Det er absolutt et ord som vekker dype følelser – både fra tilhengerne og motstanderne.
Er det en politisk bevegelse?
Er det en filosofi?
Er det noe nytt?
Eller er det noe gammelt?
Egentlig er det alle disse tingene.
Men for å oppsummere det i én setning, er sionisme troen på at det jødiske folk har rett til et hjemland og at hjemlandet er landet Israel der det jødiske folket ble til.
Dette går tilbake til den mest innflytelsesrike boken som noen gang er skrevet, Bibelen.
Boken som brakte de ti bud til verden er den samme boken som brakte sionismen til verden.
Ordet «Sion» står forresten i Bibelen som et synonym eller kallenavn for både Jerusalem og Israel. Det er ikke mer komplisert enn det.
I 1. Mosebok gir Gud et ekstraordinært løfte til den første jøden, Abraham. «Jeg tildeler landet du bor i til deg og ditt avkom som skal komme … som en evig eiendom.»
Og i 3000 år har jødene holdt fast ved denne eiendommen.
Faktisk, i løpet av disse tre årtusenene, har det bare vært tre uavhengige stater på det landet, og de har alle vært jødiske stater.
Men det har mildt sagt ikke vært noen enkel vei.
Romerne trodde de endelig hadde sparket jødene ut i år 70 e.Kr. da de ødela det store tempelet og jevnet Jerusalem med jorden. For å fullføre jobben endret de til og med navnet på området til Palestina.
Men det gikk ikke.
Jødenes tilknytning til landet deres kunne ikke brytes.
Selv om jødene var spredt over hele verden, var deres bønner alltid rettet mot Israel. Så sentralt i jødisk identitet er Israel at Bibelen påkaller en forbannelse mot en jøde som ikke erkjenner den. «Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, må min høyre hånd bli lam, og må min tunge miste sin evne til å snakke.»
Til tross for deres lange eksil, var det alltid en jødisk tilstedeværelse i Det hellige land. Ofte desperat fattig, ble dette fellesskapet opprettholdt av veldedige bidrag fra jøder som bodde utenfor Israel.
Denne typen middelalderske sionisme varte i hundrevis av år.
Sionismen som en moderne politisk bevegelse dukket opp på slutten av det nittende århundre under ledelse av en bemerkelsesverdig ungarsk jøde, Theodor Herzl. Herzl, som er journalist og dramatiker, ble sjokkert inn i sin kjerne da han var vitne til den beryktede Dreyfus-rettssaken i Paris i 1894. Alfred Dreyfus, en jødisk fransk hæroffiser, ble anklaget for forræderi, en forbrytelse han åpenbart ikke begikk. Rettssaken, som var en internasjonal sensasjon, var toppen av et isfjell av jødehat som hadde grepet store deler av Europa. Hvis kulturelt Europa ikke kunne sørge for trygghet for sine jøder, konkluderte Herzl, var situasjonen håpløs.
Chaim Weizmann, en protégé av Herzl og senere Israels første president, oppsummerte situasjonen på denne måten: «[For jødene] er verden delt inn i steder hvor de ikke kan bo og steder hvor de ikke kan komme inn.»
Herzl kom til å tro at det bare var ett svar for jødene: å opprette sin egen stat hvor de kunne kontrollere sin egen skjebne. De måtte returnere til Israel.
Sakte, men jevnt, migrerte jøder over hele Europa dit. De startet gårder og skar byer som Tel Aviv ut av ørkenlandskapet. Herzl selv døde før han kunne se disse anstrengelsene bære frukter. Men momentumet var der. Andre fortsatte det han hadde startet.
Det var fremveksten av nazismen, utbruddet av andre verdenskrig og Holocaust som gjorde sionismen til et eksistensielt spørsmål. Den 29. november 1947 ble bønnene til generasjoner av jøder besvart. De forente nasjoner stemte for å gjøre Israel til en stat igjen, noe som gjør jødene til det eneste folket i historien som har gjenvunnet hjemlandet sitt etter å ha blitt forvist fra det.
Israel har måttet kjempe tre store kriger, mange mindre kriger, og tåle endeløse terrorangrep for å holde fast ved det.
Men heng på det de har. Israel er nå en nasjon med nesten ti millioner mennesker, hvorav en femtedel ikke engang er jøder.
Likevel nekter mange fortsatt å akseptere det.
Tenk på dette: Samtidig ble Israel en stat, det samme gjorde Pakistan. Men i motsetning til Israel var Pakistan en helt ny stat, skåret ut av India. Det var ingen gammel forbindelse til landet Pakistan. Det fantes ingen «pakistanisme» som tilsvarte sionisme. Pakistan ble rett og slett revet ut av India fordi muslimene i det området krevde det. Millioner av hinduer som bodde der ble tvangsutvist. Utenfor India var det få som protesterte selv på den tiden. Og i dag er det ingen som stiller spørsmål ved Pakistans rett til å eksistere som nasjonalstat.
Så hvorfor all kontroversen? Hvorfor alt hatet rettet mot Israel og ideen om at jødene har krav på sitt eldgamle land – den sionistiske ideen?
Svaret på det spørsmålet er like gammelt som det jødiske folk.
Det kalles antisemittisme. Det tar mange former. Antisionisme er bare en av dem.
I kjernen er det et hat mot alt vestlig.
Hvordan forklarer du ellers denne tilfeldigheten? De som mest hater sionismen er de samme menneskene som mest hater United stater.
