Norge liker å se på seg selv som et innovativt land. Vi har høy utdanning, dyktige ingeniører, verdensledende teknologi innen flere områder og enorme naturressurser.
Likevel er det et spørsmål vi sjelden stiller:
Hvorfor har Sverige, Finland og Danmark skapt så mange flere internasjonale selskaper enn Norge?
Ser vi bort fra olje, gass, fisk og vannkraft, blir forskjellen slående.
Sverige har skapt selskaper som IKEA, Ericsson, Spotify, Tetra Pak, Atlas Copco, SKF, H&M, Electrolux og Koenigsegg. Finland har Nokia, Supercell, Rovio, Wolt og Kone. Danmark har Novo Nordisk, Lego, Vestas og DSV.
Norge? Listen blir langt kortere: Tomra, Visma, Opera, AutoStore og Kahoot.
| Land | Sum |
|---|---|
| Sverige | 5 000–6 000 mrd |
| Danmark | 3 500–4 000 mrd |
| Norge | 350–400 mrd |
Da får du omtrent:
- Sverige: 15 ganger Norge
- Danmark: 10 ganger Norge
Selv om:
- Sverige har bare dobbelt så mange innbyggere som Norge.
- Danmark har omtrent samme folketall som Norge.
Når olje, gass, fisk og kraft tas ut av regnestykket, sitter Norge igjen med en håndfull teknologiselskaper verdt noen hundre milliarder kroner. Sverige har bygget private selskaper med en samlet verdi på over 5 000 milliarder kroner. Danmark nærmer seg 4 000 milliarder. Forskjellen er så stor at den ikke kan forklares med folketall, utdanning eller naturressurser alene. Den peker mot dypere forskjeller i kultur, kapitalmiljøer og entreprenørskap.
Dette er ikke et spørsmål om intelligens. Nordmenn er ikke mindre kreative enn svenskene. Norske ingeniører har bygget verdensledende vannkraftanlegg, offshoreinstallasjoner og maritime løsninger. Problemet ligger et annet sted.
Fra råvarer til merkevarer
Norge har historisk vært svært dyktig til å finne, utvinne og eksportere naturressurser.
Vi eksporterer strøm.
Vi eksporterer rund laks.
Vi eksporterer sild.
Vi eksporterer råvarer som andre land videreforedler.
Polen fileterer laksen. Andre land lager sildeproduktene. Deretter kjøper vi ferdigvarene tilbake til en høyere pris.
Spørsmålet er derfor ikke om Norge kan skape verdier.
Spørsmålet er hvorfor vi så sjelden beholder hele verdikjeden.
Svenskene bygget IKEA.
Vi eksporterte tømmer.
Svenskene bygget Tetra Pak.
Vi eksporterte råstoff.
Svenskene bygget Spotify.
Vi diskuterte hvordan inntektene skulle fordeles.
Staten som entreprenør
Når vi ser på Norges største industrielle suksesser, finner vi ofte staten i sentrum.
Hydro vokste fram på grunnlag av vannkraft.
Equinor vokste fram på grunnlag av olje.
Statkraft vokste fram på grunnlag av vannkraft.
Dette er imponerende prestasjoner. Men de er fundamentalt forskjellige fra selskaper som IKEA, Spotify eller Atlas Copco.
De svenske selskapene måtte vinne kunder i et internasjonalt marked fra første dag.
De norske selskapene fikk tilgang til naturressurser som allerede fantes.
Det har preget kulturen.
I Sverige spør man:
«Hvordan bygger vi verdens beste selskap?»
I Norge spør man ofte:
«Hvem skal få konsesjonen?»
Kapital er mer enn penger
Mange hevder at Norge mangler kapital. Det er ikke riktig.
Norge er et av verdens mest kapitalsterke land.
Problemet er at kapital alene ikke skaper nye selskaper.
Det gründeren trenger er ikke nødvendigvis en bank eller en offentlig støtteordning.
Han trenger en erfaren industribygger.
En person som kan si:
«Dette har jeg gjort før. Her er kapital. Her er kundene. Her er nettverket. Her er menneskene du må snakke med.»
Sverige har bygget slike miljøer gjennom generasjoner.
Wallenberg-systemet er ikke bare penger. Det er et nettverk av industriledere, investorer, styremedlemmer og seriegründere som har brukt mer enn hundre år på å bygge nye selskaper.
Når slike miljøer forsvinner, forsvinner ikke bare kapitalen.
Erfaringen forsvinner.
Kontaktene forsvinner.
Mentorene forsvinner.
En kulturforskjell
Kanskje er den største forskjellen kulturell.
I Norge beundrer vi idrettsstjerner, polfarere og statsmenn.
I Sverige beundrer man også industribyggere.
Deres gründere blir nasjonale forbilder.
Hos oss blir økonomisk suksess ofte møtt med mistenksomhet.
Diskusjonen handler raskt om skatt, formue og fordeling.
Mindre om hvordan verdiene ble skapt.
Dette betyr ikke at Norge er et dårlig land.
Tvert imot.
Norge har lykkes bedre enn de fleste land med å skape trygghet, små forskjeller og høy levestandard.
Men dersom målet er å skape flere globale selskaper, flere hovedkontorer og flere internasjonale merkevarer, må vi stille et ubehagelig spørsmål:
Har vi utviklet et samfunn som er flinkere til å forvalte verdier enn til å skape dem?
Hvis svaret er ja, er ikke Norges største utfordring mangel på innovasjon.
Den største utfordringen er at vi ikke har bygget sterke nok miljøer for entreprenørskap, industribygging og privat risikokapital.
Det er forskjellen mellom å eksportere råvarer – og å eie verdensledende selskaper.
