Av: Bjørn Normann
Norge styres etter grunnloven av folkevalgte representanter. Men i praksis er det stadig tydeligere at flere av våre fremste politikere styres av én ting: egne karrieremuligheter i internasjonale organisasjoner.
Dette er ikke konspirasjonstenkning, men et reelt mønster.
FN, WEF og NATO – Norges nye karrierestiger
Gro Harlem Brundtland ble statsminister, men søkte og fikk toppjobber i FN og WHO. Jens Stoltenberg tok steget til NATO, med en CV bygget gjennom EU-vennlig og internasjonalt korrekt politikk. Børge Brende gikk rett til World Economic Forum. Espen Barth Eide pendler mellom FN og Stortinget. Og Erna Solberg, som har vært FN-ambassadør for utdanning, fremstår nærmest som en statsminister for Davos-forumet.
De har én ting til felles: De tilpasset sin innenrikspolitikk til det internasjonale språk og de rette verdiene, gjerne lenge før velgerne visste hva som var i ferd med å skje.
Symbolpolitikk for karriere, ikke for folk
Lovverk om juridisk kjønn, klimapolitikk, innvandringsretorikk og bistandsprioriteringer blir ofte formulert med blikket rettet mot Genève og New York – ikke Halden eller Harstad. Når norske regjeringer «går foran», er det ikke nødvendigvis for å hjelpe det norske folk, men for å vinne anerkjennelse i det globale kommentariatet.
Dette skaper en politikk som mister forankring i norske erfaringer og behov – og i stedet blir et slags politisk auditionshow for FN, EU og NGO-eliten.
Det nye problemet: De unge lærer av de gamle
Denne tendensen brer om seg. Ambisjoner om FN-jobber, stillinger i Brussel, WEF-stipend og NGO-roller former nå også unge politikeres retorikk og prioriteringer. Flere unge politikere i alle partier snakker som om de representerer «verdenssamfunnet», ikke Norge. Mange har allerede deltatt på kurs og seminarer i regi av FN-organer eller EU-programmer. De formes i en virkelighet der det å være «progressiv og internasjonal» veier tyngre enn å være prinsipiell og folkevalgt.
Dette skaper en generasjon som ikke ser på stortingsplass som et mål, men som et springbrett. Resultatet? Et Storting som speiler Brussel mer enn Bø.
Hva koster dette det norske folk?
Når politikere bruker folkets tillit til å bygge egne CV-er for FN og WEF, får det konsekvenser:
Lovgivning løsrevet fra folkeviljen, som f.eks. juridisk kjønn basert på selvopplevelse.
Klimamål uten realistiske kost–nytte-vurderinger, der folk på bygda må betale for elitenes signalpolitikk.
Stadig høyere bistandsbudsjetter, ofte til regimer som undertrykker egen befolkning – men som gir plusspoeng i internasjonale kretser.
Overnasjonal lojalitet, der Norge underordner seg EU-direktiver og FN-erklæringer uten bred folkelig debatt.
Dette er ikke politikk med ryggrad. Det er karrierebygging på bekostning av nasjonal suverenitet og velferd.
Folkestyre – eller elitesirkel?
Vi må våge å stille spørsmålet: Er Stortinget lenger styrt av folkets mandat, eller av en elitesirkel med internasjonale ambisjoner? Når politiske beslutninger i praksis styres av hva som gir anerkjennelse i FN og WEF, har vi mistet noe fundamentalt: troen på at politikken skal tjene det norske folk.
Det er på tide at vi snakker høyt om dette.