Det er en lang vei fra skomakersønnen Trygve Bratteli til godseiersønnen Jonas Gahr Støre. Det er ikke bare en reise i tid, men en reise bort fra de verdiene som bygde Norge. Historien om Arbeiderpartiets forvandling er historien om hvordan en nasjons stolte arbeidsfolk ble byttet ut med en ny velgerbase, og hvordan solidaritet med den eneste demokratiske rettsstaten i Midtøsten ble ofret på sjalusiens og populismens alter.
Vikingen som forsvant
Trygve Bratteli var av den gamle skolen. Han representerte den norske «viking-ånden» i ordets beste forstand: Fysisk styrke, utholdenhet og en urokkelig arbeidsmoral. For Bratteli var arbeid adlet. Han ledet et parti for folk som produserte verdier med hendene – de som bygde skipene, veiene og husene.
I dag er kjeledressen byttet ut med skreddersydde dresser fra Paris. Under Jonas Gahr Støre har partiet blitt en lekegrind for den akademiske eliten. Arbeidsfolkene – de som fortsatt setter pris på styrke, selvhjulpenhet og resultater – føler seg ikke lenger hjemme. De har blitt jaget ut av et parti som virker mer opptatt av pronomen og symbolske klimatiltak enn av prisen på diesel og strøm for de som faktisk drifter landet.
Den nye velgerbasen: Fra ytere til mottakere
Når de tradisjonelle arbeidsfolkene flykter, må partiet finne nye velgere for å overleve. Løsningen har vært en bevisst satsing på innvandrerbefolkningen i de store byene. Dette har endret partiets DNA.
Der man før snakket om «gjør din plikt, krev din rett», handler retorikken nå mer om rettigheter og offentlige støtteordninger. Ved å skape en velgerbase som er avhengig av statens overføringer, har Støres AP sementert en nasjon av sjalusi. Man ser med mistro på de som lykkes på egen hånd, fordi suksess utenfor statens kontroll er en trussel mot det sosialdemokratiske formynderiet.
Fra Israel-venn til Hamas-flørt
Dette skiftet i velgerbase har fått dramatiske konsekvenser for norsk utenrikspolitikk. Under Bratteli og Gerhardsen var Arbeiderpartiet Israels nærmeste allierte. Man beundret pioneråndene som fikk ørkenen til å blomstre. Man kjente igjen sin egen stolthet i et folk som nektet å være ofre, og som bygde en moderne stat ut av asken fra Holocaust.
Men i dagens AP er beundringen byttet ut med en iskald distansering, og i verste fall en hårreisende forståelse for krefter som Hamas. Hvorfor? Fordi Israel representerer alt det den moderne norske venstresiden frykter: Nasjonal stolthet, militær styrke, økonomisk suksess og en urokkelig vilje til å overleve uten å be om lov.
Når Støre-regjeringen nøler med å kalle terror for terror, eller er raskere med å kritisere Israels forsvar enn Hamas’ bestialitet, er det et knefall for de nye velgergruppene. Det er en politikk drevet av sjalusi på de som lykkes, og en kynisk jakt på stemmer i bydeler hvor hatet mot Israel sitter dypt.
Sjalusien som nasjonal sykdom
Vi er i ferd med å bli et land som hater suksess. Vi jager ut våre egne gründere til Sveits fordi de har «for mye», samtidig som vi snur ryggen til Israel fordi de er «for sterke». Vi har glemt at det er hodene, ambisjonene og skaperkraften som bringer verden fremover – ikke administratorer som lever av å omfordele andres slit.
Det er på tide å spørre: Vil vi ha et Norge etter Brattelis modell – bygd på arbeid, styrke og respekt for de som skaper noe? Eller vil vi fortsette ferden med Støre inn i en fremtid preget av sjalusi, klientell-politikk og svik mot våre demokratiske allierte?
Hvis vi fortsetter å rive ned de som bygger opp, vil vi til slutt stå igjen med ingenting annet enn vår egen misunnelse.
