Verden står i tre kriser. Men bare én får all oppmerksomheten, all politikken, alle pengene: klima.
1. Klima – den opphøyde modellen
Vi får høre at kloden går under. CO₂ skal knekke oss. Politikere og medier marsjerer taktfast bak datamodeller som gang på gang har bommet. Likevel styrer de energipolitikken, økonomien og folks hverdag. Strømpriser, avgifter, vindmøller på fjell og i fjorder – alt ofres på alteret til en teori som ikke leverer.
2. Covid – den glemte bomben
Så kom covid. Et virus som trolig kom fra et laboratorium. Hele verden ble stengt ned. Millioner døde. Økonomien ble knust. Og sannheten? Vi hadde bare flaks at viruset ikke var mer dødelig.
Skulle ikke dét være en vekkerklokke for verdens politikere? Skulle man ikke da stille spørsmål om laboratorier, beredskap og ansvar? Men nei. Når pandemien roet seg, pakket man bort spørsmålene – og gikk tilbake til å male dommedagsbilder om CO₂.
3. Narkotika – den daglige katastrofen
Alle er enige: narkotika ødelegger liv og samfunn. Her finnes ingen tvil, ingen modeller, ingen uenighet. Likevel – produksjonen øker, smuglingen øker, overdosedødsfallene øker. Verdens stater greier ikke engang å stoppe heroin og fentanyl.
4. Det store hykleriet
Så spørsmålet er: Hvis verden ikke kan stoppe narkotika som alle er enige om, og ikke kan stille Kina til ansvar for et virus som lammet hele kloden – hvordan i all verden skal vi klare å stanse CO₂-utslippene?
Dette er det store hykleriet i vår tid: Vi lar oss kue av spådommer fra klimamodeller, men overser de reelle truslene som ligger foran oss i åpent lende.
Politikerne skylder oss et svar: Hvorfor brukes milliarder på å jage CO₂, mens de krisene vi faktisk vet kan ødelegge oss, blir liggende i skuffen?
