NRK avslører nå hvordan Telenor kan ha bidratt til at demokratiforkjempere i Myanmar ble overvåket, arrestert og i noen tilfeller torturert og drept. Det er bra at dette omsider løftes frem. Men den mest ubehagelige delen av historien er fortsatt nesten usynlig:
Arbeiderpartiets politiske kameraderi, og hvordan AP-styrte regjeringer ikke bare åpnet dørene for Telenor – men også betalte inngangsbilletten, fjernet sanksjoner, slettet gjeld og sendte norske tilsyn ned for å hjelpe militærstaten å lage en telelovgivning uten reelt personvern.
Jeg skrev om dette lenge før NRK. Jeg advarte da – ikke bare mot Telenor – men mot hele den politiske kulturen rundt prosjektet. Nå later man som om alt gikk galt først i 2021.
Det gjorde det ikke. Det gikk galt allerede da Norge bestemte seg for at Myanmar skulle bli neste «eventyrland».
Et selskap med staten som eier – og Arbeiderpartiet som husvert
Telenor er ikke et hvilket som helst privat selskap. Den norske staten er største eier. Det betyr at selskapet i praksis er vevd inn i norsk politikk – og i den perioden Myanmar-eventyret ble til, var det Arbeiderpartiet som satt tungt på både regjeringskontorene og eierskapet.
Når staten eier over halvparten, og Arbeiderpartiet har dominert staten i flere tiår, får du en blanding av:
- partipolitiske nettverk
- styreutnevnelser med AP-/AUF-bakgrunn
- toppledere rekruttert fra det samme miljøet
Det er denne blandingen – dette kameraderiet – som gjorde Myanmar-satsingen mulig.
Sigve Brekke – AUF’er, AP-statssekretær og del av Stoltenberg-generasjonen
Da Telenor gikk tungt inn i Myanmar, var det under ledelse av Sigve Brekke. Hans politiske bakgrunn er ikke en fotnote – den er en del av forklaringen:
- Aktiv i AUF, blant annet i sentralstyret
- Statssekretær for Arbeiderpartiet på 1990-tallet
- Del av samme politiske generasjon og miljø som Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Trond Giske
Med andre ord: Et statlig dominert konsern ble ledet av en mann som kom rett ut av Arbeiderpartiets indre krets – samtidig som AP-regjeringen jobbet systematisk for å gjøre Myanmar til en norsk «suksesshistorie».
Det betyr ikke at Brekke gjorde noe ulovlig. Men det betyr at Telenor ikke var et nøytralt, «privat» foretak som tilfeldigvis valgte Myanmar. Det var en del av et større politisk prosjekt.
Vi betalte inngangsbilletten: gjeldsslette, sanksjonslettelser og norsk faglig glans
Før Telenor fikk lisens, gjorde Norge noe helt ekstraordinært:
- I 2013 besluttet Norge å slette hele Myanmars gjeld til Norge – rundt 3,2 milliarder kroner. Norske myndigheter omtalte det som «historisk» og som et signal om at Myanmar nå var på «vei mot demokrati».
- Samme periode var Norge pådriver for politisk normalisering og tettere samarbeid. Myanmar fikk på kort tid en bølge av gjeldsslette fra flere land – og vestlig bistand og investeringer begynte å flyte inn.
- I april 2013 valgte EU å oppheve alle økonomiske sanksjoner mot Myanmar, bortsett fra våpenembargo, «for å oppmuntre til demokratiske reformer».
På samme tid skjedde noe annet, som nesten ingen i norsk offentlighet har lyst til å snakke om:
Den norske Post- og teletilsynet (nå Nkom) reiste to ganger til Myanmar for å hjelpe myndighetene med å utvikle telekomsektoren og regelverk. Dette ble omtalt som «bistand» og «kompetanseoverføring».
Kort etter vedtok Myanmar en ny telekommunikasjonslov (2013) som skulle legge til rette for liberalisering og utenlandske operatører – som Telenor. Men internasjonale observatører påpekte tidlig at loven og utkastene rundt den manglet reelle garantier for ytringsfrihet og personvern, og beholdt repressive virkemidler for staten.
Med andre ord:
- Norge slettet milliarder i gjeld.
- EU og Vesten fjernet sanksjoner.
- Norske tilsyn hjalp til med å bygge et tele-regime som primært sikret staten kontroll, ikke borgerne personvern.
- Og inn i dette systemet gikk Telenor – med norske politikeres velsignelse og jubel.
Dette var ikke «nøytral bistand». Det var politisk og økonomisk tilrettelegging for at norske selskaper – særlig Telenor – skulle få innpass i et marked styrt av generaler.
AP-delegasjoner på luksushotell mens militæret beholdt makten
Samtidig så vi bildet vi etter hvert har blitt vant til:
- Jens Stoltenberg på høflighetsbesøk, med smil og varme ord.
- Utenriksminister Espen Barth Eide og andre AP-topper som reiste til landet, talte om demokrati – og åpnet dørene for norsk næringsliv.
- Delegasjoner som bodde på de beste hotellene, deltok på mottakelser og brukte språk som «demokratisering» og «reformer», mens det fortsatt var de samme militære strukturene som i praksis kontrollerte staten.
Og i kulissene stod Telenor, Statoil og en rekke norske selskaper klare til å profitere på at Norge og EU fjernet sanksjoner og slettet gjeld.
Når skandalen kommer, er AP-nettverket plutselig borte fra historien
Når vi nå hører om:
- Telenors deling av kunde- og trafikkdata med militærjuntaen
- Søksmål fra burmesiske aktivister som hevder at dataene ble brukt til å finne, arrestere og i noen tilfeller henrette regimekritikere
- …så presenteres dette som et snvert «Telenor-problem».
Men Telenor sto ikke alene. Selskapet stod på toppen av en politisk bygget plattform der:
- Arbeiderparti-regjeringer slettet milliardgjeld
- Norge applauderte når EU fjernet sanksjoner
- norske tilsyn hjalp myndighetene med å bygge et tele-regime uten ordentlige personvernregler
- AP-nettverk satt tungt i styrer og ledelse
Når det går bra, er alle på bilde.
Når det går galt, heter det plutselig «forretningsmessige vurderinger» og «Telenors ansvar».
Dette er kjernen: Kameraderi gjorde kritikk og motstand umulig
Myanmar-skandalen handler ikke bare om Telenor. Den handler om:
- en politisk kultur der Arbeiderpartiet i praksis har behandlet statlige selskaper som forlengelser av egen utenrikspolitikk
- et nettverk av AUF-ere, tidligere statsråder og statssekretærer som befant seg i og rundt Telenor
- en kombinasjon av bistand, gjeldsslette og sanksjonslettelser som la et «moralsk» ferniss over noe som i realiteten var et kommersielt fremstøt i et militærdiktatur
I et slikt system blir det nesten umulig for kritikere å nå frem. Skulle du stille spørsmål, kritisere, advare – da sto du ikke bare opp mot et selskap, men mot et helt partipolitisk-næringslivskompleks.
Jeg forsøkte. Jeg skrev om dette lenge før NRK. Men Arbeiderpartiets kameraderi var sterkere enn varsellampene.
Skal vi lære noe, må vi våge å si dette høyt
Hvis Norge virkelig vil lære av Myanmar, holder det ikke å skylde på «Telenor» og gå videre. Vi må:
- Granske hele prosessen, fra gjeldsslette og sanksjonslettelser til lisens, drift og salg.
- Kartlegge Arbeiderpartiets rolle, nettverk og påvirkning – fra AUF til regjeringskontor til styrerom.
- Erkjenne at norsk bistand, gjeldsslette og tilsynsbistand bidro til å bygge opp et tele-regime uten reelle personvernrettigheter.
- Endre måten vi styrer statlig eierskap på, slik at partipolitiske kameratnettverk ikke lenger kan presse fram «eventyr» i autoritære stater uten å bli stoppet.
Jeg skrev om dette lenge før skandalen eksploderte. Nå er det på tide at Norge forteller hele historien – ikke bare sluttkapittelet som passer i Dagsrevyen.