«En presse som er mer redd for å miste middagsinvitasjoner enn for å svikte folket, er en presse i forfall.»
Norge liker å skryte av åpenhet og tillit, men virkeligheten bak kulissene er en annen. Politikere, byråkrater, næringslivstopper og medieprofiler beveger seg i de samme sosiale kretsene. De møtes på Arendalsuka, på konferanser, i lukkede nettverk og private sammenkomster.
De nikker, skåler – og beskytter hverandre.
Dette er ikke bare nettverksbygging. Det er kameraderi, og det legger grunnlaget for lojalitetskorrupsjon. Ikke nødvendigvis med penger, men med stillhet. Med en presse som kjenner makta for godt, og som derfor vegrer seg for å stille de virkelig ubehagelige spørsmålene.
Når redaktører fester med statsråder, og journalister sirkulerer mellom PR-byrå og departement, blir avstanden mellom vaktbikkje og makthaver skremmende liten.
Hvorfor roper ikke pressen høyere? Hvorfor er det ikke flere som spør hva slags maktspill som egentlig foregår i kulissene?
🛑 Fordi for mange er en del av spillet.
Norge trenger derfor en ny generasjon uavhengige journalister.
Folk som ikke vil inn i varmen, men som står utenfor og spør hvem som ble invitert – og hvorfor.
Vi trenger ikke flere venner av makta.
Vi trenger folk som tør å utfordre den.
