Av ZC-redaksjonen
En regjering i to deler – med Norge i midten
Norsk politikk står foran en uvanlig og utfordrende periode.
Selv om Jonas Gahr Støre formelt er statsminister, blir det stadig tydeligere at dette er mer enn en vanlig Ap-regjering. Flere politiske kommentatorer omtaler den som Stoltenberg III, et maktprosjekt der Jens Stoltenberg trekker i trådene i kulissene.
Regjeringen er i praksis todelt:
Jonas bygger flertall til venstre for miljø- og fordelingspolitikk sammen med MDG.
Jens forhandler mot høyre for økonomiske og sikkerhetspolitiske avtaler med Høyre.
På papiret kan dette virke som en genial balansekunst.
Men under overflaten ligger en fare: Norge kan ende opp med å betale en svært høy pris for denne modellen – bokstavelig talt.
Jonas’ strategi: Røde saker med MDG
Jonas Gahr Støre har valgt MDG som sin nøkkelpartner på venstresiden.
Dette gir ham det flertallet han trenger for å presse gjennom grønne reformer og en mer radikal miljøpolitikk.
- MDG får makt over nøkkelsaker
- Strengere tiltak mot oljeleting og fossil energi.
- Storsatsing på kollektivtransport, sykkelveier og bilrestriksjoner i byene.
- Utvidelse av nasjonalparker og naturvernområder.
Jonas må imøtekomme MDGs krav for å sikre deres støtte.
Det kan bety økte offentlige utgifter og sterkere reguleringer, noe som igjen kan påvirke arbeidsplasser i olje, industri og transport.
– Skal vi lykkes med grønn omstilling, må vi våge å tenke stort og langsiktig, selv om det koster på kort sikt, sier Jonas.
Jens’ strategi: Økonomisk trygghet med Høyre
Mens Jonas jobber med venstresiden, forhandler Jens Stoltenberg med Høyre.
Han vil sikre økonomisk stabilitet og et bredt kompromiss som kan stå seg gjennom kriser.
Hva Jens ønsker å oppnå
- En reform av skattesystemet som gir staten forutsigbare inntekter og samtidig stimulerer næringslivet.
- Et budsjettforlik som isolerer ytterfløyene og gir bred enighet i Stortinget.
- Tettere samarbeid om nasjonal sikkerhet og beredskap.
Høyres deltakelse gjør det lettere for Jens å navigere i en urolig økonomisk tid.
Men det betyr også at regjeringen må gjøre politiske innrømmelser som kan provosere MDG og Senterpartiet.
– For Jens handler dette om mer enn politikk. Det handler om å sikre at Norge ikke mister fotfestet i en verden preget av kriser, sier en tidligere NATO-kollega.
En dyr politisk modell
Denne todelingen av norsk politikk kan ha store økonomiske konsekvenser.
Norge er i en unik situasjon der 70 % av befolkningen enten mottar lønn fra staten, er ansatt i statsstyrte selskaper, eller lever på trygde- og velferdsordninger.
Når så stor del av økonomien er statlig drevet, betyr økte offentlige utgifter at regningen raskt sendes tilbake til skattebetalerne.
- Økende risiko hvis oljeprisen faller
- Olje- og gassinntektene har vært Norges økonomiske sikkerhetsnett i flere tiår.
- Hvis oljeprisen faller, reduseres statens inntekter dramatisk.
- For å finansiere MDGs grønne satsinger og Jonas’ velferdspolitikk må staten enten:
- Øke skattene, eller
- Ta opp mer gjeld, eller
- Kuttes i andre tjenester, noe som ofte rammer vanlige folk.
Det er nettopp her Jens’ avtale med Høyre blir kritisk.
Han ønsker et bredt økonomisk kompromiss for å unngå at Norge havner i samme felle som flere europeiske land, hvor underskudd og gjeld har skapt kriser.
Et uvanlig maktskifte: Stoltenberg III
Mange ser nå på regjeringen ikke som Jonas’ prosjekt, men som Stoltenberg III:
- Jonas står i front og håndterer venstresiden og de grønne reformene.
- Jens trekker opp de lange linjene i økonomien og utenrikspolitikken.
– Dette er et politisk eksperiment. Jonas får æren – og skylden – for daglig politikk.
Jens sørger for at Norge ikke går på grunn, sier en politisk analytiker.
Når Jens har fått på plass en varig avtale med Høyre om skattesystemet og økonomiske rammer, er det ventet at han trekker seg tilbake.
Han kan da bosette seg på hytta på Svarskog med sin kone Ingrid og ta spesialoppdrag for NATO, FN eller EU.
Hvem betaler regningen?
Det store spørsmålet er hvem som til slutt må betale for denne modellen.
Når både Jonas og Jens lover stabilitet – men med ulike virkemidler – kan det ende med to parallelle prosjekter som begge koster dyrt:
Grønne reformer finansiert av offentlige midler.
Skattekutt og kompensasjoner for å holde næringslivet fornøyd.
Dette er en politisk kabal som bare går opp så lenge oljeinntektene er høye.
Skulle oljeprisen falle, kan konsekvensene bli dramatiske:
- Skatteøkninger som rammer vanlige arbeidstakere.
- Kutt i velferd og tjenester som mange er avhengige av.
- Svekket tillit til politikerne når løftene ikke kan innfris.
Konklusjon: En skjør balanse med høy risiko
Stoltenberg III-regjeringen er et politisk eksperiment med to maktsentre:
- Jonas styrer venstresiden og de grønne sakene.
- Jens styrer høyresiden og økonomien.
På kort sikt kan dette gi stabilitet.
På lang sikt kan det bli en svært kostbar modell for det norske folk, spesielt hvis oljeprisen faller og statens inntekter svikter.
For når 70 % av befolkningen har inntekt som direkte eller indirekte er avhengig av staten, er dette ikke bare politikk – det er hverdagsliv og fremtidig trygghet.