Av Bjørn Normann
Da Jørn Eggum trakk sitt kandidatur som LO-leder, erkjente han alvorlige feil. Han hadde vært i et forhold til en tillitsvalgt og samtidig deltatt i sluttforhandlinger om hennes arbeidsforhold – uten å informere styret. Det var riktig av ham å trekke seg.
Men istedenfor å holde fokus på det prinsipielle – habilitet, makt og ansvar – valgte deler av norsk presse å kaste seg over en helt annen vinkel: den intime, seksuelle og fullstendig irrelevante.
Seksualisert karakterdrap
Det mest sjokkerende er publiseringen av private tekstmeldinger mellom Eggum og kvinnen. Ikke bare fikk vi vite at de hadde hatt et forhold, men pressen gjenga meldinger med seksuelle undertoner, detaljer om dominans, og – verst av alt – at Eggum «likte å se på når kvinnen masturberte».
Dette ble gjengitt i riksmedier som om det var vesentlig informasjon for forståelsen av en arbeidskonflikt. Det er det selvsagt ikke.
Dette er ikke journalistikk. Det er offentlig voyeurisme – en seksualisering av en sak som kunne og burde vært håndtert med nøkternhet og respekt for privatliv. Det er karakterdrap gjennom tabloidisering, og det svekker hele mediebransjens anseelse.
Pressens etiske fallitt
Presseetikken sier at man skal vise varsomhet med private forhold og ikke omtale detaljer som ikke har offentlig interesse. At en fagforeningsleder ser på onani har åpenbart ingen betydning for om han var inhabil i en sluttforhandling. Det er bare egnet til å skade, ydmyke og skape sensasjon.
Det er vanskelig å forstå hvordan en redaktør kunne trykke slike opplysninger med god samvittighet. Og verre: At det ikke har kommet noe oppgjør i pressens egne rekker, ingen unnskyldning, ingen refleksjon.
Hvem skal vokte vokterne?
Pressen krever å være samfunnets vaktbikkje. Det forplikter. Men når vaktbikkja river i stykker folks privatliv med en blodtørst som minner mer om tabloid reality enn samfunnsopplysning, må noen si ifra.
Det handler ikke om å beskytte ledere mot kritikk. Det handler om anstendighet. Når samfunnet mister evnen til å skille mellom hva som er saklig og hva som bare er skadelig, da taper vi alle.
Hvis Jørn Eggums feil var å blande privatliv og verv, så er pressens feil langt grovere: De blandet offentlighet med intimsone, og de gjorde det med åpne øyne.
Norge fortjener en presse som er modig – men også verdig.