Norge er i endring. Det merkes ikke bare i demografien, men i symbolene, i høytidene – og i hvem vi som samfunn velger å feire. I år, som i fjor, har norske storbyer – med Oslo i spissen – valgt å markere ramadan offentlig: Rådhuset er lyst opp i lilla og gull. Det avholdes felles iftar-måltider der politiske ledere holder taler. På sosiale medier ønsker statsråder og ordførere “god ramadan”.
Påsken? Den går stort sett i stillhet. Ingen lys, ingen taler, ingen fellesfeiring i regi av det offentlige. Det er som om vi skammer oss over vår egen arv – mens vi med entusiasme feirer en religion som representerer helt andre verdier enn dem vårt samfunn er bygget på.
Kristendommen bygde Norge – og Vesten
Kristendommen er ikke bare en trosretning. Den er grunnfjellet i vår kultur. Respekt for individet, samvittighetsfrihet, rettsstat og ytringsfrihet – dette er verdier som vokste fram i kristent jordmonn. Det var ikke en selvfølge. De ble kjempet fram – og de er fortsatt under press.
Tenk bare på de ti bud. “Du skal ikke drepe.” “Du skal ikke stjele.” “Du skal ikke lyve.” Disse budene har vært med på å forme både vår moral og våre lover. De er kanskje selvfølgelige i Norge, men det betyr ikke at de er universelle. Vi må slutte å tro det.
Et annet verdisystem – med døden som svar på avvik
I flere muslimske land er det dødsstraff for frafall fra islam. I Saudi-Arabia, Iran, Pakistan og Afghanistan er det ikke bare akseptert – det er lovfestet. Du kan bli drept for å skifte tro. Og dette er ikke ekstreme avvik – det er konsekvent med sharia-lovgivning. Det finnes flere titalls land der dette er en del av det rettslige systemet.
Dette er ikke små forskjeller. Dette er grunnleggende motsetninger i synet på mennesket, samfunnet og frihet.
Når Oslo lyser for ramadan, men ikke for påsken
I Oslo ble Rådhuset lysfarget for å markere starten på ramadan. Det ble holdt offisielle taler og arrangert offentlig iftar i Spikersuppa. Ordføreren ønsket en velsignet ramadan på sosiale medier.
Men påsken – Norges eldste høytid, og fortsatt en av de viktigste for folk flest – ble forbigått i stillhet. Ikke et lys. Ikke et ord. Hva slags signal sender det til kommende generasjoner? At kristendommen er noe som skal viskes bort, mens andre religioner skal feires?
Dette skjer også i Trondheim og Bergen. Ramadankalendere deles ut i skolene, mens påskebudskapet reduseres til “fridager”. Man er så redd for å støte noen, at man støter bort sin egen kultur i stedet.
Et folk uten røtter faller
Det finnes ingen verdinøytrale samfunn. Norge ble bygget på kristne verdier. Nå er vi i ferd med å rive ned de verdiene – og kaller det inkludering. Men hva inkluderer vi egentlig, og hva ekskluderer vi samtidig?
Hvis vi ikke lenger tør å stå for den kulturen som har gitt oss frihet, likestilling og rettsstat – hvordan skal vi da beskytte den?
Når prinsipper viker for politisk taktikk
Det er fristende å tro at våre folkevalgte feirer ramadan i toleransens navn. Men la oss være ærlige: dette handler i økende grad om politikk. I flere av Norges største byer er muslimske velgere i ferd med å bli en viktig maktfaktor. De utgjør nå store og voksende velgergrupper – særlig i bydeler i Oslo, Drammen, Lørenskog og andre flerkulturelle kommuner.
Politikere ser dette. De skjønner at ramadan er en anledning til å signalisere støtte – ikke til religionen nødvendigvis, men til velgerne som identifiserer seg med den. Det handler ikke om tro. Det handler om stemmer. Det handler om makt.
Og i jakten på gjenvalg er de villige til å ofre mer enn symbolske lys på rådhusveggen. De ofrer prinsipper, balanse og historisk bevissthet. Påsken feires ikke, ikke fordi den ikke er viktig – men fordi den ikke gir samme politiske avkastning.
Reis ryggen, Norge
Vi må våkne. Vi må tørre å snakke sant – også om religion, makt og politisk opportunisme. Kristendommen har formet det samfunnet vi fortsatt nyter godt av, og det er ikke intolerant å forsvare det. Det er ansvarlig.
Når du kan bli drept for å falle fra én tro – og tilgitt for å falle i en annen – da vet du hvilken tro som bygger, og hvilken som bryter ned.
Norge må reise ryggen før vi har knekt vår egen kulturelle ryggrad i jakten på stemmer.
