Når profilerte NRK-journalister med toppstillinger i norsk offentlighet snakker åpent om å flytte “hjem” til muslimske land – fordi de ikke lenger føler seg trygge i Norge – må vi stoppe opp. Har vi mislyktes i integreringen, eller er det enkelte som aldri hadde til hensikt å bli fullt norske?
“Plan B” – fra norsk frihet til arabisk trygghet?
Yama Wolasmal og Rima Iraki er to av NRKs mest profilerte journalister. De har begge bakgrunn fra muslimske land, men er født eller oppvokst i Norge. De har utdanning, trygg økonomi, offentlige plattformer – og enormt gjennomslag i den norske offentligheten.
Derfor vekker det oppsikt når Wolasmal på Facebook skriver at mange høyt utdannede minoritetsnordmenn i dag vurderer en “plan B”: en mulig flukt fra Norge – ikke av nød, men av følelse. Følelsen av ikke å være hjemme. Av å være mistenkeliggjort. Av å ikke bli “respektert”.
Rima Iraki følger opp med en kronikk om hvordan “innvandrerbarna vil hjem igjen” – hjem til foreldrenes land. Land der mange opprinnelig flyktet fra nettopp på grunn av religion, undertrykkelse og vold.
Når minoritetsidentitet blir viktigere enn verdier
Norge er et av verdens frieste og tryggeste land – uansett hvilken hudfarge, religion eller bakgrunn du har. Her er det full religionsfrihet. Pressen er fri. Minoriteter sitter i regjeringskontorer, NRK-studioer, universitetsstyrer og direktørstillinger. Så hvorfor denne “plan B”-tendensen?
Fordi mange – ikke alle – men mange, aldri fullt ut har forlatt sin opprinnelige identitet.
De har tilpasset seg det ytre, men verdimessig står de fortsatt med én fot i klanlojalitet, religiøs æreskultur og identitetsorientering.
Når Vesten kritiserer islam, eller ytringsfriheten utfordrer hellige symboler, slår lojaliteten inn: De forsvarer ikke Norge. De fordømmer Norge.
Under Muhammed-karikaturene så vi det tydelig: nesten hele det muslimske miljøet i Norge – inkludert “moderat” ungdom – slo ring rundt sin profet og fordømte ytringsfriheten.
Rettigheter uten plikt – frihet uten takknemlighet
Integreringen feiler ikke nødvendigvis i språkopplæringen eller jobbmarkedet. Den feiler i hjerte og holdning.
Når du får utdanning, velferd og ytringsfrihet i gave – og likevel truer med å forlate landet fordi du føler deg “ubehagelig tolket”, da handler det ikke om undertrykkelse. Da handler det om bortskjemthet.
Mange vil ha Vestens trygghet og frihet, men forbeholder seg retten til å forakte den verdimessige grunnmuren den bygger på: individualisme, likestilling, religionskritikk, satire, rettssikkerhet.
“En gang muslim, alltid muslim”?
Det er en kjent frase, både i islam og i kulturen rundt den. Og den gjelder ofte i praksis. Det finnes eks-muslimer i Norge, men de lever i stillhet og frykt. De får ikke støtte i det muslimske miljøet. De lever som frafalne i eksil – i sitt eget land.
De som blir, lever gjerne med dobbel identitet. Utdannet i Vesten, men følelsesmessig forankret i “Umma” – det islamske fellesskapet. Det forklarer hvorfor selv sekulære muslimer i Vesten kan reagere sterkere på blasfemi enn på terror.
La oss snakke ærlig: Er Norge deres land – eller bare en plattform?
De som snakker om “plan B” i fullt alvor, bør spørres:
Hva er det de mener mangler i Norge?
Hvorfor vurderer de å reise til land hvor kvinner mangler rettigheter, ytringsfrihet er fraværende og religiøse lover styrer familieliv og domstoler?
Er det fordi Norge er blitt “for farlig”? Eller fordi noen aldri hadde tenkt å bli – bare bruke landet som mellomstasjon?
Konklusjon: Vi må tørre å si det.
Hvis mennesker med full tilgang til frihet og muligheter i Norge ikke føler seg hjemme her, er det kanskje ikke fordi vi har mislyktes. Kanskje er det fordi de aldri ville bli hjemme.
Vi trenger ikke flere symboltaler om “fellesskap i mangfold”. Vi trenger ærlige spørsmål:
Skal Norge formes av grunnlov og frihetsverdier – eller av krenkelsesnarrativer og lojalitet til identiteter som hater Vesten?
Bjørn Normann
Styremedlem i MIFF Østfold og styremedlem i Konservativt Østfold