Venezuela var ikke et fattig land som «mislyktes».
Det var et av verdens rikeste.
Landet var blant verdens største oljeprodusenter, hadde enorme vannkraftressurser og store forekomster av gull og diamanter. Staten var rik. Befolkningen hadde arbeid, mat, strøm og vann – og en voksende middelklasse.
Så kom sosialismen.
Da Hugo Chávez tok makten i 1999, ble sosialismen lansert som løsningen på alle problemer. Staten skulle eie mer. Markedet skulle styres. «Folkets interesser» skulle gå foran profitt. Privat eiendom ble nasjonalisert, priskontroller innført og økonomien politisert.
Dette ble feiret internasjonalt.
Også i Norge.
SV jublet og gratulerte Hugo Chávez. Han ble fremstilt som et forbilde – en modig leder som sto opp mot kapitalismen og USA. Kritiske røster ble avfeid som høyrepropaganda.
I dag er det ingen igjen som jubler.
Bare millioner som flykter.
Sosialismen i Venezuela gjorde ikke de fattige rikere.
Den gjorde alle fattige.
Middelklassen – ryggraden i ethvert fungerende samfunn – ble knust. Private bedrifter forsvant. Skattesystemet kollapset. I dag betaler nesten ingen skatt, fordi nesten ingen har formell jobb. Folk lever på rundt én dollar om dagen.
Mange mangler rent vann, stabil strøm og grunnleggende matvarer. Et helt folk gikk i gjennomsnitt omtrent 7 kilo ned i vekt som følge av sult – et fenomen kjent som «Maduro-dietten».
Når staten tok kontroll over økonomien, sluttet den samtidig å fungere.
I store deler av Caracas tør ikke militæret gå inn. Hele bydeler kontrolleres av kriminelle gjenger og paramilitære grupper. Mange venezuelanere jobber i dag direkte eller indirekte for kriminalitet – ikke fordi de vil, men fordi det er det eneste som gir inntekt.
Dette er ikke et samfunn i krise.
Det er et samfunn som er oppløst.
For 20 år siden fryktet venezuelanere at landet kunne bli «som Cuba».
I dag håper mange at de i det minste kunne få Cubas rasjoner, helsevesen og minimumsstabilitet.
Når Cuba fremstår som et håp – da har du nådd bunnen.
Likevel hører vi i Norge det samme refrenget igjen:
«Men vi skal gjøre det bedre her.»
Rødt og SV tar avstand fra Venezuela – men ikke fra ideologien som skapte katastrofen. De hevder at sosialismen feilet der, men at de kan gjøre det annerledes. Bedre. Snillere. Mer kompetent.
Akkurat det samme har blitt sagt før.
På Cuba. I Sovjetunionen. I Øst-Europa. I Venezuela.
Ingen har lyktes. Ikke én gang.
Ideologien er den samme: mer stat, mindre eiendomsrett, mindre marked og mer politisk styring. Resultatet er alltid det samme – bare tempoet varierer.
Venezuela er derfor ikke et eksotisk skrekkeksempel.
Det er en advarsel.
Når politikere lover rettferdighet gjennom maktkonsentrasjon, når de straffer verdiskaping og demoniserer privat eierskap, da leker de med de samme kreftene som har ødelagt hele nasjoner.
Når staten bryter sammen, står én institusjon igjen: kirken – særlig den katolske. For mange venezuelanere er kirken ikke først og fremst et trosfellesskap, men det siste organiserte rommet for verdighet, hjelp og håp. Gjennom menigheter og Caritas-nettverket gis mat, medisiner og et minimum av sosial orden der staten har forsvunnet.
Det sier alt om Venezuelas tilstand:
Et land med verdens største oljereserver overlever på barmhjertighet og frivillighet.
Og så melder de ubehagelige spørsmålene seg.
- Hvor er de norske sosialistene nå?
- Hvor er Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, med sine moralske taler og markeringer?
- Hvor er demonstrasjonene, kampanjene og solidariteten?
Og helt konkret:
Hvor er Redd Barna – med milliarder på konto – når Venezuelas barn vokser opp i sult, kriminalitet og totalt statssammenbrudd?
Tausheten er ikke tilfeldig.
Venezuela ødelegger fortellingen.
Venezuela viser hva sosialisme faktisk gjør når den gjennomføres.
Dette er ikke et uhell.
Det er et regnskap.
FAKTABOKS – VENEZUELA
Olje:
• Verdens største påviste oljereserver
• Tidligere blant verdens største oljeprodusenter
Flukt:
• 7–8 millioner venezuelanere har forlatt landet
• Den største flyktningkrisen i Latin-Amerikas moderne historie
Inflasjon:
• Hyperinflasjon på millioner av prosent i toppårene
• Valuta i praksis verdiløs
Vektfall:
• Gjennomsnittlig vektnedgang: ca. 7 kg per person
• Kjent som «Maduro-dietten»
Venezuela viser hva sosialisme er når den ikke lenger er en teori, men en virkelighet – og derfor er det nettopp dette landet norske sosialister helst vil tie i hjel.
