Av Bjørn Normann
I 2016 satt hele Norge klistret til kinoskjermen for å se «Kongens Nei». Vi feiret Kong Haakons urokkelige ryggrad og hans nei til en fremmed makt.
Men i historiens baklys er det kanskje et annet kongelig svar som vil stå igjen som skjebnesvangert for det norske monarkiet. Det var «Kongens Ja» i 1968. Da Kong Olav ga etter for sin sønns krav om å få gifte seg med Sonja Haraldsen, handlet det om mer enn kjærlighet. Det handlet om å fjerne det filteret som beskyttet tronen mot den borgerlige forvitringen.
Fra presedens til sjekkmatt
Da Kong Harald senere skulle vurdere sin egen sønns valg av livsleder, var han i realiteten satt sjekkmatt av sin egen historie. Han hadde fått sitt «ja», og kunne dermed ikke si nei til en kronprins som hentet en kvinne fra et belastet miljø – komplett med en fortid i narkotikamiljøet og et «ferdiglaget» barn på armen.
Monarkiet skulle moderniseres. Men det vi ser i dag, er ikke modernisering; det er en institusjon i fritt fall, der grensene mellom verdighet og jetset-livsstil er visket ut.
Epstein-skyggen over Skaugum
Det mest rystende eksempelet på denne svikten i dømmekraft er Kronprinsessens dokumenterte forbindelser til den dømte overgriperen Jeffrey Epstein. Mens det norske folk ble fortalt historien om den folkelige askeladden, pleide hun omgang med en av verdens mest beryktede monstre.
Kronprinsessen har selv uttalt at hun søkte nye impulser fordi livet i kongehuset var «kjedelig». Det er en uttalelse som stinker av privilegert arroganse. Er det prisen for apanasjen og slottene? At når hverdagen blir litt grå, så er fire dagers overnatting i huset til en seksualforbryter i New York en akseptabel adspredelse?
Hvor var Kronprinsen i dette? Hvor var PST? At fremtidens statsoverhode og hans kone ikke evnet å se faren ved en slik forbindelse, er ikke bare en glipp – det er et fundamentalt svik mot den moralske integriteten som monarkiet hviler på.
Fruktene av «den moderne oppveksten»
Nå ser vi resultatene av denne «frisinnede» moderniseringen. Marius Borg Høiby har vokst opp i hjertet av kongefamilien, men tilsynelatende uten de rammene og den oppfølgingen som kreves i en slik posisjon. Når politiet nå må håndtere voldsepisoder, narkotika-koblinger og e-poster knyttet til Epstein, ser vi konturene av en familie som har mistet grepet.
Det er lett å skylde på «ungdommelig opprør», men når man ser mønsteret fra 1968 til i dag, tegner det seg et bilde av en institusjon som har solgt sin opphøyde status for å bli «folkekjære». Men folket trenger ikke flere kjendiser. Vi har nok av folk som lever utsvevende liv og tar dårlige valg. Vi trenger et monarki som representerer noe mer enn oss selv – noe stødig, noe moralsk uantastelig.
Er slutten nær?
Monarkiet lever av tillit. Den dagen folket ser på de kongelige som en belastende utgiftspost preget av dårlig dømmekraft og tvilsomme venner, faller kronen. «Kongens Ja» i 1968 var kanskje starten på slutten. Ved å gjøre monarkiet menneskelig, gjorde man det også sårbart for menneskelig dårskap.
Hvis kongehuset faller, vil det ikke være på grunn av en revolusjon i gatene. Det vil være fordi de selv inviterte kaoset inn i stuene på Skaugum, via e-poster til New York og manglende evne til å sette grenser.
