NATO fremstår i dag som en papirtiger – full av store ord, men uten kraften til å vinne den krigen de selv har blåst liv i.
Da Jens Stoltenberg sa at «vi kan ikke la Russland vinne denne krigen», forpliktet han NATO til et mål som er militært uoppnåelig og politisk farlig. For hvis det virkelig er sant, må NATO sette inn bakkestyrker. Men hvor er de? Alliansen har knapt soldater igjen, våpenlagrene er tomme og industrien går for halv maskin.
Russland, derimot, har gjort det motsatte: økt produksjonen, tilpasset seg sanksjonene og fått støtte fra sine asiatiske venner. Europa har brukt hundrevis av milliarder euro på en krig som ikke kan vinnes – mens økonomien svekkes, inflasjonen stiger og velstanden forvitrer.
Over en million ukrainske menn – fedre, ektemenn og arbeidere – er drept i en krig som NATO i praksis har drevet frem. Det moralske ansvaret for dette kan ikke lenger skyves over på Russland alene. Europa har valgt en strategi uten realisme, og uten ærlighet.
Viktor Orbán har rett: Europa styrer rett inn i en økonomisk og moralsk katastrofe. Og verre – vi har rotet bort vårt nære forhold til USA, vår viktigste allierte. Mens amerikanerne nå vender seg mot Asia og sin egen sikkerhet, har Europa forvandlet seg til en svak og uenig union som ikke vet hva den kjemper for.
Når Nato’s generalsekretær sa at «Ukraina er vår første forsvarslinje», innrømte han i praksis at vi allerede er i krig. Spørsmålet er da ikke om Russland taper – men om Europa overlever sin egen dårskap.