Norsk presse har en påfallende tendens til å brunbeise og svartmale politiske ledere på høyresiden, enten det er Donald Trump, Jair Bolsonaro, Javier Milei i Argentina eller Marine Le Pen i Frankrike. Det er nesten som en refleks: Så snart en leder avviker fra venstresidens konsensus eller utfordrer etablerte dogmer, rulles malerkosten frem. Men hva sier dette om journalistikkens rolle – og hvorfor ser vi det samme mønsteret gang på gang?
Ta Trump som eksempel. Hans tollpolitikk og «America First»-linje blir i norske medier ofte redusert til populisme og kaos, mens potensielle fordeler – som å tvinge Europa til å revurdere sin egen økonomiske selvdestruksjon – sjelden nevnes. Bolsonaro ble stemplet som en miljøfiende og autoritær galning, men få snakket om hvordan han faktisk styrket Brasils økonomi i en tid da Amazonas allerede var under press fra global etterspørsel. Milei, Argentinas økonomiske opprydder, får gjennomgå som en høyreekstremist, til tross for at han har kuttet inflasjonen og utfordret et korrupt system. Og Marine Le Pen? Hun er konsekvent fremstilt som en rasistisk trussel, selv om mange av hennes velgere er vanlige folk som er lei av elitens arroganse.
Dette er ikke tilfeldig. Norsk presse opererer ofte innenfor en smal ideologisk korridor, der høyresiden per definisjon er suspect. Begreper som «populist», «autoritær» og «ekstrem» kastes rundt uten nyanser, og det er sjelden rom for å diskutere hva disse lederne faktisk oppnår – eller hvorfor de vinner støtte. Bolsonaro hadde tross alt bred folkelig appell i Brasil, Milei vant et valg på løfter om å rydde opp i økonomisk vanstyre, og Le Pen har vokst frem som en reell utfordrer i Frankrike. Likevel velger norske journalister ofte å male dem med bred pensel, som om de alle er varianter av det samme brunskjortede spøkelset.
Problemet er todelt. For det første svekker det troverdigheten til pressen. Når alt fra Trumps handelspolitikk til Le Pens innvandringskritikk stemples som «farlig» uten analyse, mister leserne tillit. For det andre hindrer det en ærlig debatt. Hvis høyresideledere bare er skurker, hvorfor vinner de da valg? Kan det være at de treffer noe hos folk – misnøye med globalisme, byråkrati eller økonomisk stagnasjon – som venstresiden og mediene ignorerer? I stedet for å utforske dette, velger norsk presse ofte å demonisere, som om det å forstå velgerne bak disse lederne er det samme som å støtte dem.
Kontrasten blir ekstra tydelig når vi ser på behandlingen av venstresideledere. Feil fra politikere som lener mot venstre blir ofte forklart bort eller møtt med mild kritikk, mens høyresiden får null nåde. Dette skaper et inntrykk av at journalistikken ikke er nøytral, men et verktøy for å beskytte en bestemt verdensanskuelse. For lesere som ser nyansene – at Trump kan både utfordre og gagne Europa, at Milei kan redde Argentina fra kollaps – blir det hele mer og mer forutsigbart. Kanskje er det på tide at norsk presse spør seg selv: Hvem tjener egentlig på denne ensidigheten? Ikke offentligheten, i alle fall.
