I dag morges slo Ine Eriksen Søreide fast på NRK at hun er enig med utenriksminister Espen Barth Eide: Angrepet mot Iran er et brudd på folkeretten.
Klart. Bastant. Uten forbehold.
Men siden når ble folkeretten så enkel?
14. april 2024 – det alle hopper bukk over
Den 14. april 2024 sendte Iran flere hundre missiler og droner mot Israel. Direkte. Stat mot stat. Ikke via stedfortredere. Ikke via milits. Direkte militær maktbruk.
I folkerettslig forstand oppstod det da en internasjonal væpnet konflikt. Det krever ingen krigserklæring. Det krever ingen resolusjon i FN. Det krever bare ett faktum: væpnet makt mellom stater.
Hvor var de bastante formuleringene da?
“Forebyggende angrep” – eller pågående konflikt?
Det politiske narrativet som nå gjentas, er at dette er et «forebyggende angrep». Men det forutsetter at konflikten var avsluttet.
Var den det?
- Har Iran avsluttet fiendtlighetene?
- Har proxy-aktiviteten opphørt?
- Har den strategiske koordineringen stoppet?
Eller befinner vi oss i en kontinuerlig lavintensitets konflikt hvor Iran opererer gjennom Hamas, Hizbollah og Houthiene?
Hvis konflikten aldri ble avsluttet, er ikke dette et “forebyggende angrep”. Da er det en del av en pågående væpnet konflikt.
Det er en helt annen juridisk analyse.
Folkerett er ikke moralpreken
FN-pakten forbyr bruk av makt – ja.
Men den åpner for selvforsvar. Og selvforsvar i en pågående konflikt vurderes annerledes enn i fredstid.
Folkeretten er komplisert. Den handler om terskler, intensitet, kontroll, attribusjon og kontinuitet. Å redusere dette til en enkel setning på NRK er ikke juridisk analyse. Det er politisk markering.
Det egentlige spørsmålet
Når både regjeringen og Høyre ender i samme bastante konklusjon, kan man stille et legitimt spørsmål:
Er dette juss – eller er det innenrikspolitisk posisjonering?
For én ting er sikkert:
Folkeretten ble ikke skrevet for proxy-krig, hybride konflikter og statlig benektbar krigføring.
Den ble skrevet for 1945.
Å anvende den på 2026-virkeligheten krever mer enn moralsk indignasjon.
Det krever presisjon.
Når norske toppolitikere uten nyanser erklærer at “dette er et brudd på folkeretten”, sender de et signal: At saken er juridisk entydig.
Det er den ikke.
Og når man fremstiller komplekse spørsmål som åpenbare, risikerer man å gjøre folkeretten til et politisk slagord – ikke et rettslig verktøy. Det er farlig.
For hvis folkeretten bare brukes når det passer politisk, mister den autoritet når den faktisk trengs.
Det mest oppsiktsvekkende er ikke at regjeringen mener noe.
Det oppsiktsvekkende er at også Høyre uten videre slutter seg til samme bastante formulering.
Ingen juridisk drøftelse.
Ingen problematisering av 14. april 2024.
Ingen vurdering av kontinuitet i konfliktbildet.
Ingen refleksjon rundt proxy-krig og attribusjon.
Bare én konklusjon: «Brudd på folkeretten.»
Dette er ikke juridisk presisjon.
Det er politisk komfort.
For det er alltid tryggest å fordømme vestlig maktbruk kategorisk.
Det gir moralsk kapital internasjonalt.
Det koster lite innenrikspolitisk.
Men det svekker noe viktigere.
Folkeretten er ikke ment å være et retorisk verktøy for å signalisere moralsk overlegenhet.
Den er et presist juridisk rammeverk som forutsetter analyse, terskelvurderinger og konsistens.
Hvis Iran kan sende hundrevis av missiler mot Israel i april 2024 uten at det anses som start på en pågående væpnet konflikt – men Israels senere bruk av makt uten videre erklæres ulovlig – da har vi sluttet å drive rettsanalyse.
Da driver vi politikk.
Og når jussen reduseres til politiske slagord, mister den sin autoritet. Det kan norske politikere leve med. Men en rettsstat burde ikke gjøre det.
