Av Bjørn Normann
I den offentlige samtalen, både i mediene og fra akademiske miljøer, omtales Vestbredden jevnlig som «okkupert palestinsk område». Dette begrepet fremstår som etablert sannhet. Men ser man nærmere på folkeretten, særlig med utgangspunkt i det juridiske rammeverket fra Folkeforbundets mandat i 1922, fremstår denne betegnelsen som både historisk og rettslig svak.
📜 Et juridisk forankret hjem for jødene
I 1922 vedtok Folkeforbundet – forløperen til FN – Palestinamandatet, som ga Storbritannia i oppdrag å forvalte området med mål om å etablere et «jødisk nasjonalt hjem» i hele området vest for Jordanelven, altså det vi i dag kjenner som Israel og Vestbredden. Dette var ikke en uforpliktende politisk erklæring, men et bindende folkerettslig dokument, ratifisert av det internasjonale samfunnet.
Mandatet ga jødene rett til å bosette seg i området vest for Jordanelven og utvikle nasjonale institusjoner. Det var også uttrykkelig nevnt at ingen del av landet vest for Jordan skulle ekskluderes fra dette nasjonale hjemmet. Dette rettsgrunnlaget ble aldri trukket tilbake – heller ikke da FN ble etablert.
🔄 FN videreførte rettighetene
Ved opprettelsen av FN i 1945 ble Folkeforbundets vedtak videreført gjennom FN-paktens artikkel 80. Dette betyr at jødenes rettigheter i henhold til mandatet ikke ble annullert, men tvert imot fikk internasjonal rettskraft i den nye verdensorden. Om så ikke hadde skjedd ville alle grensene i Midtøsten blitt opphevet.
Delingsplanen fra 1947 (resolusjon 181), som foreslo å dele området i en jødisk og en arabisk stat i det området jødene var tildelt, ble akseptert av jødene – men avvist av de arabiske statene, som i stedet gikk til krig. Dette er avgjørende: Når en avtale avvises, har den ingen rettsvirkning. Dermed ble det aldri etablert noen suveren arabisk stat i Vestbredden.
⚔️ Jordansk okkupasjon – aldri anerkjent
Etter krigen i 1948 ble Vestbredden okkupert av Jordan. Denne annekteringen ble kun anerkjent av to stater: Storbritannia og Pakistan. FN, USA og det store flertallet av verdenssamfunnet avviste Jordans suverenitet over området som tilhørte jødene.
Vestbredden forble derfor folkerettslig uavklart territorium, men med jødenes historiske og juridiske rettigheter fra 1922 fortsatt gjeldende.
🛡️ Israel tok kontroll i selvforsvar
I Seksdagerskrigen i 1967 gikk Jordan, Syria, Libanon og Egypt til krig mot Israel – og tapte. Israel tok tilbake kontroll over Vestbredden, fra en ikke-anerkjent jordansk okkupasjon. Dette skjedde i en forsvarskrig, noe som i folkeretten gir visse rettigheter til territorium når det ikke foreligger annen legitim suverenitet.
Dermed har Israel i dag bedre rett til Vestbredden enn noen annen stat – i motsetning til det som ofte påstås.
❓ Hvorfor omtales det da som «okkupasjon»?
Mange internasjonale aktører, inkludert FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), omtaler Israels kontroll som en okkupasjon, med henvisning til faktisk kontroll og tilstedeværelse. Men det juridiske grunnlaget for denne betegnelsen er omstridt.
Folkeretten definerer okkupasjon som kontroll over territorium som tilhører en annen suveren stat. Men Vestbredden tilhørte aldri en annen suveren stat enn det jødiske folket, som fikk denne retten anerkjent i 1922 – og som aldri har blitt fradømt den.
📣 Konklusjon:
Det er selvsagt legitimt å kritisere israelsk politikk, bosettinger og forholdene på bakken. Men det er ikke presist i folkerettslig forstand å omtale Vestbredden som «okkupert palestinsk område». Det finnes ingen tidligere palestinsk stat, og Jordans okkupasjon fra 1948 til 1967 var ulovlig og ikke anerkjent.
Den eneste varige og folkerettslig forankrede tildelingen av området ble gjort i 1922 – til det jødiske folket. Dette faktum kan man ikke hoppe bukk over, uansett hvilke politiske standpunkter man måtte ha i konflikten.
