Jeg kan ikke begripe hvorfor Jonas Gahr Støre ikke vil besøke USA nå med formål om en ny handelsavtale mellom USA og Norge. I debatten forleden fikk Jonas dette spørsmålet og svarte at Norge velger å stå sammen med EU i denne saken. Meget forunderlig.
Under sitt nylige møte med USAs president Donald Trump i Det hvite hus diskuterte Storbritannias statsminister Keir Starmer muligheten for en ny handelsavtale mellom de to landene. Selv om det ikke ble inngått en endelig avtale, uttrykte begge ledere optimisme om å oppnå en slik avtale i nær fremtid. President Trump uttalte at en handelsavtale kunne forhindre innføring av tollsatser og at forhandlingene kunne gjennomføres raskt. Starmer og Trump ble enige om at deres team skal samarbeide for å utdype det økonomiske forholdet, med et spesielt fokus på teknologi. Derfor er det ikke forhandlet frem en ny handelsavtale ennå, men det er en pågående prosess med positive signaler fra begge parter.
Hvorfor ser ikke Norge denne muligheten? Men, Jonas ser muligheten for at vi kan risikere dobbel toll fordi vi ikke er EU-medlem.Han legger altså Norge i potten og satser på EU-medlemskap og felles skjebne?
USA er Norges største enkeltmarked for eksport.
USA er det nest største eksportmarkedet for Norge etter EU som helhet. I flere år har USA vært Norges største enkeltstående eksportdestinasjon, og det største utenfor Europa.
Norges eksport til USA utgjorde i 2023 over 450 milliarder kroner, drevet av olje, gass, aluminium, sjømat og teknologiprodukter.
Spesielt innen olje og gass har USA blitt en enorm kjøper av norsk LNG (flytende naturgass), særlig etter energikrisen i Europa.
Så må vi legge til at en stor del av Norges råvareeksport til EU blir videreforedlet og eksportert som ferdigvarer til USA, men konkrete tall for dette er ikke lett tilgjengelige.
Hvorfor er ikke dette viktig Jonas?
Jonas Gahr Støre foretrekker EU fremfor USA.
Europa i krise sier en Kinesisk professor
I Politikken i Danmark kan vi lese spådommer fra en Kinesisk professor hvor han spår Europas tilbakegang.
https://politiken.dk/internationalt/art10298363/Kinesisk-professor-Vi-st%C3%A5r-foran-Vestens-afslutning
Det er mye som tyder på at Europa er på vei mot en alvorlig krise, og den kinesiske professor Wang Wen spådommer om Vestens svekkelse og Europas marginalisering har en del realitet i seg.
1. Økonomisk tilbakegang og svekket konkurransekraft
Tyskland, Europas økonomiske motor, sliter med energiutfordringer, høye skatter, reguleringer og avindustrialisering.
EU har investert tungt i den grønne omstillingen, men kostnadene er enorme og mange bedrifter flytter produksjonen til USA eller Asia der energikostnadene er lavere.
Frankrike er økonomisk stagnert, med høy statsgjeld og indre uro.
📌 Europa svekker seg selv gjennom dårlig økonomisk politikk og energikrise.
2. Politisk kaos og svekket lederskap
Macron, Scholz og von der Leyen har ikke klart å håndtere de store utfordringene.
Storbritannia, som tidligere kunne vært en balanse, er ute av EU og preget av politisk ustabilitet.
EU-ledelsen er byråkratisk og har ingen felles visjon for sikkerhet, energi eller vekst.
📌 Europa har ingen sterke ledere – og ingen tydelig plan.
3. Europas militære avhengighet av USA – hva skjer hvis USA trekker seg?
Trump har allerede signalisert at USA ikke vil prioritere Europas sikkerhet like høyt som før.
EU har ikke bygget opp egen forsvarsevne, og de fleste land bruker langt under NATO-målene på 2 % av BNP til forsvar.
Russland ser at Europa er svakt, mens Kina utnytter situasjonen.
📌 Uten USA er Europa sårbart – men de har fortsatt ikke tatt ansvar for egen sikkerhet.
4. Masseinnvandring og sosial ustabilitet
Massiv innvandring har skapt parallelle samfunn, økt kriminalitet og økonomiske belastninger.
Sosial uro øker i flere europeiske byer, med opptøyer, klankriminalitet og økende polarisering.
Land som Sverige, Tyskland og Frankrike sliter med integrering og økende velferdskostnader.
📌 Europa har tatt inn millioner av migranter uten å ha en plan for integrering – dette skaper ustabilitet.
5. Europa er irrelevant i det globale spillet
USA fokuserer mer på Kina og Stillehavsregionen.
Kina og Russland styrker sin allianse, mens EU mister innflytelse globalt.
Midtøsten ser mot Kina og Russland som alternative partnere til Vesten.
📌 Europa blir en passiv tilskuer i geopolitikken – uten makt eller innflytelse.
Konklusjon: Europa er i krise – og verre kan det bli
Økonomisk stagnasjon, svekket industri og feilslått energipolitikk.
Politisk kaos og svakt lederskap.
Avhengighet av USA for sikkerhet – uten å ha en plan B.
Økende sosial ustabilitet og demografiske utfordringer.
Marginalisert i global politikk – mens Kina og Russland tar over.
💡 Er det for sent for Europa?
Hvis EU fortsetter denne kursen, kan Europa innen 2030 være økonomisk, militært og geopolitisk irrelevant. Den kinesiske professorens spådommer kan vise seg å være langt mer enn bare propaganda.
Thor Gjermund Eriksen har sagt opp jobben som Bane Nor-sjef – går på dagen
NTB 27.02.2025 09:04
Oslo 20210518. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen under pressemøtet om flyttingen av NRKs hovedkontor fra Marienlyst til Ensjø. Foto: Terje Pedersen / NTB
Konsernsjef Thor Gjermund Eriksen i Bane Nor har sagt opp sin stilling etter knappe 16 måneder i jobben.
Konsernsjef Thor Gjermund Eriksen i Bane Nor har sagt opp sin stilling etter knappe 16 måneder i jobben.
Avgangen blir kunngjort på et allmøte torsdag formiddag, skriver VG.
Bane Nor bekrefter nyheten til NTB.
– Jon-Erik Lunøe er konstituert som ny konsernsjef fra 27. februar, skriver selskapet i en pressemelding.
– Det siste halvannet året har jeg jobbet sammen med gode folk i Bane Nor for å etablere ny konsernstruktur, rekruttere nye ledere og sette sammen ny konsernledelse. Jeg er glad for det arbeidet vi har gjort sammen på disse områdene. Det finnes veldig mange kompetente medarbeidere i Bane Nor og jeg ønsker kolleger lykke til videre med å løse de store utfordringene som ligger foran. Selv vil jeg søke å engasjere meg på andre områder, sier Thor Gjermund Eriksen.
Styreleder Cato Hellesjø sier det er gjennomført «mange store forbedringer» i den korte perioden Eriksen har sittet ved roret.
58 år gamle Eriksen har bakgrunn som kringkastingssjef, konsernsjef i Amedia og administrerende direktør i Norsk Tipping. Han overtok jobben fra Gorm Frimannslund, som trakk seg i mars 2023.
Oslo 20210518. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen under pressemøtet om flyttingen av NRKs hovedkontor fra Marienlyst til Ensjø. Foto: Terje Pedersen / NTB
FN og Storbritannias ansvar for krisen i Midtøsten: En historisk og folkerettslig analyse
Midtøsten-konflikten har røtter som strekker seg langt tilbake i tid, men dagens situasjon kan i stor grad tilskrives to hovedaktører: Storbritannia og FN. Gjennom en serie politiske og juridiske feilgrep fra kolonitiden til i dag, har de lagt grunnlaget for en av verdens mest uløselige konflikter. Fra Folkeforbundets mandatordning til FNs etablering og senere vedtak som Resolusjon 242 i 1967, har den vestlige verdens intervensjon i Midtøsten vært preget av dobbelmoral og brudd på egne folkerettslige prinsipper.
1. Folkeforbundet, folkeretten og det britiske mandatet
Etter Første verdenskrig ble Det osmanske riket oppløst, og de tidligere osmanske territoriene ble fordelt mellom de europeiske stormaktene. Storbritannia fikk mandatet over Palestina i 1920, etter at Folkeforbundet etablerte systemet der seierherrene fra krigen fikk ansvaret for å styre de tidligere osmanske provinsene inntil de var i stand til å styre seg selv.
📌 Folkeforbundet og opprettelsen av det jødiske hjemlandet
I 1922 godkjente Folkeforbundet Balfour-erklæringen fra 1917, som lovet et nasjonalt hjem for jødene i Palestina.
Samtidig ble 77 % av det opprinnelige mandatet overført til araberne i form av Transjordan (dagens Jordan).
Dermed ble kun 23 % igjen til det jødiske hjemlandet.
Dette var den første av mange britiske handlinger som skapte konflikt – de forsøkte å balansere mellom arabiske og jødiske krav, men endte opp med å tilfredsstille ingen av partene.
2. Storbritannia svikter – og FN tar over
Mot slutten av andre verdenskrig var britene ikke lenger i stand til å kontrollere situasjonen i Palestina. Voldelige sammenstøt mellom arabiske og jødiske grupper eskalerte, og britene valgte å trekke seg ut.
📌 FN overtar og splitter Palestina (1947)
FN vedtok Resolusjon 181 i 1947, som anbefalte en deling av Palestina i en jødisk og en arabisk stat.
Jødene aksepterte planen, araberne avviste den.
Etter at britene forlot Palestina i mai 1948, erklærte Israel uavhengighet.
Dette førte umiddelbart til krigen i 1948, hvor fem arabiske nasjoner invaderte Israel. FN grep ikke inn for å beskytte den nyopprettede staten Israel, til tross for at de var ansvarlige for delingsplanen.
Resultat:
Israel vant krigen og utvidet sitt territorium utover grensene FN hadde satt.
Jordan okkuperte Vestbredden, og Egypt tok kontroll over Gaza – men FN sa ingenting.
Ingen internasjonale krav om at Jordan eller Egypt skulle trekke seg tilbake.
💡 Dette viste tidlig FNs dobbeltmoral: Folkeretten skulle kun håndheves når det tjente arabiske interesser.
3. 1967-krigen og FN-resolusjon 242: Dobbel standard blir tydelig
I 1967 brøt Seksdagerskrigen ut, hvor Israel forsvarte seg mot en koordinert arabisk offensiv fra Egypt, Jordan og Syria. Israel vant krigen og tok kontroll over Vestbredden, Gaza, Sinai-halvøya og Golanhøydene.
📌 FN-resolusjon 242 (1967)
FN krevde at Israel skulle trekke seg tilbake fra «okkuperte områder», men spesifiserte ikke hvilke.
Resolusjonen nevnte ingenting om at Vestbredden og Gaza var ulovlig okkupert av Jordan og Egypt fra 1948 til 1967.
💡 Igjen ser vi et mønster:
1️⃣ Når arabiske land okkuperer områder, er det ingen fordømmelse fra FN.
2️⃣ Når Israel tar kontroll over områder i en forsvarskrig, krever FN at de trekker seg tilbake.
3️⃣ FN har aldri krevd at et arabisk land skal gi opp territorium vunnet i krig, men krever det av Israel.
4. FN og den pågående konflikten – Er det virkelig folkeretten som gjelder?
I tiårene etter 1967 har FN vedtatt flere hundre resolusjoner mot Israel, mens de samme standardene ikke har blitt brukt mot arabiske land eller andre verdensmakter.
📌 Noen eksempler på FNs hykleri:
FN krever at Israel trekker seg tilbake fra «okkuperte områder», men anerkjente Kosovos løsrivelse fra Serbia uten folkeavstemning.
Russlands annektering av Krim i 2014 fordømmes, men Jordans ulovlige okkupasjon av Vestbredden mellom 1948–1967 ble aldri fordømt.
FN fordømmer israelske bosetninger som «ulovlige», men har aldri gjort det samme for tyrkiske bosetninger på Kypros.
💡 Spørsmålet er ikke om folkeretten gjelder – men for hvem den gjelder.
5. Konklusjon: FN og Storbritannia bærer ansvaret for krisen i Midtøsten
Krisen i Midtøsten har dype røtter, men ingen kan frasi seg ansvaret mer enn Storbritannia og FN.
📌 Storbritannia:
Delte Palestina uten en langsiktig plan.
Forlot regionen i kaos og lot konflikten eksplodere.
📌 FN:
Overtok mandatet, men klarte aldri å håndheve sin egen delingsplan.
Fordømmer Israel, men lar arabiske land unnslippe kritikk.
Har aldri krevd at Jordan og Egypt skal ta ansvar for Vestbredden og Gaza.
💡 I dag snakkes det mye om folkerett, men realiteten er at FN har brukt den som et politisk våpen snarere enn et rettferdig prinsipp.
Hvis vi virkelig ønsker fred i Midtøsten, må vi begynne med å anerkjenne hvem som la grunnlaget for kaoset: Storbritannia og FN.
Olavsfest i Trondheim hyrer muslimer i styre og stel. Av Bente Haarstad
Karim Abduladhim Tahir ble ansatt som mangfolds- og integreringsrådgiver for Olavsfest i mai 2024. Skjermdump fra video han har lagt ut på Facebook med olavsfestreklame på arabisk.
Muslimen Karim Tahir fra Irak, Syria og Kuwait ble ansatt som mangfolds- og integreringsrådgiver ved Olavsfest før årets olsokfeiring ved Nidarosdomen, men var også rådgiver for det som ble en islamfest i 2023. Iranske Sara Shafighi er for lengst innsatt som styremedlem. Begge anser andre land enn Norge som sine hjemland, og har det med å feriere i landet de flyktet fra. Begge er også Ap-politikere i Trondheim og vil inn på Stortinget.
Olavsfest er egentlig olsokfeiring, og det har vært feiring av Olav den hellige og nasjonens tusenårige kristenarv i Nidaros siden 1030, og som egen festival siden 1963. Men dagens ledelse vil ikke lenger feire nasjonens religion og kultur – heller noe helt annet.
Muslimsk mangfoldsrådgiver
«Vi er veldig glad for å presentere Karim Tahir som Olavsfests mangfolds- og integreringsrådgiver! Vi samarbeidet veldig godt under fjorårest festival, og med Karim på laget ser vi fram til å utvikle oss videre!», skrev Olavsfest på Facebook da de før sommeren fornøyd kunngjorde at de hadde ansatt Karim Tahir for å utvikle den kristne olsokfeiringen i en helt ny retning. Noe som ellers har vært tydelig en stund.
«Olav den helliges fest ble islams og asylinnvandringens fest», skrev Document i 2023, og det var muligens takket være islamsk rådgivning også i fjor.
«Muslimer har åpnet Olavsfest tre år på rad», skrev vi i år. I år var det altså en araber og Gaza-aktivist som fikk åpne Olavsfest, som nå tydeligvis satser enda mer på å fjerne seg fra Olav og kristenarven.
Fra Syria til Museene i Sør-Trøndelag
Olavsfest-rådgiver Karim Abduladhim Tahir er født i Kuwait av irakiske foreldre, men er oppvokst i Syria. Han kom til Norge så sent som i 2015 og bodde på flyktningmottak i Åmli, Ålesund og Grong før han i 2017 kom til Trondheim. Der har han gjort lynkarriere: Asyl, statsborgerskap, studier i globalisering og bærekraft, politisk verv i Trondheim bystyre for Arbeiderpartiet. Pluss en rekke andre posisjoner med innflytelse. Inkludert det at han inntil nylig var medlem av styret til Museene i Sør-Trøndelag (MIST). Det sistnevnte syntes noe underlig, og ledelsen ble spurt om hvorfor en muslim fra en annen verdensdel og uten noen bakgrunn i norsk kultur og historie ble valgt til et styre som skal ivareta vår historie og tradisjon.
Og om dette medlemmet var medvirkende til at Rockheim i vinter ble omgjort til et palestinaflagg. Rockheim i Trondheim er Norges nasjonale museum for populærmusikk, og de fjernet etter hvert posten der museumsbygget var omgjort til palestinaflagg, mens Tahir brukte det som festet innlegg i månedsvis.
Karim Tahir fra Irak og Syria, og styremedlem for Museene i Sør-Trøndelag, syntes det var flott da ett av museene, Rockheim, kunne brukes til Gaza-aktivisme. Skjermdump Facebook.
Direktør Karen Espelund henviste til styrets valgkomité, men på spørsmål om det at et av MIST-museene, dvs. Rockheim, i vinter var inntullet i Gaza-aksjonisme ved et par anledninger, hadde sammenheng med et styremedlem fra den arabiske verden, svarte hun blant annet:
«Museene i Sør-Trøndelag støtter den globale aksjonen for våpenhvile i Israel og Palestina. Temaet for aksjonen er Lys i mørket. Lysboksen over Rockheim viser derfor budskapet CEASEFIRE NOW. Aksjonen er frontet av Amnesty og Redd Barna. I stedet for julegaver til de ansatte gir Museene i Sør-Trøndelag i år en gave til Redd Barna for arbeidet de gjør i Gaza. Ettersom dette var en global markering, brukte vi engelsk tekst denne siste gangen. Vi har mottatt kun én negativ melding på den første markeringen. Hvor tenker du ev. publisering? Med vennlig hilsen/Karen Espelund, adm. direktør.»
Ville ha muslim i museumsstyret
Vi spurte ikke om hva med å lyse for det norske folk, som islamiseres, men Berit Kirksæther, seniorrådgiver for kultur og idrett i Trondheim kommune, svarte på valgkomiteens vegne på hvorfor en muslim fra Syria/Irak velges som styremedlem for Museene i Sør-Trøndelag, at Tahir ble foreslått av flere aktører i kulturfeltet. Og at det var hun som brakte hans navn inn til valgkomiteen.
«I innstillingen til valgkomiteen for 2022 ble det poengtert at mangfoldsperspektivet ikke var godt nok ivaretatt, og at det måtte arbeides videre med dette i kommende nyrekrutteringer, og at å finne styremedlemmer med mangfoldsbakgrunn fortsatt bør være en prioritert oppgave. Valgkomiteen er også i år tilfreds med kjønnsbalansen i det foreslåtte styret og i ledervervene. I innstillingen har valgkomiteen lagt særlig vekt på samfunnsansvar og mangfold,» svarte Kirksæther blant annet.
Fra museumsstyret til nasjonalhelligdommen
Karim Abduladhim Tahir er ikke lenger styremedlem for de trønderske museene. Han røyk ut ved siste valg, etter ett års innsats, uten at vi vet hvorfor. Men nå er han altså influenser ved det viktigste «museet» i hele Trøndelag, for ikke å si i nasjonen Norge. Det vil si den årlige festivalen knyttet til Nidarosdomen, vår nasjonalhelligdom, selv om han utvilsomt er mest glad i en annen religion. Som da han i vår skrev nok et innlegg i Adresseavisen for å fremsnakke islam, illustrert med bilde av ham selv der han fornøyd sitter i Hagia Sophia, den 1500 år gamle kirken i Istanbul som er omgjort til moske. Katedralen er en av kristenhetens største og viktigste kirker, men da den ble brutalt erobret og prestene og nonnene massakrert i 1453, betød det slutten på det kristne riket Bysants, og mange muslimer ynder å la seg avbilde der. Så også Venstre-politiker Abid Raja og NRKs Yama Wolasmal, da de var der på fredagsbønn i mai og la ut selfie derfra med brede glis.
Tahir fremsnakker ofte islam i Adresseavisen, i likhet med mange andre med islamsk bakgrunn. «Jeg står på Trondheim Arbeiderpartis liste med mål om å bli et ekte forbilde for nykommere, for å vise at det er både mulig og viktig å delta aktivt i politikken», skrev Tahir i avisen før kommunevalget i 2023, i saken Valgdeltakelse, nei takk. Han mente selvsagt omvendt, og føyk rett inn i kommunestyret etter en iherdig kampanje på arabisk, i innvandrerorganisasjoner, ved moskeer og i islamske miljø.
Vil på Stortinget
Nå vil Tahir inn på Stortinget, i likhet med Olavsfests styremedlem fra Iran, Sara Shafighi; også hun er politiker for Arbeiderpartiet. Eller som Adresseavisen skrev 15. august, i forbindelse med at Giske vil inn i sentral posisjon igjen:
«Navn fra Trondheim som har takket ja til topp 4 (alfabetisk).
Emilie Kleven Græsli (AUF), Håkon Einarsve (AUF), Karim Tahir, Kjell Arve Aspaas, Martin Morken, Sara Shafighi, Trond Giske.»
Minner om at Karim Abduladhim Tahir kom til Norge så seint som i 2015, for å søke beskyttelse fra forfølgelse. I likhet med sin Ap-kollega fra Olavsfest-ledelsen, styremedlem Sara Shafighi, omtaler han ofte andre folkeslag enn nordmenn som «mitt folk», og han har i likhet med henne feriert i landet han angivelig måtte flykte fra.
Ferierer i landene de søkte asyl fra
«Til alle mine venner: Eid Mubarak fra Syria og Aleppo! Ja, det er en utfordrende tid med økonomiske vanskeligheter, helseproblemer, strømbrudd og ekstrem varme på rundt + 45 °C. Likevel er det fortsatt vårt elskede hjemland,» skrev Tahir på Facebook i juni. Syria er altså hans elskede hjemland når det ikke er Irak. For Tahir er også sentral i opprettelsen av Den irakiske forening i Trondheim, en organisasjon som skal ivareta irakisk kultur og religion, og som også driver arabisk språkskole. Men når han stiller til valg i Norge, er det plutselig Norge som er hans elskede hjemland?
Hvordan kan folk som krever asyl i Norge reise tilbake til området der man liksom var så veldig forfulgt? Og hvordan kan folk som omtaler Syria eller andre land i Midtøsten som sitt «elskede hjemland» være politikere i Trondheim og Norge når det er andre land, folkeslag, og en annen kultur og religion som ligger deres hjerte nærmest?
Også Sara Shafighi, kommunalråd for Arbeiderpartiet i Trondheim, styremedlem i Olavsfestdagene og asylant fra Iran, har feriert i landet hun og familien flyktet fra, i år etter år. hun ferierte i Iran selv om landet er styrt av det samme sharia-styret som da de dro. Shafighi har på Facebook takket foreldrene fordi de ville gi dem en bedre fremtid ved å dra til Vesten. Hvilket i så fall ikke er asylgrunnlag. Shafighi la ut bilder og tekster fra mange ferier i Iran for noen år siden, men har kanskje kommet til at det er lite karrierefremmende for en asylant å skryte av turer til landet man liksom er flyktning fra, så nå er det mer bunad enn hijab, og mer Arbeiderparti enn skryt av hvor fint det er i Talesh i Gilan-området i Iran.
Både Tahir og Shafighi er aktive Gaza-aktivister. Vi vet jo ikke om Shafighi er muslim, men hvis ikke, er det jo rart å gladelig stille i hijab, og det er liten tvil om at hun stammer fra en islamsk kultur. Adresseavisen skrev at faren hennes er kristen, da de omtalte henne som 17. mai-taler for Trondheims Eidsvolls-menn tidligere i år:
«Hun var fem år gammel da hun kom til Trondheim fra Iran i 2001, sammen med sin mor og på familiegjenforening med sin kristne pappa, som hadde bodd på asylmottak på Persaunet i tre år», skrev avisen.
Da er det litt rart at faren avbilder seg foran en moske når også han ferierer i Iran, og aldri ved en av de utgamle kirkene i landet, i det som fremkommer på Facebook. Det er også rart at han, under et av sine besøk i landet han flyktet fra, legger ut bilde og skriver i forbindelse med islamfesten Eid al-Fitr, at da besøker mange sine døde, og «måtte de bli belønnet med den hellige profet». En kristen hadde kanskje ikke ordlagt seg sånn om en viss islamsk profet?
Faren har også delt et gammelt bilde av sin datter i barnehijab.
Det er derimot ingen tvil om at Karim Tahir er muslim, ettersom han fremsnakker religionen både på Facebook og i avisspaltene, pluss at han har vært medarrangør på både islamfester og multikulturfester i Trondheim. Vi gjetter shiamuslim, ettersom han 17. juli skrev på Facebook: «Today, we remember the profound sacrifice of Imam Hussein (AS) and the Battle of Karbala.» Altså en shiamarkering, som Tahir ifølge posten anser som inspirasjon for kamp for rettferdighet.
Flere «papirløse»
Det er mer usikkert om disse to politikerne fra Arbeiderpartiet og den islamske verden er opptatt av nordmenns kamp for rettferdighet – og eget land, egen religion og egen kultur. Tahir har en relativt kort karriere i politikken, han kom jo også til Norge først i nyere tid, mens Shafighi begynner å bli veteran, selv om hun fortsatt bare er 28 år. Ettersom hun via AUF som ung tenåring har hatt flere år i Trondheim bystyre, inkludert har vært rådgiver for tidligere ordfører Rita Ottervik. Og nå altså kommunalråd. Disse posisjonene har hun ikke minst brukt på å fremme fremmedkulturelles sak i Norge, det være seg kamp for den ulovlige innvandreren Mustafa Hasan fra Jordan, som i 2022 likevel fikk bli i Norge, til generell innsats for mer eller mindre alle fremmedkulturelle uten krav på opphold. Eller som Arbeiderpartiet lokalt skrev på Facebook i januar 2023:
«Les saken med vår kommunalråd Sara Shafighi her: Sara Shafighi i Trondheim Ap ber helseministeren gjøre som i Trondheim: finansiere legetjenester for papirløse», og delte sak fra Klassekampen om at Shafighi presser Kjerkol.
Vi har funnet bare ett synlig innlegg som Sara Shafighi har delt vedrørende Olavsfestdagene, der hun altså er styremedlem. Det var da hun selv var gjest på festivalen sammen med andre muslimer, som TV2s Kadafi og Mustafa Hasan, jordaneren som fikk hjelp fra både NRK, TV2 og «fargerike» politikere til å bli i Norge, selv om han ikke hadde asylgrunnlag.
Mer «mangfold»
Undertegnede stilte noen spørsmål til Karim Tahir sist høst. Svaret havnet i min søppelpost, men e-posten ble funnet etter noen måneder. Den lød:
«Jeg heter Karim Tahir, og opprinnelig kommer jeg fra Irak. Jeg ble født i Kuwait i 1981, men på grunn av Gulf-krigen i 1991 flyttet jeg med mine foreldre til Syria. Der vokste jeg opp og fullførte min utdannelse. Jeg har en bachelorgrad i statsvitenskap og jobbet i flere felt. Mitt siste arbeidssted var ved det irakiske generalkonsulatet i Aleppo. I 2015 kom jeg til Norge og bodde i flere mottakssentre, inkludert Åmli, Ålesund, Grong, Trondheim før jeg endelig bosatte meg i Trondheim i 2017. Her fortsatte jeg med masterstudier i globalisering og bærekraftig utvikling. I 2021 ble jeg tildelt inkluderingsprisen fra Trøndelag fylkeskommune. Mine hjertesaker i politikken er:
Dialog og mangfold, integrering og inkludering, likestilling og bekjempelse av diskriminering, motstand mot vold og hatefulle ytringer, kultur og frivillighet. I tillegg til min politiske rolle, er jeg også CEO & Founder ved Brobyggerne og Kulturguide i Trondheim kommune. Jeg jobber også som miljøterapeut ved Trondheim mottakssenter, og er styremedlem ved Museene i Sør-Trøndelag.»
Greit, men jeg ville gjerne ha noe mer utfyllende, så jeg spurte igjen:
«Hvorfor dra så langt for å søke asyl i Norge, og hva ble du forfulgt for? Var det i Syria du var forfulgt, eller som iraker? Har du tenkt å forbli i Trondheim og Norge, eller skal du flytte tilbake til Irak eller Syria på noe tidspunkt? Er du irakisk eller syrisk statsborger? Regner med du regner deg som iraker? Har du noe ønske eller målsetting om å spre islam og arabisk kultur her? Hvordan er det å være styremedlem i Museene i Trøndelag når du ikke har noen bakgrunn i norsk kultur og historie? Med hilsen, Bente Haarstad.»
Det kom det ingen svar på, og jeg har lett grundig.
Siden ble altså Karim Tahir rådgiver for Olavsfest. Etter at olsok er feiret ved Nidarosdomen i snart tusen år, siden 1031, har dagens ledelse omgjort feiringen fra en kirkelig feiring til det de kaller en «verdifestival.»
Det at muslimer har åpnet Olavsfest tre år på rad, er kanskje bare begynnelsen på verdiene som herved skal serveres.
Bente Haarstad
Et nyansert bilde av Donald Trump, Karsten Pultz
Jeg forsøker på ingen måte å fortelle leserne hva de skal mene om Donald Trump. Målet med denne artikkelen er rett og slett å videreformidle informasjon som nok vil være ukjent for mange – informasjon som jeg mener er viktig for at man skal kunne danne seg et nyansert bilde av hva slags person Donald Trump er, og ikke minst hva som kan ligge til grunn for hans motivasjoner.
Jeg påstår ikke at informasjonen nedenfor er helt korrekt fra ende til annen. Jeg refererer bare det jeg har funnet ut gjennom 10 års research, så ta det for det det er – en samling informasjon som det er verdt å vurdere implikasjonene av. Les artikkelen med skepsis, gjør din egen research og gjør deg opp din egen mening.
Alex Jones fattet interesse for Trump
Mitt innblikk i personen Trump begynte da Alex Jones, som jeg hadde fulgt siden 2007, begynte å interessere seg for om Trump kunne være den lederprofilen som kunne ta opp kampen mot globalistene og deres stadig sterkere kvelertak på menneskeheten. Dette var før primærvalgene (2014-15), første gang Trump ble valgt. Alex Jones var i utgangspunktet skeptisk, men ble optimistisk etter hvert som han så at det tegnet seg et bilde av Trump som en genuin motstander av globalistene og deres plan om et verdensdiktatur.
Steve Pieczenik
Steve Pieczenik, en av Alex Jones’ faste gjester på Infowars, med bakgrunn fra militær etterretning, sa at Trump hadde blitt oppfordret av gode, men bekymrede ledere i militæret til å stille som presidentkandidat. De ønsket en ukorrupt president som kunne rydde opp i den utbredte korrupsjonen, som ifølge Pieczenik i stor grad dreier seg om pedofili og handel med barn.
En god venn, som er tidligere høytstående offiser i Forsvarets Efterretningstjeneste, fortalte meg for øvrig at han med sitt profesjonelle kjennskap til Pieczenik anser ham for å være 100 prosent pålitelig.
Ifølge Pieczenik møtte militære etterretningsoffiserer hele Trump-familien for å informere dem om omfanget av konsekvensene de alle kunne bli utsatt for hvis det ble besluttet å la Donald Trump stille til valg (i 2016) – en beslutning som det ble anbefalt at hele familien skulle ta sammen.
Basert på informasjonen Pieczenik ga den gangen, kan man se for seg en amerikansk militær ledelse som er delt i to grupper – en gruppe som støtter den nåværende korrupte eliten, og en annen gruppe som gir Trump reell makt i form av militær støtte. Den store utfordringen med å rydde opp i korrupsjonen ville være å unngå en åpen borgerkrig.
Jerome Corsi
Jeg mistenker at de militære lederne Pieczenik refererte til i 2015-16, er de samme offiserene som Jerome Corsi senere har referert til. Corsi skal ha blitt kontaktet mens Obama var president av en gruppe generaler som planla et kupp fordi korrupsjonen i Washington nå var blitt så omfattende at den utgjorde en eksistensiell trussel mot USA.
Det er verdt å merke seg at et kupp i denne sammenhengen er noe annet enn det vi normalt forstår med et militærkupp. Det amerikanske militæret står utenfor grunnloven for å forsvare den til enhver tid. Militæret har sverget troskap til grunnloven, ikke til politiske ledere, og har derfor plikt til å gripe inn med makt dersom grunnloven ikke blir respektert av de folkevalgte.
Med Trumps beslutning om å stille til valg og hans påfølgende seier ble kupplanene avblåst, ettersom de nå hadde en ukorrupt president å jobbe med for å tømme sumpen. Det er verdt å nevne at Trump i en debatt med Jeb Bush før primærvalgene sa at han hadde 200 generaler i ryggen.
Kristne predikanter og rådgivere kalt inn
Mens jeg har fulgt Trump siden 2014-15, ble jeg noe overrasket over å oppdage at kristne predikanter og rådgivere allerede i 2011 var blitt tilkalt til Trumps hovedkvarter. Trump hadde bedt sin personlige predikant, Paula White, om å samle en rekke kolleger som hun mente hadde en spesiell tilknytning til Gud. Sammen med Trump skulle de be for å få en avklaring på om han skulle stille som presidentkandidat i 2012.
Blant predikantene var Darrell Scott, som har fortalt detaljer om møtet i intervjuer. Pastor Scott fortalte at en annen afroamerikansk predikant som var til stede, sa til Trump at hvis han stilte til valg, ville han bli møtt med sataniske angrep hinsides all fatteevne.
Pastor Scott hadde hørt at Trump var rasist, men etter å ha møtt mannen personlig, måtte han radikalt endre syn. Han ble med i Trumps valgkampanje i 2015 og gjorde en stor innsats for å fjerne den oppdiktede rasismefortellingen. Scott har ofte nevnt at når kristne rådgivere legger hendene på Trump for å be, inntar Trump alltid den underlegnes posisjon.
Før Trump ble oppfordret av militæret til å stille som presidentkandidat, var han kjent med den kristne profeten Kim Clements profeti fra 2007 om at Trump var utvalgt av Gud til å utrette store ting som president.
Siden 2011 har Trump derfor omgitt seg med gudfryktige rådgivere som jevnlig informerer ham om hva de mener Gud har sagt om viktige avgjørelser. Ifølge Alex Jones har predikanter møttes flere ganger i uken for å tilbringe tid i bønn med Trump.
En av Trumps profetiske rådgivere, Kat Kerr, forteller at hun fikk en tekstmelding fra Trump 20 minutter før han skulle tale på et av sine valgmøter før valget i 2024. Trump spurte om hun hadde noen budskap fra Gud til ham. Kat Kerr hadde et budskap om at han skulle fortsette valgkampen uten frykt, at han ville vinne valget og at han, uansett hva som skjedde, ikke skulle la frykten styre handlingene sine. 30 minutter senere var Trump millimeter unna et dødelig skudd der han sto på podiet i Butler i Pennsylvania.
Attentatet hadde blitt forutsagt av Brandon Biggs.
Genuint tett samarbeid med kristne profeter
At Trump har et nært forhold til kristne profeter, fremgår av det faktum at Trumps barn jevnlig har gitt intervjuer til Rumble-kanalen Elijah streams, som er talerør for noen av disse profetene utad. Man må gjerne tro at dette har vært et billig valgkamptriks for å lokke kristne til å stemme på Trump, men med tanke på de beskjedne seertallene til Elijah-streams, finner jeg dette mindre sannsynlig. For meg virker det som om det er et genuint nært bånd mellom disse kristne og hele Trump-familien.
Hvis begrepet «profet» får deg til å grøsse, bør jeg nevne at de kristne profetene som gir Trump råd, ikke spesifikt er mennesker som hevder å kjenne fremtiden. De er først og fremst mennesker som tror de hører fra Gud hva hans intensjoner og ønsker er for mennesker og deres handlinger.
Hvis man ikke er troende selv, eller hvis man er oppvokst i en kristen tro med «begge beina på jorda», vil profetene sannsynligvis fremstå som sprø. Selv var jeg ganske skeptisk da jeg for mange år siden første gang møtte profetbegrepet.
Men uansett om man rynker på nesen av kristne som hevder å høre direkte fra Gud, tror jeg uansett at man i sin vurdering og forståelse av Donald Trump som person også må ta høyde for det ovennevnte.
Ikke minst nå som det er klart at mannen har innledet en helt ny æra med de mest oppsiktsvekkende uttalelser og initiativer.
Av Karsten Pultz.
Moralsk fundamentalisme av Karl-Olov Arnstberg
Nå krasjlander den europeiske løgnen om krigen i Ukraina. Forhandlingene starter mellom USA og Russland. Verken Europa eller Ukraina får delta. Rasende europeiske politikere samles i Paris, og mens jeg forbereder denne spalten, har to møter funnet sted. Jonas Gahr Støre deltok i den andre. Hvorfor møtene i det hele tatt fant sted er uklart og det er ikke avtalt noe. Ungarns svært skarpsindige utenriksminister Péter Szijjártó har sagt at dette faktisk er møter mellom politikere som vil sørge for at krigen fortsetter, møter med dem som hele tiden har lagt bensin på krigsbålet i Ukraina de siste tre årene.
Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas har vært EUs utenrikspolitiske sjef siden desember i fjor. Hun sier at fordi Putin er en krigsforbryter, snakker hun ikke med ham. Du forhandler ikke med krigsforbrytere. I fjor sommer holdt EU og Ukraina en fredskonferanse i Sveits, men inviterte ikke Russland. Det var rent barnslig. Hvem skulle de slutte fred med? Faktisk var det en krigskonferanse. Det reiser spørsmålet hvorfor de skal involveres nå? Det ville de ikke før!
Ingenting hindrer EU, uten å holde USA i hånden, fra å kontakte Putin selv med det formål å forhandle. De vil ikke gjøre det, for da må de endre mantraet «Ukraina må vinne» til uttalelsen om at «Russland vinner».
I en fersk video på YouTube stiller den norske østeuropaforskeren Glenn Diesen spørsmålet om hvordan det er mulig å samle nærmere tretti europeiske land med ulike nasjonale interesser og kulturer og likevel være enige om alt. Han gir selv svaret. Løsningen var ikke felles interesser, det var ingen farbar vei, men den laveste fellesnevneren var at disse landene har samme verdier. Alle de 27 medlemslandene liker demokrati, menneskerettigheter og frihet. EU er en bevegelse for det gode, det handler om moral.
Dette er kjernen i EUs moralske fundamentalisme. Det handler ikke om hva demokrati er fordi EU er demokrati. Alle som ikke er med i EU er per definisjon udemokratiske. Så etablerte partier er gode og deres beslutninger er derfor demokratiske – uavhengig av innhold. De som har forskjellige meninger er onde. Oppfordringen til mer sensur og avlytting handler om å beskytte demokratiet. I Tyskland må AfD stoppes, kanskje til og med forbys, fordi partiet er en trussel mot demokratiet. Det er det samme over hele Europa. Voksende populistiske bevegelser defineres som en trussel mot demokratiet. Det handler selvfølgelig ikke om å beskytte demokratiet, men om å beskytte sitt eget grep om makten.
Det er politikere som setter interessene til eget land og innbyggere først. Den sterkeste stemmen er Ungarns Viktor Orbán. Han sier: «Hør her, dette er galskap. Vi kjemper en proxy-krig mot Russland. Vi ødelegger Ukraina og Europa går inn i resesjon. La oss i det minste snakke med russerne for å se hvilke muligheter det er for fred. EUs politiske kollektiv kaller Orbán for en Putinist. Han bryr seg ikke om demokratiet eller den europeiske retten, sier han Ursula von der Leyen står foran kameraene og sier: Demokrati er meg.
Når europeiske land og NATO ikke lenger kan holde på håpet om at Ukraina skal beseire Russland, vil støtten handle om å gi Ukraina en fordel ved forhandlingsbordet. NATOs nylig avgåtte generalsekretær Jens Stoltenberg hevdet at støtte til Ukraina var en fredshandling.
Det er orwellsk newspeak: krig er fred. Det som skjer er at ukrainerne hver dag mister flere soldater, får mer av deres infrastruktur ødelagt og mister mer av territoriet. Og likevel nekter Europa engang å snakke med russerne. Hvorfor? Fordi du ikke forhandler med det onde. At Putin har vært villig til å forhandle siden krigen startet med Maidan-kuppet i 2014 er irrelevant. Hvis du gir etter for Hitler, er det over. Alle forstår at du ikke forhandler med djevelen.
Karl-Olov Arnstberg
Geopolitisk Ustabilitet: Europas Krisetider
Verden er inne i en periode med økende geopolitisk ustabilitet, der Europa, Midtøsten og Kina spiller sentrale roller i et større globalt maktspill. Her er en gjennomgang av situasjonen i de tre regionene og hvordan de henger sammen.
1. Europa – et kontinent i krise og omstilling
Europa står midt i flere store utfordringer, både økonomisk, sikkerhetspolitisk og sosialt.
A. Krigen i Ukraina og NATOs rolle
Krigen mellom Russland og Ukraina har nådd et kritisk punkt. Vestlige land fortsetter å sende våpen og økonomisk støtte, men Ukraina sliter med mangel på soldater og utstyr.
NATOs utvidelse med Sverige og Finland har styrket alliansen, men avstanden mellom USA og Europa øker. Trump har signalisert at USA kan redusere sin støtte til NATO, noe som tvinger Europa til å tenke nytt om sin egen forsvarsevne.
Energikrisen i Europa har bedret seg noe etter at gassimporten fra Russland ble erstattet med LNG fra USA og Midtøsten, men høye energipriser fortsetter å svekke europeisk industri.
B. Økonomisk svekkelse og sosial uro
Tyskland, Europas økonomiske motor, er i resesjon, med fallende industriproduksjon og høy inflasjon.
Frankrike og Nederland har sett massive protester, særlig knyttet til innvandring, klimareguleringer og økende levekostnader.
Storbritannia sliter med ettervirkningene av Brexit, der økonomien svekkes og regjeringen er ustabil.
Europa står ved et veiskille – skal de bli mer selvstendige fra USA, eller forbli i en transatlantisk avhengighet?
2. Midtøsten – en region i permanent konflikt
Midtøsten er nok en gang midtpunkt for globale spenninger, der gamle allianser endres og nye kriser oppstår.
A. Israel-Hamas-konflikten
Krigen mellom Israel og Hamas har eskalert, med store ødeleggelser i Gaza.
Iran har økt sin støtte til Hamas og Hizbollah, noe som kan føre til en bredere konflikt med Israel.
USA støtter Israel militært, men flere vestlige land kritiserer Israels harde militæroperasjoner.
B. Irans rolle og økt konflikt med Vesten
Iran har styrket sine forbindelser med Russland og Kina, særlig etter vestlige sanksjoner.
Drone- og missilangrep i regionen øker, og Iran er nå en sentral våpenleverandør til Russland i Ukraina-krigen.
C. Saudi-Arabia og BRICS-samarbeidet
Saudi-Arabia beveger seg vekk fra vestlig dominans og har blitt en del av BRICS+, en økonomisk allianse dominert av Kina og Russland.
Oljepolitikken er nå mer orientert mot Kina enn mot USA, noe som svekker USAs økonomiske makt i regionen.
Midtøsten er i ferd med å omformes, med nye allianser og en svekket vestlig innflytelse.
3. Kina – stormakten som utfordrer Vesten
Kina er den største geopolitiske utfordreren til USA og Vesten, og spiller en stadig større rolle i internasjonale konflikter.
A. Taiwan-spørsmålet og militær opprustning
Kina har økt sin militære aktivitet rundt Taiwan, med stadig flere militærøvelser.
USA fortsetter å styrke Taiwans forsvar, noe som kan føre til en militær konfrontasjon i Stillehavet.
B. Økonomisk dominans og strategiske allianser
Kinas økonomi vokser, men sliter med interne problemer som eiendomskrise og høy ungdomsledighet.
Kinas nye silkevei-prosjekt (BRI) binder sammen Afrika, Asia og Europa, noe som gir Kina økonomisk innflytelse i hele verden.
C. Partnerskapet med Russland
Kina og Russland har styrket sitt strategiske samarbeid, spesielt etter vestlige sanksjoner mot Russland.
Handelen mellom Kina og Russland har eksplodert, med russisk energi og kinesiske teknologivarer som nøkkelprodukter.
Kina posisjonerer seg som en verdensleder, og utfordrer USA og Vesten både økonomisk og militært.
Konklusjon – Tre sammenkoblede konflikter
Europa svekkes økonomisk og militært, samtidig som avhengigheten av USA blir tydeligere.
Midtøsten er mer ustabil enn på lenge, og nye allianser utfordrer vestens innflytelse.
Kina vokser som en supermakt og tar en stadig viktigere rolle i globale konflikter.
Spørsmålet er: Hvor lenge kan Vesten opprettholde sin dominans i en verden som beveger seg mot en multipolar orden?
Dagens politikere er ansvarlig
Kapittel 5: Hvem har skylden? Politikere som må holdes ansvarlige
Europa har ikke havnet i denne situasjonen ved en tilfeldighet. Det er resultatet av feilslåtte beslutninger fra politiske ledere som har prioritert ideologi over realpolitikk, ført en uansvarlig økonomisk politikk, svekket sikkerheten og forsterket Europas avhengighet av eksterne aktører.
I dette kapittelet ser vi nærmere på hvilke ledere som har bidratt til Europas svekkelse, hvilke avgjørelser som har vært katastrofale, og hvilke konsekvenser de har hatt.
1. Tyskland: Angela Merkels energipolitikk – Den største feilen av dem alle
Angela Merkel (CDU), kansler i Tyskland 2005–2021
Merkel styrte Tyskland i 16 år og var en av Europas mest innflytelsesrike politikere.
Hennes «Energiewende»-politikk, som innebar å legge ned kjernekraft og satse på russisk gass, har bidratt til Europas energikrise.
Katastrofale beslutninger:
Avvikling av kjernekraftverkene: Merkel bestemte i 2011, etter Fukushima-ulykken, å fase ut alle tyske kjernekraftverk innen 2022. Dette gjorde Tyskland fullstendig avhengig av russisk gass.
Nord Stream 1 og 2: Merkel inngikk avtaler med Putin om russisk gassleveranser, til tross for advarsler fra USA og Øst-Europa.
Tysklands energikrise i 2022: Etter at Russland kuttet gassen, eksploderte strømprisene i Tyskland, og industrien ble rammet hardt.
Konsekvens: Tysk økonomi, Europas største, er nå i resesjon, og mange tyske selskaper vurderer å flytte ut.
2. EU-kommisjonen: Ursula von der Leyens inkompetanse
Ursula von der Leyen (CDU), president i EU-kommisjonen siden 2019
Som leder av EU har von der Leyen feilet i nesten alle store kriser: energikrisen, krigen i Ukraina, migrasjon og økonomisk tilbakegang.
Hun har vært mer opptatt av klimapolitikk og woke-agenda enn å sikre Europas økonomiske styrke og sikkerhet.
Katastrofale beslutninger:
Urealistiske klimamål (European Green Deal): Hennes overdrevne press for grønn energi har ført til gigantiske strømpriser, fabrikknedleggelser og økt avhengighet av Kina.
Dårlig håndtering av Ukraina-krigen: Von der Leyen lovet rask ukrainsk medlemskap i EU, noe som eskalerte konflikten med Russland uten å gi Ukraina noen reell beskyttelse.
Sanksjonene mot Russland slo tilbake på EU: Ved å fryse russiske midler og kutte russisk energi, ødela hun samtidig EUs egen økonomi mer enn Russlands.
Konsekvens: EU svekkes politisk og økonomisk, mens Europa taper mot Kina og USA.
3. Frankrike: Emmanuel Macron – svake løfter og null gjennomføring
Emmanuel Macron, president i Frankrike siden 2017
Macron fremstår som en sterk leder i ord, men svak i handling.
Han har feilet på både energipolitikk, EU-ledelse og migrasjonspolitikk.
Katastrofale beslutninger:
Ga fra seg Europas energiuavhengighet: Frankrike har vært en av de største på kjernekraft, men Macron har skjøvet investeringer i nye kjernekraftverk ut i tid, noe som gjør Frankrike mer avhengig av importert energi.
Overlot Europas forsvar til USA: Macron har snakket om «strategisk autonomi», men Frankrike har ikke klart å bygge opp et sterkt europeisk forsvar.
Feilet på migrasjonspolitikk: Under Macrons styre har Frankrike sett en eksplosjon i ulovlig innvandring, noe som har skapt massive sosiale spenninger og økt terrortrusselen.
Konsekvens: Frankrike har mistet innflytelse i EU, samtidig som sosial uro øker i landet.
4. Storbritannia: Brexit-kaos og økonomisk rot
Boris Johnson (statsminister 2019–2022), Liz Truss (statsminister 2022), Rishi Sunak (statsminister 2022–)
Brexit skulle frigjøre Storbritannia fra EUs byråkrati, men feilstyring fra britiske ledere har gjort økonomien svakere, ikke sterkere.
Katastrofale beslutninger:
Katastrofale beslutninger:
Dårlig forhandlet Brexit-avtale (Johnson): Boris Johnson fikk gjennom Brexit, men avtalen med EU har svekket britisk handel mer enn forventet.
Liz Truss sitt økonomiske eksperiment: Hennes skattepolitikk utløste en finanskrise på bare 44 dager som statsminister.
Rishi Sunaks svake ledelse: Storbritannia slet fortsatt med høy inflasjon, streiker og lav vekst, og Sunak klarte ikke å håndtere problemene.
Keir Starmers manglende strategi: Labour kom til makten med løfter om reformer, men har ingen klar plan for økonomisk vekst, migrasjon eller energipolitikk.
Konsekvens: Storbritannia har mistet økonomisk makt og sliter med politisk kaos.
5. Sverige og Tyskland: Den katastrofale migrasjonspolitikken
Stefan Löfven (statsminister i Sverige 2014–2021), Olaf Scholz (kansler i Tyskland 2021–)
Både Sverige og Tyskland har ført den mest liberale innvandringspolitikken i Europa, noe som har skapt parallellsamfunn, økende kriminalitet og sosial uro.
Katastrofale beslutninger:
Sveriges «dør-åpen»-politikk (2015-2020): Löfven åpnet grensene på vidt gap under migrasjonskrisen, noe som førte til høy kriminalitet og økende gjengvold.
Tysklands naive politikk: Scholz har fortsatt Merkels liberale linje, og kriminaliteten knyttet til migranter øker.
Økende islamisering og sikkerhetsproblemer: Terrortrusselen i Europa er på sitt høyeste nivå siden 2015.
Konsekvens: Migrasjonskrisen er ute av kontroll, og flere europeiske land beveger seg mot innstramminger.
Konklusjon: Disse lederne har ødelagt Europa
Politikerne ovenfor har gjennom dårlige beslutninger, naivitet og svak ledelse bidratt til at Europa nå står ved kanten av kollaps.
Hvem tar ansvar for dette? Hvem skal rydde opp?
Hvis Europa skal overleve, må det komme en ny generasjon ledere som forstår realpolitikk, ikke bare driver med ideologi og signalpolitikk.
Europa på randen av kollaps
Økonomien er i fritt fall, med Tyskland – Europas motor – i resesjon, skyhøy inflasjon og energiavhengighet som lammer industrien. Samtidig er politikerne handlingslammet, fanget i interne EU-stridigheter og sosial uro. I byer over hele kontinentet vokser misnøyen mot økende levekostnader, migrasjonskriser og svekket tillit til regjeringene.
I møte med et selvhevdende Kina, et dominerende USA og et stadig mer aggressivt Russland, står Europa mer sårbart enn noen gang. NATO er avhengig av USA, men hva skjer hvis USA trekker seg tilbake? Kan Europa stå på egne bein, eller vil kontinentet kollapse under vekten av sine egne kriser?
I denne analysen avslører vi hvor dypt problemene stikker, hvorfor Europa er i fritt fall, og hva som må til for å snu utviklingen – hvis det ikke allerede er for sent.
Hvor dårlig er situasjonen i Europa egentlig?
Europa står overfor en av sine verste kriser siden andre verdenskrig, men dette er en sammensatt krise som ikke alltid får full oppmerksomhet. Den er økonomisk, politisk, sikkerhetsmessig og sosial – og alle faktorene forsterker hverandre.
La oss se nærmere på hvor dårlig situasjonen faktisk er.
1. Økonomisk kollaps – Europa taper terreng
A. Tysklands fall – Europa uten sin økonomiske motor?
Tyskland, Europas største økonomi, er i resesjon.
Industriproduksjonen har falt med over 10 %, og landet mister konkurranseevnen mot Kina og USA.
Energikrisen etter at russisk gassforsyning ble kuttet, har gjort industrien svært dyr å drive. Store selskaper vurderer å flytte produksjonen til USA og Asia.
Euroen svekkes, mens investeringer i EU faller.
Konsekvens: Hvis Tyskland kollapser, vil hele EU slite økonomisk.
B. Høy inflasjon og energiutfordringer
Europa opplever den høyeste inflasjonen på flere tiår, særlig på mat og energi.
Strømprisene er ustabile, selv om de har falt fra toppnivåene i 2022.
Mange europeiske land gir massive subsidier til energi, noe som øker statsgjelden.
Konsekvens: Levekostnadene eksploderer, og middelklassen sliter mer enn noen gang.
C. Storbritannia – et økonomisk rot etter Brexit
Etter Brexit har britisk økonomi falt bak både EU og USA.
Levekostnadene har skutt i været, og politisk kaos har gjort situasjonen verre.
Storbritannia er ikke lenger en finansiell stormakt, mens store bedrifter flytter ut av London.
Konsekvens: Et Storbritannia i økonomisk krise svekker hele Europas stabilitet.
2. Politisk kaos og fragmentering
A. EUs handlingslammelse – Ingen strategi, bare kaos
EU er dypt splittet om Ukraina, migrasjon, økonomi og forholdet til USA.
Frankrike og Tyskland drar i forskjellige retninger, noe som gjør EU-politikken ustabil.
Italia, Polen og Ungarn utfordrer Brussel stadig mer, noe som gjør unionen svakere.
Konsekvens: EU mister makt internasjonalt, mens medlemslandene blir mer nasjonalistiske.
B. Protester og sosial uro over hele kontinentet
Frankrike har hatt store protester mot pensjonsreformer.
Nederland har sett massedemonstrasjoner fra bønder mot klimaregler.
Tyskland har økende misnøye med energikrisen og migrasjon.
Storbritannia har hatt flere generalstreiker.
Konsekvens: Europa blir stadig mer ustabilt, og tilliten til politikere forsvinner.
C. Migrasjonskrisen eskalerer igjen
Hundretusener av migranter strømmer inn i Europa hvert år, men EU har ingen felles plan for hvordan de skal håndteres.
Sosiale konflikter øker i flere storbyer, og partier med strenge innvandringspolitikk vinner frem.
Terrortrusselen øker, og politiet i flere land sliter med å håndtere parallellsamfunn.
Konsekvens: Migrasjon og sosial uro svekker EUs stabilitet og skaper interne konflikter.
3. Sikkerhetskrise – Europa er forsvarsløst
A. NATO uten USA? Hva skjer hvis Trump trekker seg ut?
Trump har sagt at han vil kutte støtten til NATO hvis han blir valgt igjen.
Europa har knapt et fungerende forsvar, og uten USA vil de ikke kunne stå imot Russland alene.
Mange land bruker fortsatt under 2 % av BNP på forsvar, til tross for NATO-kravene.
Konsekvens: Hvis USA trekker seg tilbake, blir Europa helt forsvarsløst.
B. Ukraina-krigen – Europa nærmer seg en katastrofe
Ukraina sliter militært, og vestlig støtte blir vanskeligere å opprettholde.
Russland har tilpasset seg sanksjonene, mens Europa lider mer økonomisk enn Moskva gjør.
Atomtrusselen fra Russland øker, mens NATO nærmer seg en direkte konfrontasjon.
Konsekvens: Krigen kan eskalere ut av kontroll, og Europa har ingen god strategi videre.
4. Europa taper mot Kina og USA
A. USA stjeler europeisk industri
Bidens «Inflation Reduction Act» gir enorme subsidier til amerikansk industri, noe som fører til at europeiske selskaper flytter til USA.
Tyske bilprodusenter vurderer å flytte produksjonen til Nord-Amerika.
Konsekvens: Europa mister økonomisk makt til USA.
B. Kina dominerer Europas økonomi
Kina har blitt EUs største handelspartner, men på kinesiske premisser.
Europeisk teknologi og industri taper i konkurranse med kinesiske selskaper.
Flere EU-land vurderer å begrense Kinas innflytelse, men er for økonomisk avhengige.
Konsekvens: Europa er fanget mellom USA og Kina uten en egen strategi.
5. Konklusjon – Europa er i ferd med å kollapse
Økonomien er i resesjon, med skyhøye energipriser og inflasjon.
Politisk kaos og sosial uro skaper dype splittelser.
Militært er Europa svakt og avhengig av USA.
Kina og USA overtar Europas markeder og industri.
Europa kan ikke lenger ta sin stabilitet for gitt. Det gamle kontinentet står overfor en eksistensiell krise.
Hei, verden!
Velkommen til ZC-nytt. Her skal vi utvikle konservative synspunkt. Vi tror på familien som et maktsenter, ytringsfriheten som verktøy og nasjonalstaten som arena. Vi håper du vil like det og gi oss gjerne tilbakemeldinger i kommentarfeltene.