Tyskland vakler. Landet som skulle trekke hele Europa fremover, er blitt en økonomisk byrde. Industrien mister konkurransekraft, energiprisene er skyhøye, og politikerne har låst seg til en grønn omstilling de ikke lenger har råd til.
Dette er ikke bare et tysk problem – det er et europeisk problem. Og for Norge er det enda verre: Vi har bundet vår økonomi og utenrikspolitikk så tett til Tyskland og EU at vi nå risikerer å følge dem ned i grøfta.
Den grønne illusjonen
Tyskland har presset EU inn i et grønt skifte uten sidestykke. Atomkraft ble lagt ned, kull skulle fases ut, og vindmøller og solceller skulle redde dagen. Resultatet? Skyhøye strømpriser, svekket industri og massiv avhengighet av norsk gass.
I stedet for å stå stødig og forsvare egne interesser, har Norge ukritisk latt seg trekke inn i samme politikk. Vi selger gass på kortsiktige betingelser, vi binder oss til EUs grønne kurs, og vi lar vår egen industri betale prisen for å følge Berlin. Når Tyskland nå bremses, bremser vi også – selv om vi egentlig kunne stått sterkere alene. Dette skjer fordi for mange norske politikere ser for seg en videre karriære i EU, Nato eller FN.
Europas svakhet – Norges sårbarhet
Når Tyskland snubler, snubler EU. Og hva gjør Norge? Vi legger all vår utenrikspolitiske tyngde i å tekkes nettopp EU og Tyskland.
Forsvaret? Vi roper på EU-samarbeid, mens sannheten er at bare USA kan garantere vår sikkerhet.
Handelen? Vi låser oss til et EU-marked som stagnerer, i stedet for å bygge kraftigere bånd til USA og Asia.
Klimapolitikken? Vi overbyr EU i symbolpolitikk, selv om vi har langt bedre forutsetninger for å gå vår egen vei.
Kort sagt: Når Europa svekkes, burde Norge sikre seg. I stedet kaster vi oss enda tettere inn i fellesskapet som trekker oss ned.
Utenrikspolitikk som forsterker krisen
Norsk utenrikspolitikk har i dag ett overordnet mål: å være «den flinkeste i EU-klassen». Vi stiller lojalt opp, vi betaler vår del – og vel så det – men vi forsvarer ikke egne interesser. Resultatet er at vi blir mer sårbare, ikke mindre.
- Vi undergraver vår rolle som stabil energileverandør ved å la EU bruke oss som buffer.
- Vi svekker vår handelspolitikk ved å gjøre oss altfor avhengige av et sviktende marked.
- Vi binder opp vår klimapolitikk i en modell som allerede er i ferd med å kollapse i Tyskland.
Når EU snubler, snubler Norge – men hardere. For vi har valgt å lene oss blindt på en modell som ikke holder.
Hva må gjøres?
Norge trenger en kursendring – ikke mer tilpasning, men mer selvstendighet:
- Slutt å kopiere Tyskland. Vi må føre en energipolitikk og klimapolitikk som passer norske forhold, ikke Berlins.
- Diversifiser markedene. Bygg handel med USA, Storbritannia og Asia – ikke legg alle eggene i EU-kurven.
- Sett sikkerheten først. USA må være hovedgarantisten, ikke EUs vaklende forsvarsplaner.
- Bygg vår egen konkurransekraft. Vi har ressursene, teknologien og kapitalen. Men vi må tørre å bruke dem selv – ikke bare som underleverandør til EU.
Konklusjon
Når Tyskland snubler, faller Europa. Og med dagens utenrikspolitikk sørger Norge for å falle enda hardere. Vi har bundet oss til en kurs som svekker vår økonomi, vår industri og vår selvstendighet – i stedet for å bygge sikkerhet og styrke.
Dette handler ikke bare om Tyskland. Det handler om at Norge må våge å føre en politikk som setter norske interesser først. Hvis ikke, vil vi fortsette å betale prisen for andres feilgrep.
