Mens regjeringen planlegger å rekruttere forskere fra USA for å styrke norsk akademia, overser de en langt viktigere utfordring: kvaliteten på våre egne forskere. Å importere akademikere fra et system preget av overproduksjon, ideologiske kulturkriger og fallende faglig nivå er ikke løsningen – det er en feildiagnose.
Norge står overfor en viktig beslutning: Skal vi satse på å utvikle egne forskningsmiljøer, eller skal vi hente inn akademisk arbeidskraft fra USA – verdens kanskje mest polariserte og overbelastede universitetssektor?
Forslaget om å tiltrekke seg amerikanske forskere høres i utgangspunktet fornuftig ut. USA har tross alt noen av verdens mest prestisjetunge universiteter. Men virkeligheten er mer kompleks – og mer bekymringsfull.
Et system i forfall
Den amerikanske akademiske modellen har i årevis vært preget av overproduksjon av PhD-er, særlig innen humaniora og livsvitenskap. Det utdannes langt flere doktorgradsstudenter enn det finnes faste stillinger til. Resultatet er et massivt overskudd av kandidater med varierende kvalitet og begrensede utsikter.
Mange av disse forskerne presses ut i usikre midlertidige stillinger – eller søker seg til utlandet. Ikke nødvendigvis fordi de er verdensledende, men fordi de ikke fikk fotfeste hjemme.
Fra DEI til desperasjon
Samtidig har amerikansk akademia vært preget av ideologisk styring gjennom Diversity, Equity, and Inclusion (DEI)-politikk. Mange stillinger og opptak har blitt politisert. Når disse strukturene nå svekkes – blant annet etter høyesterettsdommen som fjernet affirmative action – står mange forskere igjen i et system som igjen setter faglig kvalitet først.
Og noen av disse søker seg nå til Europa – ikke nødvendigvis fordi de er blant de beste, men fordi de ikke lenger er foretrukket hjemme.
Risiko for Norge
Dersom Norge ukritisk åpner dørene for denne bølgen av forskere, risikerer vi å hente inn akademikere med svakt faglig fundament – men med sterk mangfoldsprofil. Det hjelper lite om en forsker har doktorgrad fra USA, dersom det er fra et institutt som har senket kravene og brukt kandidaten som billig arbeidskraft.
Skal vi bygge fremragende forskningsmiljøer, må vi sette krav. Vi må vurdere forskere på mer enn bakgrunn og grad – vi må se på publisering, fagfellevurdering, forskningsbidrag og evne til å bygge kunnskap over tid.
Verdikamp forkledd som akademia
Amerikanske universiteter er i dag ikke bare utdanningsinstitusjoner – de er ideologiske kamparenaer. Den akademiske venstresiden har fått hegemoni på mange campuser. Studentene og de ansatte tar i økende grad stilling i globale og identitetspolitiske spørsmål, ofte på måter som virker fremmede – og noen ganger ekstremistiske – i en norsk kontekst.
Dette kommer til uttrykk i holdninger som:
Anti-israelske demonstrasjoner og boikotter, også rettet mot akademiske samarbeid.
En stadig sterkere kjønnsideologi og fokus på identitet fremfor kunnskap.
Politisk press for å bruke DEI-rammeverk som overstyrer faglig frihet.
Når disse strømningene følger med forskere til nye arbeidsplasser i Europa, kan det føre til verdikonflikter og tvang til tilpasning i norske universitetsmiljøer som hittil har vært mer moderate.
Hva vil vi importere – forskning eller ideologi?
Hvis norske universiteter ikke er bevisste på hva slags akademisk og ideologisk bagasje som følger med rekrutteringen, kan vi ende opp med å importere ikke bare middelmådig forskning – men også polarisering, aktivisme og en akademisk kultur som setter identitet foran innsikt.
Norsk selvransakelse
I stedet for å importere usikker kvalitet fra et kriserammet amerikansk system, burde Norge stille spørsmålet: Hvorfor utvikler vi ikke sterkere forskningsmiljøer her hjemme? Hvorfor skaper vi ikke bedre vilkår for våre egne talenter – med mer tid til forskning, bedre veiledning og høyere krav til kvalitet?
Akademisk selvtillit og ambisjon må ikke komme fra utlandet. Den må bygges her – i våre egne forskningsmiljøer.
Internasjonalisering er ikke feil i seg selv. Men uten kvalitet som førsteprioritet, risikerer vi å gjøre norsk akademia til havn for de forskerne som ikke lenger er ønsket der de kommer fra.
