La oss begynne med det mest provoserende – ikke tolkninger, men anbefalinger fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir):
- Offentlig ansatte bør unngå å bruke ordene «gutt» og «jente», og heller bruke kjønnsnøytrale betegnelser.
- Man bør unngå begrepene «mannlig» og «kvinnelig» kjønnsorgan, og i stedet bruke anatomiske ord uten kjønnsforankring «vulva», «vagina» og «penis».
- Man skal ikke anta at det bare finnes to kjønn i et rom, selv når det gjelder små barn.
- Det anbefales å unngå kjønnsdeling, og å bruke synlig inkluderende symbolikk, som for eksempel Pride-flagg.
Dette omtales som «faglige råd». For mange foreldre fremstår det som noe helt annet:
en grunnleggende omdefinering av kjønn, språk og virkelighetsforståelse – innført ovenfra.
Hva betyr dette i praksis?
I praksis betyr dette at barnehagen gradvis beveger seg bort fra det som for de fleste nordmenn har vært selvsagt:
- at kjønn er biologisk forankret
- at språk beskriver virkeligheten
- at barndommen skal være fri for ideologiske eksperimenter
Når staten anbefaler at kjønn tones ned eller relativiseres allerede i barnehagen, flyttes grensene for hva som anses som «nøytralt». Det som tidligere var sunn fornuft, blir nå omtalt som «normer som må problematiseres».
Dette er ikke lenger bare et spørsmål om inkludering av sårbare grupper.
Det er normativ politikk: staten definerer hva barn bør lære å tenke – før foreldrene får si sitt.
Dette er ikke verdinøytralt – det er Arbeiderparti-politikk
Bufdir er ikke en uavhengig aktør. Direktoratet opererer under politisk styring og prioriteringer fastsatt av sitt departement og regjeringen.
Linjen Bufdir nå fører, samsvarer tydelig med verdipolitikken til Arbeiderpartiet:
- aktiv statlig rolle i normdannelse
- kjønn forstått som identitet, ikke biologi
Pride og kjønnsmangfold som del av offentlig sektor – også der barn er målgruppen
Dette er ikke politikk som har bred konsensus i befolkningen.
Partier som Fremskrittspartiet, Konservativt – og også KrF i senere tid – har vært langt mer skeptiske til at staten skal drive slik verdipåvirkning, særlig overfor barn.
Likevel skjer det nå. Ikke gjennom stortingsvedtak og åpen debatt – men gjennom veiledere, råd og «faglige anbefalinger».
Konsekvensene strekker seg langt utover barnehagen
Når slike føringer først er implementert:
- utdannes ansatte etter dem
- læremateriell justeres
- praksis blir normalisert
- kritikk stemples som «utdatert» eller «ekskluderende»
Dette handler ikke bare om barnehager.
Det handler om hvordan staten former fremtidens borgere, og hvilken rolle foreldrene skal ha i oppdragelsen.
For et land som Norge – med høy tillit til offentlige institusjoner – er dette spesielt alvorlig. For når tilliten først misbrukes, er det vanskelig å reparere skaden.
Og det er nesten fire år til neste valg
Det mest bekymringsfulle er kanskje dette:
Det er nesten fire år til neste stortingsvalg.
På fire år kan:
- nye normer sementeres
- praksis bli «det eneste riktige»
- motstand marginaliseres
- reversering bli både politisk og administrativt svært vanskelig
Dette er ikke små justeringer. Det er strukturelle endringer i hvordan staten forholder seg til kjønn, barn og foreldrerett.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva Bufdir anbefaler.
Spørsmålet er om Norge er komfortabelt med at dette skjer – nå – uten bred offentlig debatt.
