I mars 1999 gikk NATO til krig mot Den føderale republikken Jugoslavia, med Serbia som hovedmål. Angrepene ble solgt inn som en nødvendighet for å stanse etnisk rensing i Kosovo. Men i ettertid har det vist seg at mange av de humanitære begrunnelsene ikke holdt mål, og at geostrategiske interesser – ikke minst USAs – spilte en avgjørende rolle.
Ingen bevis for etnisk rensing før bombingen
Før NATO begynte å bombe, var situasjonen i Kosovo spenningstynget, men ikke preget av systematisk etnisk rensing. Konflikten mellom serbiske myndigheter og den albanske UÇK-geriljaen hadde pågått en stund, og begge sider sto bak overgrep. UÇK ble faktisk ansett som en terrororganisasjon av USA helt frem til 1998.
Likevel valgte NATO å intervenere, og det ble hevdet at 100.000 albanere sto i fare for å bli drept. Patologiske undersøkelser etter krigen viste imidlertid langt lavere tall enn forventet, og man fant ikke bevis for en pågående etnisk rensing før bombekampanjen startet. Det som derimot skjedde etter NATO tok kontrollen, var en brutal fordrivelse av serbere og andre minoriteter fra Kosovo. Kosovo ble i praksis tømt for sin serbiske befolkning, og mange historiske og religiøse serbiske kulturminner ble ødelagt.
En krig som skulle vare i dager, varte i 78
NATO anslo at krigen ville vare i to til tre dager. I realiteten ble Serbia bombet uavbrutt i 78 dager, i det som ble den mest omfattende militære operasjonen i Europa siden andre verdenskrig. Landets infrastruktur, helsevesen, fabrikker, broer og mediehus ble mål for bombene. Mange sivile mistet livet.
Propaganda og mediedekning
Medier i Vesten spilte en viktig rolle i å legitimere intervensjonen. Bilder av grusomheter – noen ekte, andre lite dokumenterte – ble brukt som moralsk brekkstang for å presse frem støtte til krigen. Å gjenta Bosnia-tragedien fra 1995 var et retorisk grep som traff sterkt i opinionen, og gjorde det mulig for NATO å handle uten FN-mandat.
USA, NATO og Camp Bondsteel
Etter krigen etablerte USA sin største militærbase i regionen: Camp Bondsteel, rett ved Ferizaj i Kosovo. Basen ble raskt et symbol på USAs langsiktige interesser i regionen. At denne basen ble bygd like etter Milosevic ble styrtet, og i en region hvor Russland historisk har hatt stor innflytelse, er ikke tilfeldig.
Milosevic hadde tette bånd til Russland, og mange så det som en del av en større geopolitisk konkurranse. Ved å intervenere i Kosovo og svekke Serbia, slo USA samtidig en kile mellom Balkan og russisk innflytelse. Bondsteel ble et synlig bevis på dette maktskiftet.
En krig uten FN-mandat
NATO gikk til krig uten godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd, noe som setter operasjonen i en gråsone folkerettslig. Det var første gang NATO angrep et land som ikke hadde angrepet et medlemsland. Dette markerte et farlig brudd med prinsippene om suverenitet og ikke-innblanding, og banet vei for senere intervensjoner på tvilsomt grunnlag – som i Libya og Irak. I tillegg strider opprettelsen av et nytt land – Kosovo som egen stat – direkte mot FNs resolusjon 242, som understreker at landegrenser ikke skal endres gjennom militær makt.
Konklusjon
Krigen i Kosovo var ikke bare en humanitær intervensjon, men et geopolitisk trekk. NATO, anført av USA, utnyttet en konflikt og en svak fortelling om etnisk rensing til å gjennomføre sin første krig uten FN-mandat. Serbia ble bombet i 78 dager, og en av USAs største militærbaser ble etablert rett etter krigen. Samtidig ble Russlands allierte Milosevic svekket og til slutt fjernet.
Kosovo ble et eksempel på hvordan vestlig propaganda, militærmakt og mediespinn kan forenes i en operasjon hvor årsakene etterhvert ble svakere enn konsekvensene. Det er på høy tid at vi gransker disse krigene med et kritisk blikk og ikke lar oss lede av den offisielle historien alene.
