Av Bjørn Normann
Offentlige IT-prosjekter har i årevis slukt milliarder uten å levere. NAVs pensjonssystem, Politiets datasystemer og Helseplattformen er bare noen av de mange eksemplene. Samtidig peker Elon Musks teknologigründer Sam Corcos på løsningen: små, kompetente team med tydelig ansvar. Jeg fikk selv tilbud om å lede NAVs pensjonsprosjekt i 2007, men takket nei. Her forklarer jeg hvorfor.
I en tid der teknologi skulle gjøre alt enklere, opplever vi det motsatte: Digitale løsninger som koster milliarder, tar årtier å ferdigstille og ender opp med å bli tungvinte, utdaterte og feilfylte før de i det hele tatt tas i bruk.
Datagründeren Sam Corcos, en av de skarpeste teknologihodene Elon Musk har rekruttert for å effektivisere systemer, har brukt flere tiår på å kartlegge hvorfor store offentlige IT-prosjekter så ofte havarerer. Det han har avdekket, er et system preget av overbemanning, ansvarspulverisering og kunstig kompleksitet – et mønster vi dessverre kjenner igjen i Norge.
Min erfaring fra NAV
I 2007 ble jeg tilbudt jobben som prosjektleder for NAVs nye pensjonssystem – et av de største IT-prosjektene i offentlig sektor. Etter grundig vurdering konkluderte jeg med at oppgaven kunne løses effektivt med 12–15 dedikerte utviklere og en stram prosjektledelse. NAVs plan var imidlertid å sette inn over 200 personer. Jeg takket nei.
«Om dere ønsker å være helt sikre på ikke å bli ferdige i tide, er det bare å sette på nok folk,» sa jeg.
Jeg så meg ikke råd med å bære ansvaret for en organisasjon som fra start var designet for å svulme over og aldri komme i mål.
Sam Corcos’ funn – tallene som burde vekke enhver leder
Som en av hjernene bak Musks effektiviseringsstrategier har Sam Corcos analysert hundrevis av prosjekter – både offentlige og private – og funnet de samme fellene overalt:
-
Flere folk gir tregere framdrift: I et prosjekt med 300 ansatte fant Corcos at kun 90 faktisk bidro til fremdrift. Resten var støttefunksjoner, koordinering og møtevirksomhet som forsinket prosessen.
-
Overdimensjonerte kravlister: Mange systemer bygges med så mye «sikkerhetsmargin» at kompleksiteten dobles – ofte uten at det gir merverdi.
-
Uklart ansvar: Jo flere involverte, desto mindre ansvar per hode. Resultatet er et prosjekt uten kjerne, uten eierskap – og uten fremdrift.
Corcos’ løsning? Små team. Klare mål. Rask iterasjon. Minimale hierarkier.
Norske eksempler: Når offentlig sektor bommer
Norge har lang erfaring med store, dyre og forsinkede IT-satsinger. Her er noen eksempler:
-
NAVs pensjonssystem
Opprinnelig estimert til 3 milliarder kroner. Endte opp med over 6 milliarder og betydelige forsinkelser. Fortsatt kritisert for mangelfull funksjonalitet. -
Politiets straffesakssystem (PEN)
Skulle koste 500 millioner kroner. Ble lagt ned etter 4 års utvikling og 728 millioner kroner i tap. Leverte aldri et fungerende system. -
Helseplattformen i Midt-Norge
IT-system for helsevesenet. Over 4 milliarder kroner brukt, med sterke reaksjoner fra helsepersonell som kaller det ineffektivt og farlig. Flere kommuner har trukket seg fra innføringen. -
Altinn (tidlige versjoner)
Flere store feil, inkludert sikkerhetsbrudd der sensitiv informasjon ble delt med uvedkommende. Systemet trengte flere runder med kriseutbedringer.
Hva kan vi lære?
Alle disse prosjektene har én ting til felles: De ble overdimensjonert, overadministrert og fullstendig frakoblet sluttbrukerens behov. De var ikke teknologiske prosjekter – de var politiske og byråkratiske prosesser med teknologi som et påheng.
Corcos og Musk har vist at det motsatte virker:
- Små team med høy kompetanse og stort eierskap
- Tydelig mål, uten unødvendig kompleksitet
- Ansvar plassert hos de som faktisk kan levere
Konklusjon
Store IT-prosjekter handler ofte mer om makt, kontroll og posisjoner enn om løsninger. Og jo større de blir, jo mer uunngåelig blir feilen. Hvis Norge skal unngå flere NAV-fiaskoer, må vi tenke nytt. Eller rettere sagt: tenke lite.
Det er ikke antall folk som avgjør et prosjekts suksess – det er kvaliteten på menneskene, klarheten i målet og enkelheten i løsningen. Det visste jeg i 2007. Det vet Sam Corcos i dag. Spørsmålet er: Vet våre politikere det?