Dette ble omtalt som «bistand» og «kompetanseoverføring».

Kort etter vedtok Myanmar en ny telekommunikasjonslov (2013) som skulle legge til rette for liberalisering og utenlandske operatører – som Telenor. Men internasjonale observatører påpekte tidlig at loven og utkastene rundt den manglet reelle garantier for ytringsfrihet og personvern, og beholdt repressive virkemidler for staten.

Med andre ord:

  • Norge slettet milliarder i gjeld.
  • EU og Vesten fjernet sanksjoner.
  • Norske tilsyn hjalp til med å bygge et tele-regime som primært sikret staten kontroll, ikke borgerne personvern.
  • Og inn i dette systemet gikk Telenor – med norske politikeres velsignelse og jubel.

Dette var ikke «nøytral bistand». Det var politisk og økonomisk tilrettelegging for at norske selskaper – særlig Telenor – skulle få innpass i et marked styrt av generaler.

AP-delegasjoner på luksushotell mens militæret beholdt makten

Samtidig så vi bildet vi etter hvert har blitt vant til:

  • Jens Stoltenberg på høflighetsbesøk, med smil og varme ord.
  • Utenriksminister Espen Barth Eide og andre AP-topper som reiste til landet, talte om demokrati – og åpnet dørene for norsk næringsliv.
  • Delegasjoner som bodde på de beste hotellene, deltok på mottakelser og brukte språk som «demokratisering» og «reformer», mens det fortsatt var de samme militære strukturene som i praksis kontrollerte staten.

Og i kulissene stod Telenor, Statoil og en rekke norske selskaper klare til å profitere på at Norge og EU fjernet sanksjoner og slettet gjeld.

Når skandalen kommer, er AP-nettverket plutselig borte fra historien

Når vi nå hører om:

  • Telenors deling av kunde- og trafikkdata med militærjuntaen
  • Søksmål fra burmesiske aktivister som hevder at dataene ble brukt til å finne, arrestere og i noen tilfeller henrette regimekritikere
  • …så presenteres dette som et snvert «Telenor-problem».

Men Telenor sto ikke alene. Selskapet stod på toppen av en politisk bygget plattform der:

  • Arbeiderparti-regjeringer slettet milliardgjeld
  • Norge applauderte når EU fjernet sanksjoner
  • norske tilsyn hjalp myndighetene med å bygge et tele-regime uten ordentlige personvernregler
  • AP-nettverk satt tungt i styrer og ledelse

Når det går bra, er alle på bilde.
Når det går galt, heter det plutselig «forretningsmessige vurderinger» og «Telenors ansvar».

Dette er kjernen: Kameraderi gjorde kritikk og motstand umulig

Myanmar-skandalen handler ikke bare om Telenor. Den handler om:

  • en politisk kultur der Arbeiderpartiet i praksis har behandlet statlige selskaper som forlengelser av egen utenrikspolitikk
  • et nettverk av AUF-ere, tidligere statsråder og statssekretærer som befant seg i og rundt Telenor
  • en kombinasjon av bistand, gjeldsslette og sanksjonslettelser som la et «moralsk» ferniss over noe som i realiteten var et kommersielt fremstøt i et militærdiktatur

I et slikt system blir det nesten umulig for kritikere å nå frem. Skulle du stille spørsmål, kritisere, advare – da sto du ikke bare opp mot et selskap, men mot et helt partipolitisk-næringslivskompleks.

Jeg forsøkte. Jeg skrev om dette lenge før NRK. Men Arbeiderpartiets kameraderi var sterkere enn varsellampene.

Skal vi lære noe, må vi våge å si dette høyt

Hvis Norge virkelig vil lære av Myanmar, holder det ikke å skylde på «Telenor» og gå videre. Vi må:

  1. Granske hele prosessen, fra gjeldsslette og sanksjonslettelser til lisens, drift og salg.
  2. Kartlegge Arbeiderpartiets rolle, nettverk og påvirkning – fra AUF til regjeringskontor til styrerom.
  3. Erkjenne at norsk bistand, gjeldsslette og tilsynsbistand bidro til å bygge opp et tele-regime uten reelle personvernrettigheter.
  4. Endre måten vi styrer statlig eierskap på, slik at partipolitiske kameratnettverk ikke lenger kan presse fram «eventyr» i autoritære stater uten å bli stoppet.

Jeg skrev om dette lenge før skandalen eksploderte. Nå er det på tide at Norge forteller hele historien – ikke bare sluttkapittelet som passer i Dagsrevyen.

Krigen i Ukraina ender ikke før Russland tar Odesa – og Norge må ta sin del av ansvaret

bjornno11
-
0
Krigen i Ukraina ender ikke før Russland tar Odesa – og Norge må ta sin del av ansvaret

Det er et politisk tabu i Norge å si dette høyt:
Krigen i Ukraina vil ikke slutte før Russland kontrollerer Odesa og Svartehavskysten.

Likevel er dette åpenbar realpolitikk. Alle som setter seg ned og ser på kartet, forstår at Russland aldri vil akseptere et Ukraina med full havtilgang og NATO-tilknytning ved Svartehavet. Det er like urealistisk som at USA skulle akseptert russiske raketter på Cuba i 1962.

Men her hjemme diskuteres krigen som om den var et moralsk prosjekt – ikke en strategisk konflikt mellom stormakter. Og resultatet er at norske politikere, norske medier og særlig NRK har bidratt til å skape en illusjon som koster ukrainere livet hver eneste dag.

NRK og norsk politikk har solgt det ukrainske folket en løgn

Siden våren 2022 har NRK pumpet ut et narrativ:

  • Ukraina “kan vinne”.
  • Russland er “på kanten av kollaps”.
  • Litt flere våpen “kan snu krigen”.
  • Sanksjoner vil “knuse russisk økonomi”.
  • Tre år senere er fasiten den motsatte av det som ble lovet:
  • Russland har tatt mer land.
  • Russisk våpenproduksjon er høyere enn NATO til sammen.
  • Ukrainas militære reserver er i ferd med å renne ut.

Millioner er døde, skadet eller har flyktet.

Og likevel sitter norske politikere som papegøyer i Stortinget og gjentar setningen:
“Vi må støtte Ukraina så lenge det trengs.”

Det som aldri sies, er den ubehagelige oversettelsen:
“Vi må støtte krigen så lenge det trengs – uansett hvor mange unge ukrainske menn som dør.”

En generasjon er i ferd med å forsvinne – og NRK sier ingenting

Ukraina er i ferd med å miste en hel generasjon av menn. Det er ikke en metafor. Det skjer nå, i sanntid:

  • Fedre, sønner, arbeidere, bønder, ingeniører, studenter – hele spekteret av menn mellom 20 og 50 – blir drept eller ødelagt.
  • Kvinner og barn rømmer landet.
  • Økonomien er knust.
  • Infrastruktur smuldrer.

Hva sier NRK?
Ingenting. Eller verre: De gjemmer bort dette i små notiser og gir inntrykk av at “Ukraina holder stand”.

Men et land som mister en generasjon menn “holder ikke stand”. Det kollapser langsomt.

Når Jens Stoltenberg i 2022 sa: “Vi kan ikke la Russland vinne denne krigen.”

…gjorde han NATO til en part i konflikten – uten å være villig til å gjøre det som faktisk måtte til for å stoppe Russland: gå inn med egne soldater.

Dette var ansvarsfraskrivelse forkledd som handlekraft.

Norge har fulgt samme linje: stor retorikk, null realisme. Det er ikke Ukraina som holdes oppe av Norge; det er norsk politisk prestisje som holdes oppe av ukrainske liv.

Hvorfor Odesa er slutten på krigen

Russland vil ikke “nøye seg” med Donbas. Det er en politisk fantasi som bare eksisterer i Oslo, Brussel og Washington.

Russlands strategiske mål har vært tydelige siden 2014:

  • Landkorridor til Krim
  • Kontroll over Svartehavskysten
  • Et svekket Ukraina uten NATO-rolle
  • Punkt 1 og 2 er ikke mulig uten Odesa. Det betyr at:
  • Krigen avsluttes ikke før Russland tar Odesa
  • Forhandlinger før dette vil være symbolske

Alle våpenleveranser som kun hindrer russisk fremgang, men ikke stopper den, forlenget krigen – og dermed lidelsene. Dette er realpolitikk. Det er dette norske politikere burde fortelle velgerne, i stedet for å late som Ukraina kan “vinne tilbake alt”.
Norge snakker om “solidaritet” – mens Ukraina taper sine sønner.

På papiret støtter Norge Ukraina. I praksis støtter vi en strategi som:

  • ikke kan vinne krigen
  • øker dødstallene
  • reduserer sjansen for fred
  • gjør Ukraina mer ødelagt for hver måned som går

Hva slags solidaritet er det?

En solidaritet som koster oss ingenting, men som koster ukrainere alt. Norske politikere står på talerstoler og snakker om “våre verdier”, mens ukrainske mødre gråter over døde sønner. Dette er kynisme i moralsk forkledning.

Konklusjon: Det minste vi kan gjøre, er å være ærlige

Krigen i Ukraina avsluttes ikke på Zelenskyjs premisser. Ikke på NATOs premisser.
Den avsluttes på Russlands premisser – og de premissene inkluderer Odesa.

Hvis Norge virkelig ønsker å hjelpe Ukraina, må vi gjøre det som aldri blir sagt på Dagsrevyen:

  • presse frem reelle forhandlinger
  • erkjenne at Ukraina ikke kan vinne tilbake alt
  • slutte å opprettholde illusjoner som bare forlenger krigen
  • være ærlige om at vi har vært med på å ofre en generasjon ukrainske menn for en kamp som Vesten ikke var villig til å kjempe selv

Det ukrainske folket fortjener sannhet, ikke PR-propaganda fra norske politikere og NRK.

NRK og Utenriksdepartementet feilinformerer: «Ulovlige bosetninger» bygger ikke på folkerett – men på politikk

bjornno11
-
0
NRK og Utenriksdepartementet feilinformerer: «Ulovlige bosetninger» bygger ikke på folkerett – men på politikk

Det finnes knapt et mer gjentatt mantra i norsk utenriksjournalistikk enn dette: «Israel driver ulovlige bosetninger på Vestbredden.»
NRK sier det. TV 2 sier det. Utenriksdepartementet sier det. Politikerne gjentar det som papegøyer.

Men ingen av dem forteller seerne det viktigste: Dette er ikke et juridisk faktum. Det er et politisk standpunkt.

Og verre: Det er et standpunkt som utelater – kanskje bevisst – det eneste folkerettslig bindende vedtaket som noen gang er gjort om dette området.

NRK overser det eneste juridisk bindende dokumentet: Folkeforbundets mandat fra 1922

I 1922 vedtok Folkeforbundet – det nærmeste man den gangen kom en internasjonal domstol – at Palestina vest for Jordan-elven skulle være rammen for et nasjonalt hjem for det jødiske folk.

  • Det inkluderte hele området fra Middelhavet til Jordan-elven, altså også dagens Vestbredden.
  • Mandatet ga jødene uttrykkelig rett til «tett bosetting» i hele dette området.
  • Dette er fortsatt gjeldende folkerett. FN-pakten artikkel 80 gjør det helt klart at mandatets rettigheter ikke kan oppheves uten et nytt bindende vedtak av tilsvarende tyngde. Et slikt vedtak finnes ikke.
  • Likevel nevner NRK aldri mandatet. UD nevner det aldri. Norske kommentatorer later som det ikke eksisterer. Hvorfor? Fordi det ikke passer inn i den moralske fortellingen de ønsker å selge.
  • NRK bruker Genèvekonvensjonen som politisk retorikk
  • NRK presenterer ofte «folkeretten» som om den var entydig: Genèvekonvensjonen forbyr bosetningene. Punktum.

Men dette er grovt misvisende. Artikkel 49(6) forbyr tvangsflytting av en okkupasjonsmakts befolkning. Israel tvangsflytter ingen. Konvensjonen ble skrevet for å hindre nazistiske deportasjoner – ikke for å regulere frivillig innflytting i et område som aldri var under suveren kontroll av noen stat.

Det er mange folkerettsjurister som påpeker dette. NRK intervjuer ingen av dem.

UD er ikke nøytral – UD er part i konflikten

Det norske Utenriksdepartementet bruker konsekvent uttrykket «ulovlige bosetninger», som om det var en udiskutabel konklusjon. Men UD vet – eller burde vite – at det ikke finnes:

  • ingen dom
  • ingen kapittel VII-resolusjon
  • ingen traktat
  • ingen folkerettslig mekanisme
  • som fastslår at jødiske lokalsamfunn på Vestbredden er ulovlige.

At UD likevel bruker uttrykket, viser at norsk utenrikspolitikk ikke drives av folkerett – men av ideologi og politisk lojalitet til EU-linjen.

Man gjentar standpunktet så ofte at det fremstår som sannhet. Det er en propagandateknikk, ikke juss.

NRK har sluttet å stille spørsmål – og blitt et ekkokammer. NRK er i sin rapportering fullstendig ukritisk til UDs politiske linje. De gjentar begrepet «ulovlige bosetninger» uten:

  • kontekst
  • motargumenter
  • historiske fakta
  • juridiske nyanser

Dette er ikke journalistikk. Det er statsfinansiert opinionsdannelse.

Hvor mange av NRKs utenrikskorrespondenter kan egentlig forklare forskjellen mellom:

  • bindende og ikke-bindende FN-resolusjoner
  • kapittel VI og kapittel VII
  • mandatperiodens rettigheter og FN-paktens artikkel 80
  • okkupert territorium vs. omstridt territorium

Svaret er åpenbart: altfor få.

Norge forvrenger virkeligheten

Norge gjør krav på å være en forsvarer av folkeretten. Men i denne saken er Norge selv den som bryter med folkerettens logikk ved å ignorere:

  • det eneste bindende vedtaket (1922-mandatet)
  • den historiske eiersituasjonen
  • at palestinerne aldri har hatt en suveren stat der
  • at Genèvekonvensjonen ikke gjelder frivillig bosetting
  • at begrepet «ulovlig» rettslig sett ikke er etablert

Likevel presenteres alt dette som selvfølgeligheter. Vi trenger intellektuelt redelighet – ikke politisk dramaturgi.

Det er fullstendig legitimt å mene politisk at bosetninger er uønskede, skadelige eller konfliktforlengende. Det kan man diskutere. Det er politikk. Men når NRK og UD bruker ordet «ulovlig», krysser de en linje:

De erstatter jus med politikk, og later som det er jus.

Da svikter journalister sitt samfunnsoppdrag – og UD sin forpliktelse til å forklare, ikke tilsløre.

En ærlig formulering hadde vært:

«Bosetningene omtales ofte som ulovlige av FN og EU, men dette bygger på en politisk tolkning. Det finnes ingen bindende folkerettslig avgjørelse som har opphevet jødenes historiske og juridiske rett til å bosette seg vest for Jordan-elven, slik den ble fastsatt i Folkeforbundets mandat av 1922.»

Hvorfor sier ikke NRK det?
Hvorfor sier ikke UD det?

Svaret er enkelt: Det kompliserer den fortellingen Norge ønsker å selge.

123...16Page 1 of 16