Norge er et av verdens mest sjenerøse bistandsland, og vi liker å tro at våre milliarder redder liv og bygger samfunn. Men virkeligheten er langt mindre romantisk. For bak glansbildene av helseprosjekter og jentekampanjer, går store deler av norsk bistand – via Norad – til regimer som fengsler opposisjonelle, knebler pressefrihet og er gjennomsyret av korrupsjon.
Spørsmålet blir stadig mer ubehagelig: Hva får vi egentlig igjen for pengene? Og hvorfor fortsetter vi å betale når alle varsellamper lyser rødt?
🌍 Bistandsmidler til autoritære regimer
Ifølge Norads egne tall går store summer årlig til land som:
- Etiopia, hvor statsministeren har vunnet Nobels fredspris – men også ledet krig mot egne regioner, med grove menneskerettighetsbrudd og sult som våpen.
- Tanzania, som under president Magufuli knuste ytringsfriheten og førte landet i autoritær retning.
- Uganda, hvor president Museveni har sittet ved makten siden 1986, med hyppig bruk av vold mot politisk opposisjon.
- Palestinske myndigheter, hvor budsjettstøtte brukes i et system uten demokratisk kontroll, og med vedvarende anklager om korrupsjon.
I flere av disse landene har bistandsmidler også blitt brukt til å sikre lojalitet blant eliter, snarere enn å forbedre livene til de fattigste.
📉 Når pengene flyter, men resultatene uteblir
Riksrevisjonen har flere ganger stilt spørsmål ved hvordan bistandspengene følges opp. I en rapport fra 2022 heter det at:
«Utenriksdepartementet og Norad har ikke god nok informasjon om resultater fra utviklingsbistanden. Dette svekker muligheten til å styre og forbedre bistanden.»
I klartekst: Vi aner ikke alltid hva vi får igjen for milliardene vi sender ut.
I noen tilfeller har land som Danmark, Nederland og Tyskland trukket seg ut av prosjekter eller redusert støtte på grunn av bekymringer for korrupsjon og dårlig styring. Norge, derimot, holder stand – med henvisning til «langsiktighet».
💰 Forvaltning uten ansvar?
Norad forvalter mellom 20 og 22 milliarder kroner årlig. Resten kanaliseres via Utenriksdepartementet og ambassadene. Til sammen sendes over 58 milliarder bistandskroner ut av landet hvert år. Det er mer enn hele budsjettet til Helse Sør-Øst. Likevel:
- Det stilles svakere krav til resultatoppnåelse enn i norske kommuner.
- Det mangler konsekvenser når bistand misbrukes.
- Det skjer lite offentlig debatt om hvilke land som fortjener tillit – og hvilke som ikke gjør det.
🛑 Bistandens moralske paradoks
Vi vil hjelpe. Vi ønsker å gjøre godt. Men når bistand bidrar til å stabilisere autoritære regimer, eller forsvinner i korrupte strukturer, gjør vi da egentlig mer skade enn gagn?
Det finnes velstyrte, demokratiske lavinntektsland som kunne brukt midlene langt mer effektivt. Hvorfor prioriterer vi ikke dem?
📌 Konklusjon: Tid for ny tillitspolitikk
Det er på høy tid at Stortinget og Utenriksdepartementet tar et grundig oppgjør med hvordan norsk bistand fungerer. Vi trenger:
- Åpen oversikt over hvilke land som får støtte – og hvorfor.
- Offentlig krav om resultatmåling og uavhengig evaluering.
- Midlertidig stans i støtte til land som ikke tåler åpenhet.
For i en tid der hver krone teller, er det ikke lenger nok å mene det godt. Det må også gjøres godt.
