1. mai 1956 gikk arbeidere i tog over hele Norge bak paroler som «La Israel leve!». Plakatene var produsert i samarbeid mellom Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie og den israelske ambassaden.
På denne tiden ble Israel sett på som et sosialistisk ideal, en kibbutz-nasjon som kunne speile arbeiderbevegelsens egne verdier om fellesskap, arbeid og likhet.
Professor Hilde Henriksen Waage har vist hvordan Arbeiderpartiet den gangen ikke bare støttet Israel, men dyrket landet som et forbilde for sosialdemokratiet. Israel ble oppfattet som et dristig prosjekt for en ny og bedre verden – et sosialistisk eksperiment i ørkenen.
Arbeiderpartiet da og nå
Den gang var Arbeiderpartiet et parti for arbeidsfolk. Partiet sto skulder ved skulder med industriarbeidere, fiskere, bønder og småkårsfolk. Man snakket om rettferdighet, solidaritet og fellesskap.
- I dag fremstår partiet helt annerledes:
Det er blitt et parti for rikinger, med millionærer i partiledelsen og tette bånd til kapitalkrefter. - Politikken formes mer i styrerom og på internasjonale konferanser enn i fagforeninger og på arbeidsplasser.
- Retorikken er fortsatt «for vanlige folk», men praksisen er en annen: høye avgifter på strøm og drivstoff, privatisering forklart som «modernisering», og skattereformer som ofte tjener de med mest fra før.
- Fra solidaritet til symbolpolitikk
Mens man i 1956 organiserte hele landets 1. mai-tog bak «La Israel leve», finner vi i dag Arbeiderpartiet som bannerfører for globale prosjekter og symbolpolitikk, ofte fjern fra norske arbeidsfolks hverdagsliv. Fellesskapsidealet er erstattet med karrierepolitikk, og båndene til fagbevegelsen er blitt svakere enn noen gang.
Et paradoks
Det som en gang var en folkebevegelse er i dag et maktparti som møter stadig større mistillit. Den samme bevegelsen som i 1950-årene kunne løfte hele landet gjennom industri, arbeidsplasser og nasjonsbygging, står nå for politikk som mange opplever river ned tryggheten for arbeidsfolk.
Konklusjon
Historien om parolene «La Israel leve» på 1. mai 1956 minner oss om et Arbeiderparti som hadde klare idealer og visjoner. I dag er de idealene byttet ut med maktspill og posisjoner. Fra å være arbeidernes parti er Arbeiderpartiet blitt rikmannens parti.
Spørsmålet er: hvor lenge vil norske velgere akseptere denne forvandlingen?
