Et globalt maktskifte er i gang. Ikke fordi én leder vil det, men fordi verden endrer seg raskere enn de politiske systemene som skal styre den.
I møte med denne virkeligheten har Norge valgt en oppsiktsvekkende passiv rolle: Vi binder oss tettere til et stadig mer fragmentert Europa, distanserer oss retorisk fra USA – vår viktigste sikkerhetsgarantist – og kaller det hele ansvarlig politikk.
Det er det ikke. Det er risikabelt.
EU er ikke en samlet aktør – men Norge later som
I norsk offentlighet snakkes det ofte om “Europa” som om det var én politisk vilje, én strategi, én ledelse. I virkeligheten er EU dypt splittet:
– mellom nord og sør
– mellom øst og vest
– mellom industri og klima
– mellom nasjonalstat og overnasjonal styring
Tyskland sliter med energimangel og industrifall. Frankrike kjemper for strategisk autonomi, men mangler økonomisk kraft. Øst-Europa prioriterer sikkerhet og nasjonal kontroll. Sør-Europa strever med gjeld og stagnasjon. Likevel har norske politikere bestemt seg for at “mer EU-tilpasning” er svaret på alt – uten at Norge har stemmerett, vetorett eller reell innflytelse.
Dette er ikke partnerskap. Det er underordning.
Det grønne skiftet – som eksport av norsk selvskading
Ingen steder er dette tydeligere enn i det såkalte grønne skiftet. I teorien handler det om bærekraft. I praksis har det i Norge blitt en politikk som:
- presser opp strømprisene for husholdninger og industri
- svekker konkurransekraften til kraftkrevende næringer
- binder norsk energipolitikk til kontinentale kriser vi ikke rår over
Norge sitter på stabil, regulerbar energi. Europa mangler det. Resultatet burde vært å bruke dette strategisk til å bygge norsk industri, foredling og arbeidsplasser. I stedet har vi gjort oss til Europas energibuffer, der norsk vannkraft brukes til å dekke konsekvensene av et kontinentalt energieksperiment – mens norske velgere får regningen.
Dette er ikke grønn politikk. Det er politisk ansvarsfraskrivelse forkledd som moral.
Distansering fra USA – uten plan B
Samtidig ser vi en tydelig tendens i norsk utenrikspolitikk: Man snakker stadig varmere om “europeisk samarbeid” og stadig kjøligere om USA. Amerikansk politikk omtales som uforutsigbar, mens europeiske ledere fremstilles som stabile og verdibaserte.
Virkeligheten er motsatt.
USA – uansett president – er fortsatt den eneste reelle sikkerhetsgarantisten for Europa. NATO uten USA er en papirtiger. Likevel velger norske politikere å signalisere avstand til Washington, som om USA var et problem man må håndtere, ikke en alliert man må forholde seg realistisk til.
Det mest bemerkelsesverdige er at dette skjer uten at Europa selv er enig om veien videre. Norske politikere søker vennskap med “Europas ledere”, men hvilke ledere? De som er uenige om energi, migrasjon, forsvar, Russland og økonomi – og som i praksis trekker i hver sin retning?
Å distansere seg fra USA for å knytte seg tettere til et splittet Europa, er ikke strategisk klokskap. Det er geopolitisk ønsketenkning.
Maktskiftet belønner realisme – ikke moralsk selvforståelse
Historiske maktskifter belønner ikke de mest velmenende, men de mest realistiske. De statene som overlever og styrker sin posisjon, er de som:
- sikrer egen energi
- beskytter egen industri
- opprettholder militær troverdighet
- forstår hvem som faktisk kan levere sikkerhet
Norge gjør i dag det motsatte. Vi binder vår energi, vår økonomi og vår reguleringsmakt til et EU i omstilling og krise – samtidig som vi svekker båndene til den eneste makten som faktisk har evne og vilje til å forsvare den vestlige verden.
Et nødvendig veivalg
Dette handler ikke om å “forlate Europa”. Det handler om å slutte å late som om Europa er et stabilt alternativ til amerikansk sikkerhet og global realpolitikk. Norge må føre en politikk basert på egeninteresse, ikke på symbolsk dyd.
Det betyr:
- å ta tilbake politisk kontroll over energien
- å stoppe ukritisk regelimport
- å bygge industri i Norge, ikke bare eksportere kraft
- å føre en edruelig, respektfull og strategisk relasjon til USA
Maktskiftet som nå pågår vil ikke vente på norske konsensusutredninger. Spørsmålet er om Norge vil møte det som en selvstendig aktør – eller som Europas lydige energileverandør uten stemme, uten strategi og uten sikkerhetsgaranti.
Historien er nådeløs mot de som velger komfort fremfor klarhet.
