Arbeiderpartiets nye kampanje er en studie i gammeldags, destruktiv klassekamp:
“Pengene går til de rike – ikke til barnehager og sykehus” lyder slagordet.
Det høres jo ansvarlig ut. Som om de står opp for fellesskapet.
Men i realiteten er det en angrep på de som bærer hele dette fellesskapet – de som skaper bedrifter, arbeidsplasser, eksportinntekter og skattegrunnlag. Det er et retorisk angrep på hele verdiskapingsmotoren i Norge.
Norge – landet der vi ikke lenger tåler suksess
Hva er det egentlig vi signaliserer når vi offentlig kritiserer de som får til noe?
– At det er suspekt å skape overskudd.
– At det er egoistisk å tjene penger.
– At det er moralsk høyverdig å ikke lykkes.
Dette er en farlig sosial logikk. Den nører opp under misunnelse og skaper et kaldt klima for verdiskaping.
Og resultatene lar ikke vente på seg:
Gründere og investorer flytter fra Norge.
Kapital flyttes ut.
Ideer, patenter og arbeidsplasser går til Sverige, USA eller Estland.
Hva skaper Norge i dag?
La oss være ærlige: Norge skaper nesten ingenting.
Vi har:
Ingen Spotify. Ingen Volvo. Ingen Scania. Ingen IKEA.
Ingen internasjonal merkevare av betydning, annet enn olje – og den skammer vi oss over.
I stedet for å dyrke frem nye industrieventyr, har vi gjort oss selv avhengige av oljepenger og overføringer, og så brukt mesteparten på å subsidiere importert passivitet og symbolpolitikk.
Skatt er ikke løsningen – det er symptomet
“De rike må betale mer!” sier Ap. Men de gjør det jo allerede. De 1 % rikeste i Norge betaler en større andel av skattene enn 90 % av befolkningen.
Problemet er ikke at det mangler penger. Problemet er at vi forbruker mer enn vi skaper – og at vi gjør det med moralsk overbevisning og klimaflagg i hånden.
Norge som moralsk stormakt – og økonomisk dverg
Vi skal liksom redde verden alene. Kutte 95 % av utslippene i Oslo. Straffe olje, fly, kjøtt og diesel. Mens Kina bygger kullkraft, India øker sine utslipp, og USA trekker seg fra Paris-avtalen.
Vi skal betale alt. Alle. For alle. Og samtidig tramper vi på våre allierte – USA, Israel og Vesten – mens vi nikker til FN-resolusjoner skrevet av diktaturer og Hamas-støttede regimer.
OECD peker på økende risiko i arbeidsmarkedet:
Produktivitetsveksten har vært svak, spesielt utenfor petroleumssektoren.
Reguleringer og høye offentlige utgifter hemmer investering og privat initiativ.
OECD fraråder videre subsidier til ikke-lønnsom grønn industri, og anbefaler reformer for å stimulere privat sektor
Det er nok nå
Hvis vi ikke snur, vil Norge gå fra å være en velferdsstat – til å bli et sosialt konkursbo.
Vi kan ikke bygge fremtiden på misunnelse, skattejakt og moralsk overmot. Vi må bygge den på: Arbeid, Eierskap, Produksjon!
Og respekt for dem som skaper.
Det er ikke de rike som truer velferden. Det er de som forsøker å stoppe dem.
