Bill Gates har snudd i klimasaken.
Han – verdens fremste klima-filantrop – sier nå det mange har våget å tenke, men ingen i norsk politikk tør å si høyt: Klimakrisen er alvorlig, men den er ikke verdens undergang.
Det er retorikken som har løpt løpsk – ikke temperaturen.
En ny stemme i kor av dommedagsprofeter
I sitt ferske essay «Three Tough Truths About Climate» skriver Gates at klimaaktivismens dommedagsretorikk fører oss galt av sted.
Når hele politikken dreier seg om frykt, kaster vi milliarder etter tiltak som gir lite effekt og god samvittighet, men ingen reell forbedring i menneskers liv.
Han ber verdensledere om å «endre fokus» og investere der det faktisk hjelper – helse, mat, energi og fattigdomsbekjempelse.
Norge – Europas mest ambisiøse symbolnasjon
Og mens Gates ber om realisme, går Norge i motsatt retning.
Vi har satt oss større klimamål enn alle andre i Europa, som om verden ikke klarer seg uten vår moralske ledelse.
Vi skal kutte 55 prosent innen 2030 – i et land med vannkraft, elbiler og 0,1 % av verdens utslipp.
Men våre politikere vil helst redde verden alene – og helst på andres bekostning.
Miljardene fordamper i symbolprosjekter
Norge har brukt milliarder på karbonfangst, vindkraft og «grønn» bistand som hverken kutter utslipp eller forbedrer liv.
Samtidig reduserer vi støtten til prosjekter som faktisk redder liv: helse, utdanning og vann.
Vi stenger oljeprosjekter som kunne finansiert global grønn innovasjon, men roser oss selv for å ha verdens høyeste elbilandel – som for det meste drives av kullkraft i Tyskland når vi lader den på tur.
Klima som religion
Klimapolitikken i Norge minner mer og mer om en tro.
Den har sine profeter, sine syndebukker – og sin frelse: nullutslipp innen 2050.
Men mens politikerne preker om dommedag, kommer selv Bill Gates med et kaldt bad av virkelighet:
«Folk vil kunne leve og trives de fleste steder på jorden i overskuelig fremtid.»
Han snakker om tilpasning, innovasjon og fattigdomsbekjempelse. Vi snakker om kvoter, forbud og skam.
Når velstanden brukes feil vei
Norge kunne vært en kraft for realisme – et land som bruker sin rikdom til å løfte teknologi, utdanning og klimatilpasning der det virkelig monner.
I stedet bruker vi formuer på å pynte egen samvittighet og straffe vår egen industri.
Det er ikke lenger klima som styrer politikken, men klimamoralisme.
Når selv Bill Gates begynner å minne om en skeptiker, burde alarmklokkene ringe – ikke for klimaet, men for norsk fornuft.
