Etter bare seks uker i Det hvite hus har president Donald Trump allerede satt kraftige spor etter seg. Med både innenrikspolitiske grep og en utenrikspolitikk som har skapt overskrifter verden over, har Trump på kort tid redefinert amerikansk retning og innflytelse.

Omorganisering og effektivisering av føderale byråer

Trump-administrasjonen har igangsatt en omfattende restrukturering av statsapparatet. Et nyopprettet Department of Government Efficiency, ledet av Elon Musk, har fått mandat til å kutte unødvendig byråkrati og modernisere offentlig sektor. Samtidig har det blitt innført ansettelsesstopp og revisjon av eksisterende reguleringer.

Immigrasjon: Stram kontroll og nye prinsipper

Immigrasjonspolitikken er strammet kraftig inn. «Remain in Mexico»-politikken er gjeninnført, deportasjoner har økt, og Trump har kunngjort at han vil begrense statsborgerskap ved fødsel for barn av ulovlige innvandrere. Grensekontrollen er kraftig styrket, og rapporter viser det laveste antallet ulovlige grensekrysninger på over to tiår.

Handel og toll: Proteksjonisme tilbake i sentrum

President Trump har reintrodusert aggressive tollsatser på import fra Kina, Canada og Mexico, og signalisert en retur til «America First»-økonomien. Dette har skapt uro i internasjonale markeder, men også ført til oppsving i visse amerikanske produksjonsmiljøer. TSMC har kunngjort en gigantinvestering i halvlederproduksjon i USA, noe administrasjonen kaller en «strategisk seier».

Miljø og energi: Full støtte til nasjonal energiproduksjon

Trump har igjen trukket USA ut av Parisavtalen og styrket olje- og gassutvinningen innenlands. Nye prosjekter i Texas og Alaska har fått grønt lys, og det legges opp til full nasjonal energiuavhengighet i løpet av 2026. Kritikken fra klimaaktivister er sterk, men støtten i industrien og energitunge delstater er tydelig.

Fredsarbeid i Midtøsten og Ukraina

Noe av det mest bemerkelsesverdige er Trumps diplomatiske initiativer i Midtøsten og Ukraina. I tett samarbeid med Israel og Saudi-Arabia har han igangsatt en ny regional plan for stabilisering, hvor økonomisk bistand knyttes til demilitarisering og normalisering mellom araberland og Israel. Flere arabiske land har uttrykt støtte, og en ny fredskonferanse er planlagt i Amman.

Når det gjelder Ukraina, har Trump lagt press på Kyiv og Moskva for å fremforhandle en løsning. Med bakkanaler og sterk retorikk mot NATO-utvidelser har han fått Zelensky til å åpne for en forhandlingsløsning med russiske betingelser, inkludert en diskusjon om nøytralitet. Samtidig har han redusert amerikansk våpenstøtte, og tvunget EU til å ta et større ansvar.

Press på NATO og EU

Trump har gjentatt sitt budskap fra første presidentperiode: NATO-landene må betale mer og stå for sin egen sikkerhet. Flere land, inkludert Tyskland og Nederland, har varslet økte forsvarsbudsjetter etter direkte press fra Washington. EU har samtidig fått klar beskjed: Økonomisk lojalitet til USA er ikke gitt, og europeiske bilprodusenter trues nå med straffetoll dersom handelsbalansen ikke bedres.

Reaksjoner og konklusjon

Norske og europeiske karrièrepolitikere står rådvill og andpustne igjen i slipstrømmen av Trumps handlekraft. Mens de er vant til lange høringsrunder, konsensusprosesser og komiteer, har Trump demonstrert hvordan lederskap med fart og vilje kan flytte politiske fjell. I Brussel snakkes det allerede om at EU står i fare for å fremstå som treg, utdatert og reaktiv i møtet med en USA-ledelse som tar kontroll over agendaen. Flere diplomater har ifølge lekkasjer uttrykt at de «blir andpustne» av effektiviteten, og at Europas manglende evne til å samle seg raskt om krisehåndtering nå blir ekstra tydelig. På bare seks uker har Donald Trump demonstrert at han fortsatt er en politisk kraft å regne med. Enten man støtter ham eller ikke, er det tydelig at USA har fått en president med tempo, gjennomslag og en klar strategi for global omstilling. Både venner og rivaler følger nå utviklingen med dyp interesse – og ikke ubetydelig uro.

I mars 2011 kastet Norge seg inn i en krig mot Libya. Ikke etter langvarig debatt. Ikke etter grundige konsekvensanalyser. Men med en forbløffende letthet, Soltenberg og Gahr Støre styrte det hele, ble norske kampfly sendt for å bombe et land som aldri hadde truet Norge. Offisielt var målet å beskytte sivile. I virkeligheten var det starten på et regimeskifte, orkestrert av vestlige makter med Norge som villig medspiller.

En krig uten demokratisk forankring

Stortinget ble i praksis satt på sidelinjen. Beslutningen om å bidra til operasjonen ble fattet i løpet av få dager, med marginal offentlig debatt. Uten en bred folkelig forankring gikk Norge til sin mest aggressive militære operasjon siden andre verdenskrig. Norske F-16-fly fløy over 600 tokt og slapp mer enn 500 bomber over Libya.

Ødeleggelse, kaos og statskollaps

Ifølge ulike estimater døde mellom 10 000 og 30 000 mennesker under krigen i Libya i 2011. Et stort antall av disse var sivile, og mange av dem ble drept som følge av NATO-bombing, hvor Norge spilte en sentral rolle. FN har aldri fastslått det nøyaktige antallet sivile ofre, men menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert flere tilfeller der luftangrep rammet boligområder, skoler og helseklinikker.

Norske F-16-piloter har i ettertid stått frem i intervjuer og uttrykt tvil og ubehag over oppdragene de utførte. Flere har innrømmet at de ikke visste nøyaktig hva de bombet, og har i ettertid uttrykt uro over det moralske ansvaret. En av pilotene sa i et intervju med NRK: «Det var et ekstremt krevende oppdrag. Jeg vet fortsatt ikke hvor mange som døde som følge av bombene jeg slapp. Det plager meg.» (NRK, 2017)

En annen uttalte: «Vi ble sendt ut for å bombe mål vi knapt hadde informasjon om. Det føltes som en politisk demonstrasjon mer enn et forsvar av sivile.» (Aftenposten, 2018) og noen har senere ytret et sterkt behov for en offentlig gjennomgang av Norges rolle i krigen. Det psykologiske presset, i kombinasjon med manglende innsikt i konsekvensene, har etterlatt et etisk etterspill som fortsatt ikke er fullverdig behandlet politisk.

Resultatet er kjent: Libya ble kastet ut i kaos. Et velfungerende statssystem, som riktignok var autoritært under Gaddafi, ble fullstendig pulverisert.

Landet gikk fra å ha Afrikas høyeste levestandard til å bli et lovløst territorium preget av borgerkrig, slavehandel og tilstedeværelse av ekstremistiske grupper som IS. At dette skulle bli resultatet, var ikke bare mulig å forutsi – det ble forutsett. Flere eksperter og diplomater advarte mot å gjennomføre en militær intervensjon uten en klar plan for ettertiden.

Hvem bestemte egentlig?

Operasjonen i Libya ble frontet av NATO, med USA, Storbritannia og Frankrike i spissen. Men Norge var ikke nølende. Tvert imot, Stoltenberg og Gahr Støre representerte et av de mest aktive medlemslandene. Hvorfor? Svaret synes å være en kombinasjon av personlig karrière, politisk opportunisme og en ukritisk tiltro til alliansesolidaritet. Norske myndigheter synes å ha vært mer opptatt av å vise seg som en god NATO-alliert enn av å beskytte menneskeliv.

Et moralsk og politisk ansvar

I ettertid har ingen norske politikere blitt holdt til ansvar. Ingen offentlig granskning har ført til reell selvransakelse. Norges Libya-engasjement omtales fortsatt i media som et «bidrag», nærmest som en fredsbevarende innsats. Realiteten er at Norge bidro aktivt til å bryte ned en suveren stat, og resultatet er fortsatt en humanitær katastrofe.

Konklusjon

Norges rolle i Libya-krigen bør bli et veiskille i norsk utenrikspolitikk. Det må stilles krav til demokratisk kontroll, åpenhet og moralsk ansvar før landet bidrar militært i fremtiden. For i 2011 sviktet Norge sine egne verdier. Vi lot oss bruke. Og vi brukte bomber for å fremme et mål som aldri ble forklart skikkelig. Det er på høy tid at vi tar ansvar for det som skjedde.

Krigene som fulgte oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet, og spesielt Bosnia-krigen (1992–1995), har i ettertid blitt fremstilt som et klart eksempel på serbisk aggresjon mot et uskyldig, multietnisk samfunn. Men denne fortellingen er forenklet og preget av ensidig vestlig propaganda. Krigen i Bosnia var langt mer kompleks, og de vestlige aktørene spilte en langt mer aktiv og problematisk rolle enn det den offisielle historien vil ha det til.

En kunstig fortelling om godt og ondt

Vestlige medier og politikere fremstilte serberne som entydig onde, og bosniakene som uskyldige ofre. Men i realiteten var dette en borgerkrig med gjensidige overgrep, hvor alle parter – inkludert kroater og muslimer – begikk krigsforbrytelser. At kun serberne ble démonisert i den vestlige offentligheten, var ikke tilfeldig. Dette la grunnlaget for å legitimere framtidige militære intervensjoner, og for å posisjonere Vesten som en moralsk supermakt.

CIA, Tyskland og Islamske krigere

Bosnia-krigen var ikke bare et internt oppgjør. Flere rapporter tyder på at CIA, Saudi-Arabia og Iran aktivt hjalp den bosniske regjeringen med å hente inn utenlandske jihadister, noe som førte til fremveksten av en islamsk kampkultur midt i Europa. Tyskland spilte også en aktiv rolle i å anerkjenne Kroatia og Bosnia som selvstendige stater før det fantes noen fredelig plan for å dele opp Jugoslavia, noe som bidro til å eskalere konflikten.

Blant de mer uvanlige og lite omtalte aktørene i konflikten var Agim Çeku, en Kosovo-albansk offiser som var utdannet ved militære institusjoner i Serbia. Han deserterte fra den jugoslaviske hæren og sluttet seg til de muslimske styrkene i Kroatia og senere Bosnia. Han representerte en ny type alliansebygging der ideologi og religiøs identitet ble viktigere enn tidligere lojaliteter. Çeku ble verdifull for den bosniske siden, både som militærressurs og som symbolsk figur for en pan-muslimsk solidaritet i konflikten. Han var aktiv deltaker i den kontroversielle Operasjon Medak-lommen i 1993, hvor kroatiske styrker ble anklaget for grove overgrep mot den serbiske sivilbefolkningen. Canadas FN-styrker, som var til stede i området, ønsket å stille flere kroatiske ledere for retten for krigsforbrytelser, inkludert Agim Çeku. Senere skulle han bli statsminister i Kosovo, og han ble sett gjentatte ganger inne på NATOs hovedkvarter i Brussel. Flere kilder har hevdet at han fungerte som rådgiver eller bindeledd mellom NATO og albanske interesser, og det er også rapportert at han bidro med informasjon for å velge ut bombemål under NATO-kampanjen i Kosovo i 1999. Dette reiser ytterligere spørsmål om uavhengigheten og objektiviteten i NATOs rolle i konflikten, særlig når en tidligere krigsaktør med påstått ansvar for overgrep i Medak-lommen ble brukt som strategisk ressurs. 

NATO og det selektive moralske kompass

I 1995 grep NATO inn militært på vegne av den bosniske og kroatiske siden, til tross for at disse også hadde begått alvorlige overgrep. Bombingen av serbiske stillinger ble fremstilt som et nødvendig onde, men ble i realiteten en åpen partisk handling som bidro til å svekke NATOs nøytralitet. I ettertid har det kommet frem at massakrene og overgrepene som ble tillagt serberne ofte manglet etterprøvbare bevis, eller ble overdrevet i omfang.

Den skjulte agendaen: Bryte opp østlig innflytelse

Det er rimelig å anta at Vesten, og spesielt USA, ønsket å svekke russisk og serbisk innflytelse i Europa ved å bryte opp den jugoslaviske statsdannelsen. Et samlet, sekulært og økonomisk uavhengig Jugoslavia passet ikke inn i den nye verdensordenen etter den kalde krigen. Ved å støtte muslimske og kroatiske separatister, bidro Vesten til å dele opp regionen i svake stater som var lettere å kontrollere og innlemme i vestlige strukturer som NATO og EU.

Konklusjon

Bosnia-krigen er ikke bare en historie om etnisk rensing og humanitære tragedier, men også om vestlig kynisme, propaganda og geopolitisk maktspill. I stedet for å megle og bygge bro mellom partene, valgte Vesten å militarisere konflikten og belønne de som kunne tilpasses det nye, vestlige verdensbildet. Historien om Bosnia er ikke komplett før vi er villige til å stille de ubehagelige spørsmålene: Hvem tjente på krigen? Hvem bestemte fortellingen? Og hvorfor får ikke alle parter sin del av skylden?

I mars 1999 gikk NATO til krig mot Den føderale republikken Jugoslavia, med Serbia som hovedmål. Angrepene ble solgt inn som en nødvendighet for å stanse etnisk rensing i Kosovo. Men i ettertid har det vist seg at mange av de humanitære begrunnelsene ikke holdt mål, og at geostrategiske interesser – ikke minst USAs – spilte en avgjørende rolle.

Ingen bevis for etnisk rensing før bombingen

Før NATO begynte å bombe, var situasjonen i Kosovo spenningstynget, men ikke preget av systematisk etnisk rensing. Konflikten mellom serbiske myndigheter og den albanske UÇK-geriljaen hadde pågått en stund, og begge sider sto bak overgrep. UÇK ble faktisk ansett som en terrororganisasjon av USA helt frem til 1998.

Likevel valgte NATO å intervenere, og det ble hevdet at 100.000 albanere sto i fare for å bli drept. Patologiske undersøkelser etter krigen viste imidlertid langt lavere tall enn forventet, og man fant ikke bevis for en pågående etnisk rensing før bombekampanjen startet. Det som derimot skjedde etter NATO tok kontrollen, var en brutal fordrivelse av serbere og andre minoriteter fra Kosovo. Kosovo ble i praksis tømt for sin serbiske befolkning, og mange historiske og religiøse serbiske kulturminner ble ødelagt.

En krig som skulle vare i dager, varte i 78

NATO anslo at krigen ville vare i to til tre dager. I realiteten ble Serbia bombet uavbrutt i 78 dager, i det som ble den mest omfattende militære operasjonen i Europa siden andre verdenskrig. Landets infrastruktur, helsevesen, fabrikker, broer og mediehus ble mål for bombene. Mange sivile mistet livet.

Propaganda og mediedekning

Medier i Vesten spilte en viktig rolle i å legitimere intervensjonen. Bilder av grusomheter – noen ekte, andre lite dokumenterte – ble brukt som moralsk brekkstang for å presse frem støtte til krigen. Å gjenta Bosnia-tragedien fra 1995 var et retorisk grep som traff sterkt i opinionen, og gjorde det mulig for NATO å handle uten FN-mandat.

USA, NATO og Camp Bondsteel

Etter krigen etablerte USA sin største militærbase i regionen: Camp Bondsteel, rett ved Ferizaj i Kosovo. Basen ble raskt et symbol på USAs langsiktige interesser i regionen. At denne basen ble bygd like etter Milosevic ble styrtet, og i en region hvor Russland historisk har hatt stor innflytelse, er ikke tilfeldig.

Milosevic hadde tette bånd til Russland, og mange så det som en del av en større geopolitisk konkurranse. Ved å intervenere i Kosovo og svekke Serbia, slo USA samtidig en kile mellom Balkan og russisk innflytelse. Bondsteel ble et synlig bevis på dette maktskiftet.

En krig uten FN-mandat

NATO gikk til krig uten godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd, noe som setter operasjonen i en gråsone folkerettslig. Det var første gang NATO angrep et land som ikke hadde angrepet et medlemsland. Dette markerte et farlig brudd med prinsippene om suverenitet og ikke-innblanding, og banet vei for senere intervensjoner på tvilsomt grunnlag – som i Libya og Irak. I tillegg strider opprettelsen av et nytt land – Kosovo som egen stat – direkte mot FNs resolusjon 242, som understreker at landegrenser ikke skal endres gjennom militær makt.

Konklusjon

Krigen i Kosovo var ikke bare en humanitær intervensjon, men et geopolitisk trekk. NATO, anført av USA, utnyttet en konflikt og en svak fortelling om etnisk rensing til å gjennomføre sin første krig uten FN-mandat. Serbia ble bombet i 78 dager, og en av USAs største militærbaser ble etablert rett etter krigen. Samtidig ble Russlands allierte Milosevic svekket og til slutt fjernet.

Kosovo ble et eksempel på hvordan vestlig propaganda, militærmakt og mediespinn kan forenes i en operasjon hvor årsakene etterhvert ble svakere enn konsekvensene. Det er på høy tid at vi gransker disse krigene med et kritisk blikk og ikke lar oss lede av den offisielle historien alene.

Bildet over viser Amerikanske og EU-selskaper som er mindre enn 50 år gamle, med mer enn 10 milliarder USD i markedsverdi.

Bildet sier alt: Europa er en økonomisk dverg. USA eier teknologisektoren, mens EU knapt har en plass ved bordet, og tar vi bort Spotify (størst i Europa) får vi ikke plass under bordet heller.
Nå kaster vi oss inn i en enorm militær satsing på 800 milliarder euro, samtidig som økonomien allerede er i fritt fall.

Spørsmålet er ikke lenger om Europa kollapser – det er hvor raskt det skjer.

Europa – Et Kontinent Styrt av Feige Politikere

Europa har ikke falt bak USA og Kina på grunn av mangel på ressurser eller talent. Det er politikerne våre som har ødelagt oss.

• EU prioriterer byråkrati over vekst: I stedet for å skape et konkurransedyktig marked, kveler EU sine egne selskaper med reguleringer.
• Norske politikere er enda verre: Vi sitter på energi og et oljefond som kunne gjort oss økonomisk uavhengige, men bruker tiden på å skatte folk ut av landet.
• Kina og USA tenker langsiktig – EU tenker på neste valg: Der asiatiske og amerikanske ledere planlegger 50 år fremover, er europeiske politikere mest opptatt av å tekkes Twitter-mobben.

Resultatet? Europa er i ferd med å bli irreversibelt svekket, og Norge lar seg frivillig trekke med i dragsuget.

800 Milliarder Euro til Forsvar – Hvem Skal Betale?

Det er en ubekvem sannhet: Europas økonomi er allerede på knærne. Så hvem skal betale for opprustningen?

• Du, selvfølgelig. Skatter vil øke, lønninger vil stagnere, og alt blir dyrere.
• Velferdsstaten vil bli ribbet. Tror du staten vil beskytte pensjonen din? Tro om igjen.
• Inflasjonen vil eksplodere. Når europeiske land trykker penger for å betale for krigsindustrien, vil vanlige folk få svi.

Og det verste? Europas våpenproduksjon er en vits. Når vi bruker 800 milliarder euro på forsvar, betyr det at vi kjøper våpen fra USA. Det er ikke vi som tjener på denne krigen – det er amerikanerne.

Hva med Det Grønne Skiftet? Glem Det.

Det grønne skiftet har vært EUs store hellige prosjekt. Nå er det i ferd med å bli avviklet.

• Realitetene har innhentet oss. Det finnes ikke en eneste økonomisk stormakt som kjører 100 % på fornybar energi.
• Verden går tilbake til fossilt brensel. USA har mer enn nok olje og gass. Kina bygger kullkraftverk i rekordfart. Og EU? Vi er de eneste idiotene som fortsatt tror at vindturbiner kan drive en industrinasjon.
• Når folk må velge mellom strøm og mat, taper klimaet. Det er lett å være klimaaktivist når økonomien går godt. Når folk fryser i hjemmene sine, er det ingen som bryr seg om CO2.

Det mest sannsynlige scenarioet? Europa må skrote klimamålene sine for å unngå total økonomisk kollaps.

Hva Skjer med Oljefondet?

Norge sitter på verdens største statlige sparekonto. Men hvor trygt er den i hendene på våre politikere?

• Oljefondet er nå EUs livbøye. Norge har allerede åpnet kranene for å sende penger til EUs kriser. Dette er bare begynnelsen.
• Børsene kan kollapse – og dra fondet med seg. Oljefondet er investert tungt i aksjer. Når Europa vakler, kan verdiene rase.
• Regjeringen vil bruke pengene for å dekke egne feil. Hver gang norske politikere feiler, bruker de mer av fondet. Det er en oppskrift på økonomisk katastrofe.

Norge har en sjanse til å sikre sin økonomiske uavhengighet – men da må vi kutte oss løs fra EUs selvdestruktive politikk. Problemet? Ingen på Stortinget tør å ta den kampen.

Europa Styrer Mot Fattigdom – USA og Kina Ler Hele Veien til Banken

Mens Europa leker moralsk overherre og straffer seg selv med skatter og reguleringer, bygger USA og Kina sine økonomier videre.

• USA dominerer teknologi, forsvar og energi. De selger våpen til Europa og fortsetter å eksportere teknologi vi er avhengige av.
• Kina eier produksjonen. Mens EU driver med papirarbeid, bygger Kina fabrikker.
• Europa? Vi er en avindustrialiserende velferdsstat. Og det blir verre.

Om ti år vil EU være enda svakere, mens USA og Kina har tatt over enda mer.

Konklusjon: Har Europa Noen Framtid?

Svaret er enkelt: Ikke med dagens kurs.

1. Europeere blir dramatisk fattigere. Du vil merke det i strømregningen, i matprisene, i skattene – overalt.
2. Det grønne skiftet er i praksis dødt. Når verden velger billig energi, må Europa til slutt følge etter.
3. Norske politikere vil bruke opp Oljefondet. Ingen kommer til å beskytte våre verdier – ikke engang våre egne ledere.
4. USA og Kina vinner – Europa taper. Og hvis du tror EU vil redde oss, har du ikke fulgt med i timen.

Spørsmålet er ikke lenger om Europa mister sin posisjon – det er hvor raskt vi kollapser.

🔹 Av: Bjørn Normann
🔹 Kronikk til Adresseavisen

Norske politikere har gjort mange merkverdige energipolitiske valg de siste årene, men få overgår beslutningen om å elektrifisere Melkøya. Mens strømprisene øker, energisikkerheten svekkes og norsk industri presses til randen, skal vi nå bruke 13 milliarder kroner på et tiltak som ikke engang reduserer de globale CO₂-utslippene.

Dette er ikke klimapolitikk – det er grønnvasking på sitt verste. Melkøya-prosjektet er et skoleeksempel på idioti satt i system, hvor symbolpolitikk trumfer realiteter og fornuft.

Papirseier – klimafiasko i virkeligheten

Elektrifiseringen av Melkøya har ett formål: Å få Norges offisielle CO₂-regnskap til å se penere ut. Men i klimaregnskapet finnes det en viktig forskjell mellom det vi måler nasjonalt, og det som faktisk påvirker kloden.

I dag driver Melkøya seg selv ved hjelp av naturgass. Når vi erstatter dette med elektrisitet fra land, frigjør vi mer gass til eksport – som vil bli brent i utlandet. Det betyr at:

Norges utslipp går ned på papiret.
De globale utslippene forblir uendret – eller øker.

For klimakampen er dette et nullsumspill. Det eneste som oppnås, er at politikerne kan vise til reduserte utslipp i Norges regnskap, mens resten av verden får mer CO₂ i atmosfæren. Dette er ikke miljøpolitikk – det er grønnvasking med skyhøye kostnader.

Strømkrise i Nord-Norge

Melkøya-prosjektet vil kreve rundt 3,7 TWh strøm i året – tilsvarende halvparten av strømforbruket i Finnmark. Hvor skal denne strømmen komme fra?

Nord-Norge har allerede en presset kraftsituasjon. Flere industriprosjekter står på vent fordi det ikke er nok strøm til å forsyne dem. Nå skal vi altså bruke en stor del av den begrensede kapasiteten på å elektrifisere et anlegg som allerede har en fungerende energiløsning.

Dette vil ha alvorlige konsekvenser:

• Strømprisene i Nord-Norge vil øke.
• Mindre kraft vil være tilgjengelig for nye industriprosjekter.
• Energisikkerheten vil svekkes – særlig i kalde vintre.

Hvorfor skal norske husholdninger og næringsliv betale prisen for at politikere ønsker bedre klimaregnskap på papiret?

Mer avhengig av EU – mindre kontroll over egen kraft

Norge har vært en energinasjon med stor suverenitet over egne ressurser. Melkøya-prosjektet gjør oss mer avhengige av EU og internasjonale kraftmarkeder.

Vi har allerede sett hvordan:

• ACER-avtalen har knyttet Norge til EUs strømreguleringer.
• Eksportkabler har ført til høyere strømpriser for norske forbrukere.
• Norske kraftressurser i økende grad brukes for å dekke EUs energibehov.

Nå velger vi å bruke verdifull norsk kraft på en prosess som kun pynter på norske utslippstall, men ikke reduserer de globale utslippene. Samtidig gjør vi oss selv mer sårbare for europeisk energipolitikk.

Dette er ikke en styrking av norsk energipolitikk – det er en strategisk svekkelse.

Ekstreme kostnader – og du betaler regningen

Elektrifiseringen av Melkøya har en prislapp på 13 milliarder kroner. Hvem betaler? Ikke politikerne som vedtar prosjektet. Ikke klimaaktivistene som jubler for «grønnere» utslippstall. Regningen sendes til norske forbrukere og industri.

Vi vet allerede hva som skjer når strømforbruket presses opp og tilgangen strupes:

• Husholdninger får høyere strømregninger.
• Industrien får økte kostnader, noe som truer arbeidsplasser og investeringer.
• Kommuner mister muligheter for ny næringsutvikling.

Er dette virkelig en klok bruk av norske ressurser?

Hva burde vi gjort i stedet?

Dersom målet virkelig var å kutte utslipp på en fornuftig måte, finnes det langt bedre alternativer:

1️Karbonfangst og lagring (CCS):

• I stedet for å skrote gasskraften, burde vi utvikle teknologi for å fange CO₂.
• Dette ville gitt reelle utslippskutt uten å svekke norsk energiforsyning.

2️Kjernekraft i Norge:

• Kjernekraft er en stabil, utslippsfri energikilde.
• I stedet for å bruke milliarder på elektrifisering, burde vi investere i norsk kjernekraftutvikling.

3️Utvikle mer vannkraft og batterilagring:

• Vi trenger mer produksjon, ikke å flytte rundt på strømmen vi allerede har.
• Nye kraftverk og bedre energilagring ville sikret stabil tilgang.

Disse tiltakene ville faktisk redusert utslipp og styrket norsk energisikkerhet – i motsetning til Melkøya-prosjektet.

Konklusjon: En energipolitisk skandale

Elektrifiseringen av Melkøya fremstår som en av de dårligste energipolitiske beslutningene i nyere norsk historie.

Det kutter ikke globale utslipp – det bare flytter dem.
Det skaper strømkrise i Nord-Norge.
Det gjør oss mer avhengige av EU og importert kraft.
Det er en økonomisk byrde for norske husholdninger og industri.

Norge burde bruke sin energi og teknologi på reelle løsninger som karbonfangst, kjernekraft og bedre kraftproduksjon – ikke grønnvasking av utslippstall.

Melkøya-prosjektet er ikke klimapolitikk – det er idioti satt i system.