Statsminister Jonas Gahr Støre har den siste tiden vært opptatt av å forklare hvorfor Norge ikke har noe ansvar for Nobels fredspris – og hvorfor uttalelser fra Donald Trump bør avfeies som støy. Det kan virke betryggende. Det er det ikke.
Formelt er Nobelkomiteen uavhengig av regjeringen. Politisk er det en halvsannhet. Komiteen oppnevnes av Stortinget og domineres av tidligere toppolitikere. Internasjonalt oppfattes Nobelprisen – med rette eller ei – som en del av Norges politiske signalbruk. Å late som noe annet er enten naivt eller bevisst villedende.
Problemet er ikke Trump. Problemet er Støres manglende realpolitiske dømmekraft.
Mens Finland og Storbritannia har brukt den nye geopolitiske situasjonen til å forhandle frem bedre handels- og tollvilkår med USA, har Norge valgt moralsk distanse fremfor strategisk dialog. Resultatet er at norske eksportinteresser taper – helt unødvendig.
Samtidig har Støre-regjeringen markert seg med standpunkter som samlet sett irriterer Washington: ensidig Midtøsten-retorikk, uklare signaler i Afghanistan-spørsmålet og politisk støtte til Danmarks kontroll over Grønland – til tross for Norges egen historie under dansk overhøyhet. Dette er ikke tilfeldigheter. Det er valg.
For et lite land med åpen økonomi er dette en farlig linje. Utenrikspolitikk kan ikke baseres på moralsk selvhevdelse alene. Den må bygge på interesser, allianseforståelse og timing.
Spørsmålet er derfor ikke om Trump fortjener en pris.
Spørsmålet er hvorfor Støre lot en sjelden mulighet til å styrke Norges forhold til vår viktigste allierte gå fra oss.
Det svaret skylder han norske velgere.
