lørdag, april 12, 2025
Home Blog Page 2

Hva er egentlig rettferdighet?

0

Vi bruker ordet rettferdighet som om alle vet hva det betyr. Men hva vi mener med rettferdighet varierer voldsomt mellom kulturer, religioner og politiske systemer. Kanskje er det nettopp denne uenigheten som gjør internasjonale domstoler og organisasjoner ute av stand til å skape fred.

  1. Rettferdighet som likhet for loven I vestlige demokratier betyr rettferdighet ofte at alle behandles likt etter felles regler. Lovene skal være universelle og domstolene upartiske. Individets rettigheter står i sentrum, og ingen skal stå over loven. Denne forståelsen er grunnlaget for mye av den internasjonale folkeretten og institusjoner som ICC og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
  2. Rettferdighet som fortjenthet I mange kulturer handler rettferdighet om at folk får som de fortjener. Den som har gjort ondt, skal straffes. Den som har gjort godt, skal belønnes. Denne tenkningen er utbredt i religiøs moral, og har dype røtter i klassisk filosofi. Her er rettferdighet ikke alltid likhet – men «balanse» mellom handling og konsekvens.
  3. Rettferdighet som orden og harmoni I klansamfunn og tradisjonelle kulturer betyr rettferdighet å bevare sosial balanse. Det viktigste er ikke straff, men forsoning. Konflikter løses gjennom meklere, blodpenger eller gjensidig forståelse. En dom som skaper kaos, er verre enn ingen dom. Her er rettferdighet noe kollektivt, ikke individuelt.
  4. Rettferdighet som Guds vilje I religiøse samfunn, spesielt i islam, oppfattes rettferdighet som å adlyde Guds lover. Sharia er en helhetlig vei for liv, samfunn og rett. Å gjøre rettferdighet er dermed ikke å følge sekulære prinsipper, men å leve etter åpenbaringen. Her kan rettferdighet bety ulik behandling, hvis det anses som rett i Guds øyne.
  5. Rettferdighet som opplevd rett For mange er rettferdighet først og fremst en følelse: Det som oppleves som rimelig, sant og moralsk rett. Denne intuitive rettferdigheten driver protestbevegelser, revolusjoner og krav om endring. Den kan være sterkere enn loven, og lever i folks hjerter mer enn i paragrafene.
  6. Hvorfor går det galt i internasjonale institusjoner? Når FN, ICC eller WHO snakker om rettferdighet, bygger de på en vestlig, sekulær rettsforståelse. Men mange stater, folk og kulturer deler ikke dette synet. De reagerer med frustrasjon når de blir dømt, kritisert eller ignorert. De opplever det ikke som rettferdighet, men som tvang, ydmykelse eller politisk skuespill.

Konklusjon: Rettferdighet er ikke ett begrep. Det er mange. For noen er det å få rett. For andre er det å gjenopprette balanse. For andre igjen er det å adlyde Gud. Og for noen er det rett og slett det som føles rett.

Så lenge internasjonale institusjoner tror at deres rettferdighetsforståelse er universell, vil de fortsette å møte motstand. Kanskje spørsmålet ikke er: Hva er rettferdighet? Men: Rettferdighet for hvem?

De globale dommerne som svikter: Hvorfor ICC, FN og WHO ikke skaper fred – men konflikt

0

Internasjonale organisasjoner som ble etablert for å fremme rettferdighet og fred, har i praksis blitt arenaer for maktspill, dobbeltmoral og symbolpolitikk. Når rettferdigheten kommer nest nederst ved bordet, må vi tørre å spørre: Er disse institusjonene en del av løsningen – eller selve problemet?

1. Illusjonen om universell rettferdighet ICC, FN og WHO presenteres som nøytrale og rettferdige instanser. De lover vern mot overgrep, helse for alle og felles spilleregler. Men virkeligheten viser noe annet: Rettferdighet er ofte det siste som får gjennomslag. I internasjonale forhandlinger viker prinsipper for pragmatisme, og makt og egeninteresse dominerer dagsordenen.

2. Stormaktenes monopol – og vetoretten som dreper rettferdigheten USA, Kina og Russland står i stor grad utenfor ICC, men kontrollerer likevel mye av verdens geopolitiske dynamikk. I FN bruker de vetoretten for å beskytte egne interesser, bremse oppgjør med allierte, og undergrave prinsipiell rett. Dermed sementeres en verdensorden der den sterkeste alltid har rett.

3. Dobbeltmoral og selektiv rettferdighet Internasjonale institusjoner etterforsker og dømmer svake stater og grupper, mens mektige land og deres partnere sjelden stilles til ansvar. Mange muslimske og afrikanske stater opplever dette som en form for geopolitisk rasisme – der noen folks lidelse er viktigere enn andres.

4. Konsekvensen: Mer sinne, mer konflikt Når organisasjoner som skal stå for rettferdighet viser seg å være maktstyrte og selektive, fører det ikke til fred. Det fører til fortvilelse, mistillit og i noen tilfeller radikalisering. Folk som mister troen på rettssystemet går til alternativene: opprør, ekstremisme, og hat.

5. Symbolpolitikk som forverrer virkeligheten Mange resolusjoner, uttalelser og erklæringer virker fine på papiret, men har ingen virkning i praksis. Det bidrar til å opprettholde en illusjon om at «noe gjøres», mens overgrep fortsetter. I stedet for handling får vi moralsk stillstand.

6. Et system som trenger ærlig revisjon Det internasjonale rettssystemet er ikke uten verdi. Men det kan ikke lenger fremstilles som upartisk. Vi trenger en ny ærlighet: Der vi innrømmer at ICC, FN og WHO er preget av maktbalanser og egeninteresser. Først da kan vi begynne å gjenoppbygge troverdigheten.

Konklusjon: Internasjonale organisasjoner som ICC, FN og WHO ble skapt for fredens og rettferdighetens skyld. I dag er de fanget i et nett av stormaktspolitikk, symboler og selektiv moral. Den som vil forsvare dem må først gå med på å se svakhetene. For først når vi forstår hva som er galt, kan vi begynne å gjøre noe rett.

🇺🇦 Ukraina-krigen: Hvem vinner – og hvem taper?

1

To år inn i krigen står frontene fast. Hundretusenvis er døde, millioner er på flukt – og en hel generasjon unge menn er borte. Har vestlig støtte til Ukraina gjort vondt verre? Og hvor ble det egentlig av alle pengene?

En krig uten ende?

Siden invasjonen i februar 2022 har Russland og Ukraina vært låst i en blodig slitasjekrig. Vestlige land – inkludert Norge – har brukt enorme summer på militær og økonomisk støtte til Ukraina. Samtidig har håpet om fredsforhandlinger blitt skjøvet til side, gang på gang.

Resultatet? Flere hundretusen døde soldater. Mange av dem unge menn i sin beste alder. En hel generasjon fedre, sønner og arbeidere er revet bort – på begge sider.

Tapet Ukraina aldri vil kunne telle

Over 8 millioner ukrainere har flyktet fra landet. Mange av dem kommer aldri tilbake. Tapet er ikke bare menneskelig – det er strukturelt og langsiktig: en hel generasjon er borte fra skolene, arbeidslivet, familielivet og nasjonsbyggingen.

Samtidig fortsetter militær støtte og våpenleveranser å strømme inn. Men spørsmålet reiser seg: Har støtten forlenget krigen – og dermed økt lidelsene? Var det noen gang en reell vilje til å søke fred?

Russland taper også – men på en annen måte

Russland har hatt færre flyktninger, men konsekvensene av krigen er like alvorlige:

  • Store menneskelige tap
  • Tap av unge, utdannede menn
  • Økt avhengighet av Iran, Nord-Korea og Kina
  • Isolasjon fra vestlige markeder
  • Økende mangel på kvalifisert arbeidskraft

Selv om russisk industri nå er i full mobilisering, skjer det med en befolkning som tynes stadig mer, og med økt bruk av eldre, straffedømte og tvangsinnkalte soldater.

Vestlig støtte: God vilje eller geopolitisk feilgrep?

USA, EU og Norge har brukt milliarder av dollar og euro på krigen – i form av våpen, kontantstøtte og humanitær hjelp. Men det finnes få garantier for hvor disse midlene havner. Ukraina var før krigen kjent som et av Europas mest korrupte land. Har det endret seg – eller er det fortsatt «dype lommer» som fylles?

Flere vestlige observatører – også tidligere støttespillere – stiller nå spørsmål ved mangelen på kontroll og de manglende resultatene. Har vi egentlig hjulpet Ukraina – eller bare forlenget lidelsen?

Hva om vi hadde valgt en annen vei?

Det var flere muligheter for fredsforhandlinger – både i 2022 og 2023 – men presset fra vesten var tydelig: Ukraina skulle ikke forhandle, men vinne. Nå, i 2025, ser det ut som krigen ikke kan vinnes av noen. Og da blir det betimelig å spørre:

  • Kunne en tidligere fred ha spart hundretusener av liv?
  • Har vi kastet ved på bålet med gode intensjoner – men katastrofale følger?
  • Og: Hvem sitter egentlig igjen med gevinsten?

Konklusjon: En hel generasjon er tapt

Uansett hvilket utfall krigen får, er én ting sikkert: Ukraina og Russland har begge tapt uerstattelige menneskelige ressurser. Uten unge menn i arbeid, familier og samfunn, blir gjenoppbygging en monumental oppgave. Og i kulissene ruller milliardene – uten klare svar på hvor de ender opp.

Har støtten til Ukraina vært moralsk nødvendig, eller geopolitisk selvmål? Hva mener du?

Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet, eller kontakt oss med dine perspektiver.

 

Mange snakker om vestbredden som okkupert område, men er det det?

Av Bjørn Normann

I den offentlige samtalen, både i mediene og fra akademiske miljøer, omtales Vestbredden jevnlig som «okkupert palestinsk område». Dette begrepet fremstår som etablert sannhet. Men ser man nærmere på folkeretten, særlig med utgangspunkt i det juridiske rammeverket fra Folkeforbundets mandat i 1922, fremstår denne betegnelsen som både historisk og rettslig svak.

📜 Et juridisk forankret hjem for jødene

I 1922 vedtok Folkeforbundet – forløperen til FN – Palestinamandatet, som ga Storbritannia i oppdrag å forvalte området med mål om å etablere et «jødisk nasjonalt hjem» i hele området vest for Jordanelven, altså det vi i dag kjenner som Israel og Vestbredden. Dette var ikke en uforpliktende politisk erklæring, men et bindende folkerettslig dokument, ratifisert av det internasjonale samfunnet.

Mandatet ga jødene rett til å bosette seg i området vest for Jordanelven og utvikle nasjonale institusjoner. Det var også uttrykkelig nevnt at ingen del av landet vest for Jordan skulle ekskluderes fra dette nasjonale hjemmet. Dette rettsgrunnlaget ble aldri trukket tilbake – heller ikke da FN ble etablert.

🔄 FN videreførte rettighetene

Ved opprettelsen av FN i 1945 ble Folkeforbundets vedtak videreført gjennom FN-paktens artikkel 80. Dette betyr at jødenes rettigheter i henhold til mandatet ikke ble annullert, men tvert imot fikk internasjonal rettskraft i den nye verdensorden. Om så ikke hadde skjedd ville alle grensene i Midtøsten blitt opphevet.

Delingsplanen fra 1947 (resolusjon 181), som foreslo å dele området i en jødisk og en arabisk stat i det området jødene var tildelt, ble akseptert av jødene – men avvist av de arabiske statene, som i stedet gikk til krig. Dette er avgjørende: Når en avtale avvises, har den ingen rettsvirkning. Dermed ble det aldri etablert noen suveren arabisk stat i Vestbredden.

⚔️ Jordansk okkupasjon – aldri anerkjent

Etter krigen i 1948 ble Vestbredden okkupert av Jordan. Denne annekteringen ble kun anerkjent av to stater: Storbritannia og Pakistan. FN, USA og det store flertallet av verdenssamfunnet avviste Jordans suverenitet over området som tilhørte jødene.

Vestbredden forble derfor folkerettslig uavklart territorium, men med jødenes historiske og juridiske rettigheter fra 1922 fortsatt gjeldende.

🛡️ Israel tok kontroll i selvforsvar

I Seksdagerskrigen i 1967 gikk Jordan, Syria, Libanon og Egypt til krig mot Israel – og tapte. Israel tok tilbake kontroll over Vestbredden, fra en ikke-anerkjent jordansk okkupasjon. Dette skjedde i en forsvarskrig, noe som i folkeretten gir visse rettigheter til territorium når det ikke foreligger annen legitim suverenitet.

Dermed har Israel i dag bedre rett til Vestbredden enn noen annen stat – i motsetning til det som ofte påstås.

❓ Hvorfor omtales det da som «okkupasjon»?

Mange internasjonale aktører, inkludert FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), omtaler Israels kontroll som en okkupasjon, med henvisning til faktisk kontroll og tilstedeværelse. Men det juridiske grunnlaget for denne betegnelsen er omstridt.

Folkeretten definerer okkupasjon som kontroll over territorium som tilhører en annen suveren stat. Men Vestbredden tilhørte aldri en annen suveren stat enn det jødiske folket, som fikk denne retten anerkjent i 1922 – og som aldri har blitt fradømt den.


📣 Konklusjon:

Det er selvsagt legitimt å kritisere israelsk politikk, bosettinger og forholdene på bakken. Men det er ikke presist i folkerettslig forstand å omtale Vestbredden som «okkupert palestinsk område». Det finnes ingen tidligere palestinsk stat, og Jordans okkupasjon fra 1948 til 1967 var ulovlig og ikke anerkjent.

Den eneste varige og folkerettslig forankrede tildelingen av området ble gjort i 1922 – til det jødiske folket. Dette faktum kan man ikke hoppe bukk over, uansett hvilke politiske standpunkter man måtte ha i konflikten.

Hvorfor store IT-prosjekter feiler – og hvordan 15 mann slår 200 hver gang

0

Av Bjørn Normann

Offentlige IT-prosjekter har i årevis slukt milliarder uten å levere. NAVs pensjonssystem, Politiets datasystemer og Helseplattformen er bare noen av de mange eksemplene. Samtidig peker Elon Musks teknologigründer Sam Corcos på løsningen: små, kompetente team med tydelig ansvar. Jeg fikk selv tilbud om å lede NAVs pensjonsprosjekt i 2007, men takket nei. Her forklarer jeg hvorfor.

I en tid der teknologi skulle gjøre alt enklere, opplever vi det motsatte: Digitale løsninger som koster milliarder, tar årtier å ferdigstille og ender opp med å bli tungvinte, utdaterte og feilfylte før de i det hele tatt tas i bruk.

Datagründeren Sam Corcos, en av de skarpeste teknologihodene Elon Musk har rekruttert for å effektivisere systemer, har brukt flere tiår på å kartlegge hvorfor store offentlige IT-prosjekter så ofte havarerer. Det han har avdekket, er et system preget av overbemanning, ansvarspulverisering og kunstig kompleksitet – et mønster vi dessverre kjenner igjen i Norge.

Min erfaring fra NAV

I 2007 ble jeg tilbudt jobben som prosjektleder for NAVs nye pensjonssystem – et av de største IT-prosjektene i offentlig sektor. Etter grundig vurdering konkluderte jeg med at oppgaven kunne løses effektivt med 12–15 dedikerte utviklere og en stram prosjektledelse. NAVs plan var imidlertid å sette inn over 200 personer. Jeg takket nei.

«Om dere ønsker å være helt sikre på ikke å bli ferdige i tide, er det bare å sette på nok folk,» sa jeg.

Jeg så meg ikke råd med å bære ansvaret for en organisasjon som fra start var designet for å svulme over og aldri komme i mål.

Sam Corcos’ funn – tallene som burde vekke enhver leder

Som en av hjernene bak Musks effektiviseringsstrategier har Sam Corcos analysert hundrevis av prosjekter – både offentlige og private – og funnet de samme fellene overalt:

  • Flere folk gir tregere framdrift: I et prosjekt med 300 ansatte fant Corcos at kun 90 faktisk bidro til fremdrift. Resten var støttefunksjoner, koordinering og møtevirksomhet som forsinket prosessen.

  • Overdimensjonerte kravlister: Mange systemer bygges med så mye «sikkerhetsmargin» at kompleksiteten dobles – ofte uten at det gir merverdi.

  • Uklart ansvar: Jo flere involverte, desto mindre ansvar per hode. Resultatet er et prosjekt uten kjerne, uten eierskap – og uten fremdrift.

Corcos’ løsning? Små team. Klare mål. Rask iterasjon. Minimale hierarkier.

Norske eksempler: Når offentlig sektor bommer

Norge har lang erfaring med store, dyre og forsinkede IT-satsinger. Her er noen eksempler:

  • NAVs pensjonssystem
    Opprinnelig estimert til 3 milliarder kroner. Endte opp med over 6 milliarder og betydelige forsinkelser. Fortsatt kritisert for mangelfull funksjonalitet.

  • Politiets straffesakssystem (PEN)
    Skulle koste 500 millioner kroner. Ble lagt ned etter 4 års utvikling og 728 millioner kroner i tap. Leverte aldri et fungerende system.

  • Helseplattformen i Midt-Norge
    IT-system for helsevesenet. Over 4 milliarder kroner brukt, med sterke reaksjoner fra helsepersonell som kaller det ineffektivt og farlig. Flere kommuner har trukket seg fra innføringen.

  • Altinn (tidlige versjoner)
    Flere store feil, inkludert sikkerhetsbrudd der sensitiv informasjon ble delt med uvedkommende. Systemet trengte flere runder med kriseutbedringer.

Hva kan vi lære?

Alle disse prosjektene har én ting til felles: De ble overdimensjonert, overadministrert og fullstendig frakoblet sluttbrukerens behov. De var ikke teknologiske prosjekter – de var politiske og byråkratiske prosesser med teknologi som et påheng.

Corcos og Musk har vist at det motsatte virker:

  • Små team med høy kompetanse og stort eierskap
  • Tydelig mål, uten unødvendig kompleksitet
  • Ansvar plassert hos de som faktisk kan levere

Konklusjon

Store IT-prosjekter handler ofte mer om makt, kontroll og posisjoner enn om løsninger. Og jo større de blir, jo mer uunngåelig blir feilen. Hvis Norge skal unngå flere NAV-fiaskoer, må vi tenke nytt. Eller rettere sagt: tenke lite.

Det er ikke antall folk som avgjør et prosjekts suksess – det er kvaliteten på menneskene, klarheten i målet og enkelheten i løsningen. Det visste jeg i 2007. Det vet Sam Corcos i dag. Spørsmålet er: Vet våre politikere det?

UFO/UAP-er ikke lenger tabu: Myndigheter og forskere åpner opp om det uforklarlige

0

Det som tidligere ble avfeid som science fiction og konspirasjonsteorier, behandles i dag med alvor og vitenskapelig nysgjerrighet. Uidentifiserte luftfenomener (UAP/UFO) har fått en ny plass i offentligheten, etter rapporter fra Pentagon, dokumentarfilmer med militære vitneutsagn og økende akademisk interesse.


Et vendepunkt i synet på det uforklarlige

De siste årene har UAP-fenomenet beveget seg fra skyggene og inn i det offentlige rom. Da Pentagon i 2020 offisielt bekreftet tre videoklipp av uidentifiserte luftfenomener fanget av amerikanske jagerfly, markerte det starten på en ny åpenhetslinje. Siden den gang har både forsvarsdepartementer, forskningsmiljøer og journalister begynt å ta tematikken mer alvorlig.

I januar 2025 ble en omfattende vitenskapelig gjennomgang publisert, der nærmere 20 historiske og nåværende UAP-studier ble analysert. Konklusjonen er klar: Fenomenet fortjener videre vitenskapelig oppmerksomhet.


Vitneutsagn og dokumentarer vekker oppsikt

På SXSW-festivalen i mars 2025 hadde dokumentarfilmen The Age of Disclosure premiere. Den inneholder vitnesbyrd fra 34 tidligere militær- og etterretningsansatte som hevder å ha hatt direkte erfaring med UAP-er. Flere av dem påstår også at myndigheter har tilbakeholdt informasjon – ikke bare om uidentifiserte objekter, men om mulig utenomjordisk liv.

Filmen har allerede skapt bølger internasjonalt, og regnes av mange som starten på en ny fase i offentlighetens møte med det ukjente.


Hva betyr dette for samfunnet?

Det er ikke bare vitenskap og militærsektor som påvirkes. Også media, filosofi og teologi må forholde seg til mulige konsekvenser av at det finnes fenomener vi ikke kan forklare – og kanskje aldri har kontrollert.

Frigivelsen av tidligere hemmeligstemplede dokumenter, som de siste JFK-dokumentene, bidrar til en større diskusjon om tillit til myndigheter og transparens i demokratier. Når selv de mest følsomme historiske hendelsene etter hvert belyses, åpner det også for spørsmål om hva annet som holdes skjult – og hvorfor.


Et nytt verdensbilde i emning?

Dersom det skulle vise seg at UAP-fenomenet ikke bare er fysiske objekter, men teknologi eller intelligens utenfor vår forståelsesramme, står menneskeheten overfor et dyptgripende paradigmeskifte. Vår plass i universet, vår historie og våre institusjoners troverdighet kan bli stilt på nye prøver.

Men kanskje er dette også en mulighet. En ny æra av åpenhet, undring – og samarbeid på tvers av disipliner og landegrenser.

Europa går til grunne – med grønt flagg og lånte våpen

Mens USA, Kina og India styrker sin økonomi og militærmakt, har Europa valgt en annen vei: å nedlegge egen industri, svekke energiforsyningen og låne penger for å redde verden alene. Resultatet? Svekket valuta, tapte arbeidsplasser og en voksende folkelig uro – også i Norge.

 

Det grønne skiftet – en økonomisk hengemyr

Det grønne skiftet ble lansert som en visjon om fremtid, innovasjon og bærekraft. Men i virkeligheten har det utviklet seg til et økonomisk dreneringssystem, der milliarder av euro og kroner forsvinner inn i prosjekter som gir lav avkastning, svak forsyningssikkerhet – og høyere kostnader for folk flest.

I Tyskland, Europas økonomiske motor, legges fabrikker ned og produksjon flyttes ut av landet. Kjemigiganten BASF har flyttet produksjon til Kina, og tyske stålfabrikker kutter ansatte. Energikostnadene er så høye at det ikke lenger lønner seg å produsere i Europa.

I Nederland stenges landbruk, i Storbritannia rømmer datasentre og energitunge virksomheter. Overalt raser bedrifter mot politiske krav, klimaskatter og byråkrati – og resultatet er at arbeidsplasser forsvinner og verdiskapning flyttes til Asia og USA.

Politikere snakker varmt om elektrifisering av alt fra biler til sokkelen i Nordsjøen, men strømnettet er allerede overbelastet. Det finnes ikke nok kraft, ikke nok linjer, og ikke nok penger til å bygge det som trengs – uten at regningen havner hos folk flest.

I Norge eksporteres strøm til Europa mens folk i nord fryser, og industri i sør stenger ned. Samtidig planlegges nye batterifabrikker og datasentre som skal suge enda mer strøm fra et nett som allerede er sprengt.

Hele det grønne prosjektet holdes oppe av statlige subsidier og lånefinansierte prosjekter. Det grønne skiftet er ikke lønnsomt – det er avhengig av politisk vilje, skattepenger og stadig nye EU-fond og nasjonale støtteordninger.

Dette er ikke bærekraft – det er et regnestykke som ikke går opp.

Har CO₂-utslippene gått dramatisk ned i Europa? Knapt. Har klimaet endret seg? Nei. Har levestandarden økt? Tvert imot.

Det grønne skiftet har blitt en ideologisk hengemyr som suger til seg ressurser, øker klasseskillene, driver frem energifattigdom og svekker Europas konkurranseevne.

Våpen i stedet for velferd?

Samtidig som Europa bruker milliarder på det grønne skiftet, har kontinentet kastet seg inn i en ny opprustning – ikke på grunn av idealisme, men av ren frykt. Russlands invasjon av Ukraina har minnet Europa om noe det lenge har glemt: Krig koster – og frihet må forsvares.

NATO krever nå at medlemslandene bruker minst 2 % av BNP på forsvar. Flere land, inkludert Polen, Estland og Finland, planlegger å øke dette til 3–4 %. I tillegg kommer støtte til Ukraina, lagring av ammunisjon, nye våpensystemer, verneplikt, kystforsvar, cyberberedskap og etterretning.

I realiteten snakker vi om hundrevis av milliarder euro i nye utgifter hvert år.

Og hvor skal pengene tas fra? Ikke fra klimafondene. Ikke fra statsledernes lønninger. Ikke fra EU-byråkratiet. De tas fra skattebetalerne, og de tas fra velferden: Skolebudsjett kuttes. Helsetilbud reduseres. Pensjonsalder skyves opp. Barnetrygd og sosialhjelp får mindre.

I Norge snakkes det åpent om å fase ut folketrygden, innføre behovsprøving og kutte i offentlige ytelser – mens man samtidig bevilger titalls milliarder til kampfly og støttepakker.

Dette skjer uten reell debatt. Uansett hvilket parti som styrer, er kursen den samme: Mer penger til det grønne. Mer penger til våpen. Mindre penger til deg og meg.

Det handler ikke lenger om høyre eller venstre, men om en elitekonsensus som har løsrevet seg fra folks hverdag og økonomiske virkelighet.

Mens Europa bygger ut forsvar og klimabyråkrati samtidig, har USA allerede det sterkeste forsvaret i verden og prioriterer økonomisk vekst. Russland og Kina har råvarer, produksjon og strategisk utholdenhet. India og Brasil fokuserer på vekst og matforsyning.

Det er bare Europa som prøver å være verdens samvittighet og verdens politi – med lånte penger og svekket industriell base.

Utenfor Europa – realpolitikk og ressursrikdom

Mens Europa hever pekefingeren og skriver klimamål og ESG-rapporter, bygger resten av verden nye kullkraftverk, utvinner olje, og styrker sin strategiske posisjon. Der Europa ser moral, ser resten av verden mulighet.

Kina – vekst fremfor grønt
Kina bygger for tiden flere kullkraftverk enn resten av verden til sammen. Bare i 2023 ble det godkjent over 100 gigawatt ny kullkraft – omtrent tilsvarende hele Tysklands kraftsystem. Samtidig investerer Kina i kjernekraft, gass, olje og sjeldne jordarter.

De fører en tosporet strategi:
– De selger solceller, batterier og vindmøller til naive europeere,
– Og bruker overskuddet til å styrke sin industri, militærmakt og teknologiske selvstendighet.

India – energisikkerhet foran alt
India har én prioritet: Energi til folket og industrien. De bygger ut både kull, olje og sol, men de fjerner ikke det gamle for å bygge det nye. India satser på økonomisk vekst og matforsyning, og vil ikke ofre arbeidsplasser på klimaretorikk fra Brussel eller Davos.

USA – fossilt comeback med selvtillit
Med Trump tilbake i Det hvite hus, har USA snudd fullstendig ryggen til den grønne dagsordenen. Biden-administrasjonens klimafond, skatteinsentiver og subsidier er avviklet eller nedskalert. I stedet har USA gitt full gass på oljeboring, gassproduksjon, kull og kjernekraft.

Trump-administrasjonen har:
– Gjenåpnet føderale landområder for olje- og gassutvinning,
– Kuttet reguleringer som hindret industriell vekst,
– Og trukket seg ut av flere internasjonale klimaforpliktelser.

Resultatet er at USA har lavere energipriser, høyere vekst og styrket nasjonal sikkerhet – uten å ta hensyn til europeiske idealer. Samtidig styrker USA sin rolle som energileverandør til både Europa og Asia.

Russland – ressursrik og fryktløs
Russland bruker energi som våpen og ressurs. Med enorme forekomster av olje, gass, kull, korn, uran og mineraler, trenger de ikke tilpasse seg noen ESG-standarder. De handler med Kina, India og Afrika – og tjener stort på Europas energimangel.

Resten av verden følger etter – men ikke Europa
Brasil investerer i olje og matproduksjon.
Afrikanske land bygger kull- og gasskraftverk for å elektrifisere kontinentet.
Gulfstatene spytter milliarder inn i industribygging, våpen og teknologi – samtidig som de eier store deler av europeisk infrastruktur.

Europa står alene – som kontinentet som skal redde verden, mens resten av verden redder seg selv.

Del 4: Latteren fra øst og vest – og Europas selvmotsigelse

Verden følger med på Europa – men ikke med beundring. Fra Washington til Moskva, fra Beijing til Brasilia, rister statsledere på hodet – og smiler bak kulissene. For det Europa gjør i 2025, er noe verden aldri har sett før:

Et kontinent som frivillig skviser sin egen industri, belaster sine egne innbyggere, og samtidig låner penger for å betale for egen avvikling – med stolt mine.

En strategi uten anker i virkeligheten
Europa har valgt en dobbel belastning:
– Gigantiske utgifter til klimamål som ikke monner i verdenssammenheng,
– Samtidig som man bygger opp militærmakt for å møte trusler som Europa ikke er økonomisk rustet til å konfrontere alene.

Og dette skjer mens:
– USA under Trump fokuserer på nasjonal styrke og energiuavhengighet,
– Russland bruker energi som våpen og valuta,
– Kina styrker produksjon, forsvar og diplomati,
– Og resten av verden følger pengene, ikke moralske pekefingre.

Det er som å se en bokser gå opp i ringen med bind for øynene og en koffert med klimakvoter i hånden.

Europa – styrt av en elite uten risiko
Det grønne og det militære prosjektet bæres frem av en politisk og byråkratisk elite i Brussel, Berlin, Paris og Oslo. En elite som:
– Har høye lønninger, gullkantede pensjoner og privat sikkerhet,
– Ikke rammes av strømpriser, rentehopp eller arbeidsledighet,
– Og som aldri trenger å forsvare seg mot konsekvensene av egne vedtak.

Det er vanlige europeere som betaler prisen – og som mister troen på systemet.

Hva med de intellektuelle?
En skulle tro at Europas mange akademiske institusjoner, klimaforskere, tenketanker og eksperter ville sette bremsene på. Men det motsatte har skjedd: De fleste av dem marsjerer i takt med politikken, og blir belønnet med forskningsmidler, professorater og konferanser – så lenge de ikke stiller de ubehagelige spørsmålene.

Er det virkelig slik at:
– Vitenskapsfolk i USA, Kina, India og Russland ikke forstår faren med CO₂?
– At kun Europa har de skarpe hodene – og alle andre er uopplyste, ansvarsløse eller kyniske?

Det vitner om en intellektuell arroganse som overser realpolitikk, økonomi, teknologi og kultur – og som forveksler en idé med en løsning.

Kanskje har de rett i at CO₂ er et problem. Men spørsmålet som ingen stiller er:
Er Europas metode for å løse det, både rasjonell og bærekraftig – eller bare moralsk selvmordskunst?

De ler – fordi de forstår tall
Utenfor Europa ser man på regnestykket og konkluderer:
– Dette kan ikke vare.
– Dette vil ikke lykkes.
– Dette er ikke lederskap, det er villfarelse.

Og mens Europas ledere samles til klimatoppmøter og sikkerhetskonferanser, går økonomien i stå, industrien flagger ut, kronene og euroene mister verdi – og de strategiske initiativene tas av andre.

Norge – trofast følgesvenn i Europas tog mot avgrunnen

Mens store deler av verden går én vei, har Norge valgt å følge Europa til punkt og prikke. Vi har kopiert EUs klimapolitikk, tilpasset oss direktivene, innført grønne avgifter og forpliktet oss til samme rustningsløp. Problemet er bare at vi er et lite land med svak valuta, eksportavhengig økonomi og befolkning på fem millioner.

For folk flest: Mindre kjøpekraft, høyere regninger
Strømpriser, drivstoff, mat og tjenester blir stadig dyrere – og det er ikke tilfeldig. Svekket kronekurs gjør importvarer kostbare. ESG-krav og grønne skatter belaster bedrifter og husholdninger.

Pensjonsfondet øker kanskje i tall – men folks faktiske levestandard synker. Ferier, bolig, strøm og bilbruk er ikke lenger selvsagte goder, men politiske spørsmål.

Børs og industri – stagnasjon i skyggen av grønt byråkrati
Oslo Børs preges av høy risiko og lav utenlandsk tillit.
– Grønne selskaper går med underskudd eller i konkurs.
– Oljebransjen mistenkeliggjøres, selv om den finansierer hele velferdsstaten.
– Industri flagger ut til USA og Asia – der energien er billig og reglene forståelige.

Kronen – en varslet svekkelse
Norsk krone er blant de svakeste valutaene i den vestlige verden.
Investorer ser på Norge og spør:
– Hvor er veksten?
– Hva er strategien?
– Hvorfor svekker vi egen konkurranseevne med åpne øyne?

Kronen faller – ikke på grunn av ytre fiender, men på grunn av indre politikk og mangel på troverdig retning.

Oljefondet – verdens rikeste sparegris med bind for øynene
Oljefondet har vokst i verdi, men er låst til investeringer i Europa og USA – og i sektorer som oppfattes som “etisk riktige” heller enn strategisk smarte.

Energiekskluderinger, klimakrav og ESG-begrensninger gjør at fondet går glipp av vekst i råvarer, forsvar og fossil energi – de sektorene som faktisk går i pluss i 2025. Samtidig bruker Norge stadig mer avkastning på støtteordninger og omstillinger som aldri bærer seg selv.

Tilliten er i ferd med å forvitre
Stadig flere nordmenn kjenner på en vag, men voksende uro:
– Hvorfor fungerer ikke systemet lenger?
– Hvorfor har vi mindre penger igjen hver måned, når vi bor i verdens rikeste land?
– Hvorfor føles det som vi betaler mer, men får mindre?

Svaret ligger ikke i Russland, klimaendringer eller konspirasjoner. Det ligger i en politisk elite som har valgt feil vei – og insisterer på å følge den, koste hva det vil.

Når stiller noen spørsmålet: Hva er det vi driver med?

Europa går mot økonomisk og sosial kollaps – og Norge følger etter. Ikke fordi vi er tvunget til det, men fordi vi tror vi må. Vi tror vi er moralsk forpliktet. Vi tror vi er bedre. Vi tror vi vet mer enn resten av verden.

Men hva om vi tar feil?

Hva om det grønne skiftet, slik det nå gjennomføres, ikke er løsningen, men problemet?
Hva om den militære opprustningen ikke skaper trygghet, men tømmer kassen?
Hva om Europas politiske og intellektuelle elite har låst seg inne i en visjon – uten dør ut?

Og hva om vi i Norge har latt oss lede inn i dette løpet – uten at noen stilte det mest grunnleggende spørsmålet:
Hva er det egentlig vi driver med?

Spørsmål til leseren
– Hvor lenge kan vi bruke lånte penger til å betale for visjoner ingen andre land følger?
– Hvor mange arbeidsplasser tåler vi å miste før vi forstår at vekst ikke skapes av reguleringer og symbolpolitikk?
– Hvor lenge skal vi tåle at livene våre blir dyrere og vanskeligere – for en klimaplan som ikke virker?

Det er ikke for sent – men vi har dårlig tid
Norge har fortsatt muligheten til å tenke selv, snu i tide, og velge en vei som kombinerer realisme med ansvarlighet.
Men da må vi våge å stille spørsmål. Vi må tåle å få ubehagelige svar. Og vi må kreve at våre ledere slutter å følge dem som har mistet retningen.

For det finnes én ting som er farligere enn å velge feil vei – og det er ikke å tørre å snu.

 

Europa går mot et veiskille: Skal vi fortsette å blø økonomisk for en visjon resten av verden har forlatt, eller skal vi våge å tenke selv? Norge har fortsatt valgmuligheter – men ikke tid å miste. Ingen stormakt kommer til å redde oss. Enten snur vi – eller så fortsetter vi å betale regningen for en politikk som verken gir klimaeffekt eller økonomisk bærekraft.

Milliardbistand til diktaturer: Hvor havner egentlig pengene, Norad?

0

Norge er et av verdens mest sjenerøse bistandsland, og vi liker å tro at våre milliarder redder liv og bygger samfunn. Men virkeligheten er langt mindre romantisk. For bak glansbildene av helseprosjekter og jentekampanjer, går store deler av norsk bistand – via Norad – til regimer som fengsler opposisjonelle, knebler pressefrihet og er gjennomsyret av korrupsjon.

Spørsmålet blir stadig mer ubehagelig: Hva får vi egentlig igjen for pengene? Og hvorfor fortsetter vi å betale når alle varsellamper lyser rødt?


🌍 Bistandsmidler til autoritære regimer

Ifølge Norads egne tall går store summer årlig til land som:

  • Etiopia, hvor statsministeren har vunnet Nobels fredspris – men også ledet krig mot egne regioner, med grove menneskerettighetsbrudd og sult som våpen.
  • Tanzania, som under president Magufuli knuste ytringsfriheten og førte landet i autoritær retning.
  • Uganda, hvor president Museveni har sittet ved makten siden 1986, med hyppig bruk av vold mot politisk opposisjon.
  • Palestinske myndigheter, hvor budsjettstøtte brukes i et system uten demokratisk kontroll, og med vedvarende anklager om korrupsjon.

I flere av disse landene har bistandsmidler også blitt brukt til å sikre lojalitet blant eliter, snarere enn å forbedre livene til de fattigste.


📉 Når pengene flyter, men resultatene uteblir

Riksrevisjonen har flere ganger stilt spørsmål ved hvordan bistandspengene følges opp. I en rapport fra 2022 heter det at:

«Utenriksdepartementet og Norad har ikke god nok informasjon om resultater fra utviklingsbistanden. Dette svekker muligheten til å styre og forbedre bistanden.»

I klartekst: Vi aner ikke alltid hva vi får igjen for milliardene vi sender ut.

I noen tilfeller har land som Danmark, Nederland og Tyskland trukket seg ut av prosjekter eller redusert støtte på grunn av bekymringer for korrupsjon og dårlig styring. Norge, derimot, holder stand – med henvisning til «langsiktighet».


💰 Forvaltning uten ansvar?

Norad forvalter mellom 20 og 22 milliarder kroner årlig. Resten kanaliseres via Utenriksdepartementet og ambassadene. Til sammen sendes over 58 milliarder bistandskroner ut av landet hvert år. Det er mer enn hele budsjettet til Helse Sør-Øst. Likevel:

  • Det stilles svakere krav til resultatoppnåelse enn i norske kommuner.
  • Det mangler konsekvenser når bistand misbrukes.
  • Det skjer lite offentlig debatt om hvilke land som fortjener tillit – og hvilke som ikke gjør det.

🛑 Bistandens moralske paradoks

Vi vil hjelpe. Vi ønsker å gjøre godt. Men når bistand bidrar til å stabilisere autoritære regimer, eller forsvinner i korrupte strukturer, gjør vi da egentlig mer skade enn gagn?

Det finnes velstyrte, demokratiske lavinntektsland som kunne brukt midlene langt mer effektivt. Hvorfor prioriterer vi ikke dem?


📌 Konklusjon: Tid for ny tillitspolitikk

Det er på høy tid at Stortinget og Utenriksdepartementet tar et grundig oppgjør med hvordan norsk bistand fungerer. Vi trenger:

  • Åpen oversikt over hvilke land som får støtte – og hvorfor.
  • Offentlig krav om resultatmåling og uavhengig evaluering.
  • Midlertidig stans i støtte til land som ikke tåler åpenhet.

For i en tid der hver krone teller, er det ikke lenger nok å mene det godt. Det må også gjøres godt.

Er folkeretten truet av korrupsjon og stemmekjøp?

0

Folkeretten er det rettslige rammeverket som regulerer forholdet mellom stater og internasjonale organisasjoner. Den er bygget på prinsipper som samarbeid, suverenitet og respekt for internasjonale avtaler. Men det finnes en grunnleggende svakhet i systemet som sjelden diskuteres: De fleste statene som former og stemmer over folkerettens utvikling er ikke demokratier – og mange er preget av korrupsjon, autoritært styre og politisk manipulering. Dette reiser et alvorlig spørsmål: Kan vi stole på at folkerettens beslutninger faktisk er rettferdige og uavhengige?

Stemmegivning i et korrupsjonspreget system

FN har 193 medlemsland, og flertallet av disse er enten autoritære, delvis autoritære eller sterkt korrupte ifølge indekser som Transparency International. Mange av dem baserer sine rettssystemer på religiøse lover som sharia, og mangler grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, uavhengig rettsvesen og pressefrihet.

Likevel har alle disse landene én stemme hver i FNs generalforsamling og i mange FN-organer. Dette betyr at regimer uten rettsstatlige tradisjoner i praksis er med på å forme normer og resolusjoner som kalles ‘internasjonal rett’.

Stemmekjøp og bytteavtaler – realpolitikk i praksis

I det internasjonale systemet er det godt dokumentert at stemmer i FN ofte ‘byttes’ eller ‘kjøpes’:
– Kina og Russland tilbyr investeringer og bistand mot politisk støtte i FN.
– Islamske samarbeidsorganisasjoner (OIC) koordinerer stemmer mot f.eks. Israel.
– Enkelte stater selger sin stemme til høyestbydende, enten i form av penger, støtte eller politiske avtaler.

Dette betyr at stemmegivning i praksis ikke alltid handler om prinsipper – men om makt, penger og allianser.

Folkeretten mangler kontrollmekanismer

Til forskjell fra nasjonale rettssystemer, finnes det ingen antikorrupsjonsinstans som overvåker stemmegivning i internasjonale organer. Det er heller ingen plikt til å offentliggjøre begrunnelser for stemmegivning, og mye av det som skjer i FN skjer bak lukkede dører. Dette gjør det mulig å manipulere systemet – og det skjer jevnlig.

Det finnes heller ingen mekanisme som gir større vekt til stemmer fra rettsstater enn fra diktaturer. Dermed har landet med mest korrupsjon og minst rettssikkerhet samme innflytelse som de mest stabile demokratiene i verden.

Hva betyr dette for folkerettens troverdighet?

Når regler og normer vedtas av stater som selv bryter rettssikkerhet og menneskerettigheter, mister folkeretten troverdighet. Det forklarer hvorfor:
– Israel fordømmes hyppig i FN, mens grove brudd i Kina, Iran og Nord-Korea ofte ignoreres.
– FN-organer som menneskerettighetsrådet ofte fylles av land med alvorlige brudd på menneskerettigheter.
– Internasjonale avtaler ikke alltid respekteres eller håndheves – fordi mange land aldri hadde til hensikt å følge dem.

Er det mulig å gjøre noe med dette?

Flere har foreslått reformer som kan styrke folkerettens legitimitet:
– Gi større vekt til stemmer fra demokratiske rettsstater.
– Opprette en uavhengig internasjonal antikorrupsjonsmekanisme.
– Kreve åpenhet i stemmegivning og begrunnelser i FN.
– Styrke domstolenes rolle og svekke politikernes innflytelse i rettsspørsmål.

Men slike reformer møter motstand – nettopp fra de landene som tjener på dagens system.

Konklusjon

Folkeretten har mange idealer, men virkeligheten er ofte preget av maktpolitikk, korrupsjon og mangel på rettferdighet. Så lenge autoritære og korrupte regimer får like stor innflytelse som rettsstater, vil folkeretten bære preg av det. Det er derfor nødvendig med en ærlig debatt om hvem som faktisk former ‘internasjonal rett’ – og om vi kan stole på at denne retten er bygget på prinsipper eller på politiske byttehandler.

Fotnoter og kilder

  1. Transparency International: Corruption Perceptions Index (2023).
  2. UN General Assembly voting patterns, dokumentert av UN Watch og NGO Monitor.
  3. Freedom House: Freedom in the World Report (2024).
  4. Anne Bayefsky: ‘How the UN Undermines Human Rights’ (2007).
  5. Brett Schaefer (Heritage Foundation): UN Reform and Accountability (2020).

FN – idealet som sviktet

0

FN ble født ut av asken etter andre verdenskrig. Et håp. Et løfte. En ny verdensorden der rett skulle erstatte makt, og der fred skulle bygges på rettferdighet, samarbeid og respekt for folkenes rett til selvbestemmelse.

Men i dag – over 75 år senere – står vi igjen med en organisasjon som ikke forhindrer konflikter, men ofte forsterker dem. En organisasjon som ikke lenger er et nøytralt fellesskap av nasjoner, men et politisk teater styrt av majoritetsurett, blokkpolitikk og allianser med autoritære regimer.


Når rett blir flertall, og flertall blir urett

FN gir én stemme til hvert medlemsland – uavhengig av om staten er demokratisk, fri, eller undertrykkende og totalitær.

  • Saudi-Arabia har stemmerett i Menneskerettighetsrådet.
  • Iran får fordømme kvinnerettigheter i Generalforsamlingen.
  • Palestina får i FN det meste av en stats rettigheter – tale, fordømmelser, deltakelse i FN-organer og medlemskap i internasjonale domstoler – men uten å oppfylle kravene til stat og uten å bære fullt folkerettslig ansvar.
  • Israel, den eneste liberale demokratiet i Midtøsten, er det mest fordømte landet i FN-systemet – år etter år.

Er dette rett? Eller er det organisert urett under blå flagg?


Et system der makten rår og moralen viker

FN handler ikke lenger om idealer. Det handler om flertall. Om hvem som får definere virkeligheten.
Og når flertallet av verdens land ikke er frie demokratier, får vi en FN-retorikk som speiler det:
Diktaturer beskytter hverandre. Demokratier angripes. Terror forstås. Selvforsvar fordømmes.


Er FN roten til alt ondt?

Nei. Men det er ikke urimelig å si at FN har blitt et system som ikke lenger forsvarer det gode.
I mange saker er det blitt en plattform for propaganda, et skjold for overgripere, og en domstol for de som forsvarer seg.


Konklusjon:

Det største sviket i vår tid er ikke makten i seg selv, men maktens forkledning som moral. Og i så måte har FN blitt symbolet på en verden som ikke søker fred, men fordeling av skyld – og hvor den som står alene med sannheten, blir stemplet som problemet.