I mars 2011 kastet Norge seg inn i en krig mot Libya. Ikke etter langvarig debatt. Ikke etter grundige konsekvensanalyser. Men med en forbløffende letthet, Soltenberg og Gahr Støre styrte det hele, ble norske kampfly sendt for å bombe et land som aldri hadde truet Norge. Offisielt var målet å beskytte sivile. I virkeligheten var det starten på et regimeskifte, orkestrert av vestlige makter med Norge som villig medspiller.
En krig uten demokratisk forankring
Stortinget ble i praksis satt på sidelinjen. Beslutningen om å bidra til operasjonen ble fattet i løpet av få dager, med marginal offentlig debatt. Uten en bred folkelig forankring gikk Norge til sin mest aggressive militære operasjon siden andre verdenskrig. Norske F-16-fly fløy over 600 tokt og slapp mer enn 500 bomber over Libya.
Ødeleggelse, kaos og statskollaps
Ifølge ulike estimater døde mellom 10 000 og 30 000 mennesker under krigen i Libya i 2011. Et stort antall av disse var sivile, og mange av dem ble drept som følge av NATO-bombing, hvor Norge spilte en sentral rolle. FN har aldri fastslått det nøyaktige antallet sivile ofre, men menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert flere tilfeller der luftangrep rammet boligområder, skoler og helseklinikker.
Norske F-16-piloter har i ettertid stått frem i intervjuer og uttrykt tvil og ubehag over oppdragene de utførte. Flere har innrømmet at de ikke visste nøyaktig hva de bombet, og har i ettertid uttrykt uro over det moralske ansvaret. En av pilotene sa i et intervju med NRK: «Det var et ekstremt krevende oppdrag. Jeg vet fortsatt ikke hvor mange som døde som følge av bombene jeg slapp. Det plager meg.» (NRK, 2017)
En annen uttalte: «Vi ble sendt ut for å bombe mål vi knapt hadde informasjon om. Det føltes som en politisk demonstrasjon mer enn et forsvar av sivile.» (Aftenposten, 2018) og noen har senere ytret et sterkt behov for en offentlig gjennomgang av Norges rolle i krigen. Det psykologiske presset, i kombinasjon med manglende innsikt i konsekvensene, har etterlatt et etisk etterspill som fortsatt ikke er fullverdig behandlet politisk.
Resultatet er kjent: Libya ble kastet ut i kaos. Et velfungerende statssystem, som riktignok var autoritært under Gaddafi, ble fullstendig pulverisert.
Landet gikk fra å ha Afrikas høyeste levestandard til å bli et lovløst territorium preget av borgerkrig, slavehandel og tilstedeværelse av ekstremistiske grupper som IS. At dette skulle bli resultatet, var ikke bare mulig å forutsi – det ble forutsett. Flere eksperter og diplomater advarte mot å gjennomføre en militær intervensjon uten en klar plan for ettertiden.
Hvem bestemte egentlig?
Operasjonen i Libya ble frontet av NATO, med USA, Storbritannia og Frankrike i spissen. Men Norge var ikke nølende. Tvert imot, Stoltenberg og Gahr Støre representerte et av de mest aktive medlemslandene. Hvorfor? Svaret synes å være en kombinasjon av personlig karrière, politisk opportunisme og en ukritisk tiltro til alliansesolidaritet. Norske myndigheter synes å ha vært mer opptatt av å vise seg som en god NATO-alliert enn av å beskytte menneskeliv.
Et moralsk og politisk ansvar
I ettertid har ingen norske politikere blitt holdt til ansvar. Ingen offentlig granskning har ført til reell selvransakelse. Norges Libya-engasjement omtales fortsatt i media som et «bidrag», nærmest som en fredsbevarende innsats. Realiteten er at Norge bidro aktivt til å bryte ned en suveren stat, og resultatet er fortsatt en humanitær katastrofe.
Konklusjon
Norges rolle i Libya-krigen bør bli et veiskille i norsk utenrikspolitikk. Det må stilles krav til demokratisk kontroll, åpenhet og moralsk ansvar før landet bidrar militært i fremtiden. For i 2011 sviktet Norge sine egne verdier. Vi lot oss bruke. Og vi brukte bomber for å fremme et mål som aldri ble forklart skikkelig. Det er på høy tid at vi tar ansvar for det som skjedde.
