Norge har et statsbudsjett på svimlende 2000 milliarder kroner i 2025. Hver innbygger “får” over 360 000 kroner i offentlige utgifter per år. I Finland er tallet halvparten, 180 000 kroner per innbygger. Likevel synker vår lykkeindeks, mens finnene blir stadig mer tilfredse. Stressnivået i Norge øker, mens Finland topper verdens rangeringer på trivsel, tillit og livskvalitet. De finske skolene regnes blant verdens beste – selv om vi bruker mer penger per elev enn nesten alle andre land. Folk føler seg mer frustrerte. Hvordan kan dette henge sammen?
Svaret er enkelt: pengene brukes på alt annet enn det som faktisk gavner det norske folk.
Byråkratiets glansdager: Statlige organer sprer pengene rundt i prosjekter med fancy navn og lange rapporter. Konsulenter, papirarbeid og møtereferater koster milliarder – men skaper lite reell nytte for vanlige mennesker.
Store prosjekter med tvilsom effekt: Fra digitaliseringsprosjekter som aldri fungerer, til “innovasjonsprosjekter” som eksisterer mest på PowerPoint. Milliarder renner bort mens hverdagen til folk flest blir uendret.
Overdimensjonerte administrative apparater: Flere ansatte i statlig administrasjon enn det noen gang har vært behov for, med komplekse hierarkier som gjør at beslutninger tar evigheter og byråkrater merker effekten først når pengene allerede er brukt.
Samtidig, på andre siden av Bottenvika: Finland. Halvparten av Norges pengebruk. Men en befolkning som scorer høyere på lykke, sosial tillit og livstilfredshet. Ingen unødvendige konsulentrapporter. Mindre papirkrig. Mer tillit og mer effektivitet.
Poenget er krystallklart: Mer penger alene gir ikke mer lykke. Norge bruker milliarder, men ineffektivitet, overadministrasjon og byråkratiske blindspor suger ut verdien. Finland viser at det går an å bruke mindre og likevel leve bedre.
Så til norske politikere og byråkrater: kanskje dere burde stille spørsmålet som finnene allerede har svart på – hvordan bruker vi pengene slik at folk faktisk blir lykkeligere, i stedet for bare mer byråkratisk opptatt?